Min meksikanske kompis har på vennligste vis invitert oss med hjem, og på tross av frykten for mitt eget liv, gleder jeg meg stort til å besøke et nytt land. Selv om vi først og fremst drar på ferie blir det nok en del golf også, ettersom unge Ruiz skryter uhemmet av sin kjære hjemmebane.

De aller fleste reiser hjem og feirer denne høytiden med familien, men for oss er Thanksgiving intet annet enn en liten bonusferie rett før jul. I år som i fjor ble jeg for øvrig invitert hjem av et kvinnemenneske og hennes familie, men jeg vil tro jeg passer bedre inn med mine utenlandske venner.

Forrige uke var jeg dog på middag med nevnte kvinnemenneske og hennes mor, og jeg var nok mer nervøs for dette enn jeg vanligvis er på første tee. Jeg prøvde etter beste evne å lure meg unna, men som det ofte er med damer, ble det simpelthen umulig å finne en utvei.

Jeg tar uansett all kritikk for den myke mannen jeg har blitt, og erkjenner i samme slengen at dette var en hyggelig opplevelse. Når det er sagt, bør det vel også nevnes at jeg til stadighet er offer for hets og narr fra mine lagkamerater, som stiller seg fullstendig uforstående til dette vesenets interesse i meg. I grunn forstår jeg ikke denne interessen helt selv, men jeg får vel nyte det så lenge det varer . . .

Ellers var det utrolig hyggelig å motta utmerkelsen Årets Talent, samt varmende gratulasjoner fra venner og kjente. Det er motiverende og moro at mine resultater legges merke til, og jeg var unektelig stolt da jeg leste pressemeldingen her på norskgolf.no.

Jeg håper selvfølgelig jeg kan leve opp til Norges Golfforbunds forventinger til min ”store golffremtid,” og setter enorm pris på all hjelp og støtte jeg har fått fra den kanten.  I løpet av mine få år har det allerede blitt en del turneringer med flagget på brystet, men forhåpentligvis er dette bare begynnelsen på noe bra.

Uten NGF ville det vært umulig å gjøre en helhjertet satsning, og med tanke på hvor mye tid og ressurser som har blitt brukt på min golf, håper jeg at dette vil gi resultater i det lange løp. Uansett er det inspirerende å vite at Frode Scheie, Øyvind Rojahn og resten av gjengen har troen på meg og det jeg driver med!

Selv om det er deilig med en liten pause, kjenner jeg at konkurranselysten sakte men sikkert er på vei tilbake.  Å spille golf hver dag uten noe ”i potten” blir fort kjedelig, så jeg regner med å være rimelig sugen når vi starter sesongen i februar.

Bortsett fra forbundets utmerkelse og nye wedger fra Ping, er det ikke mye nytt i min golfverden. Det blir gravis kaldere her i Waco, men banene holder fortsatt  bra stand, så vi har ingenting å klage over. Svingen er noe rusten etter vårt lille avbrekk, men ballen går i alle fall noenlunde dit jeg sikter. En gang i blant.

Grunnet mange stive muskler har jeg nå blitt beordret tilbake til vår fryktede massør Olga. Denne østeuropeiske bulldoseren er minst like skremmende som navnet antyder, og jeg ser slett ikke frem i mot vår gjenforening. Hennes teknikker forbindes kun med smerte, og det verserer rykter om store menn som har forlatt hennes arbeidsplass med tårer i øynene.

Nå vender jeg imidlertid nesa sørover, og forhåpentligvis kommer jeg helskinnet tilbake til Texas om noen få dager.

Go bears!