Det var en gang golf var en sport forbeholdt de mer bemidlede. Medlemmer på fornemme country-klubber og andre med litt tjukkere lommebok enn gjennomsnittet. Så dukket en bredskuldret arbeiderklassegutt fra Pennsylvania opp. Med store never, vidunderlig sjarme og en fryktløs golfsving endret han golfen for alltid.

Arnold Palmer kom til verden i en liten industriby ved navn Latrobe, ikke så langt unna Pittsburgh. Området er langt mer kjent for sine stålverk og kullgruver enn for lekre golfbaner, men heldigvis for Arnold Palmer – og for alle oss andre – fantes begge deler.

Faren, Deacon, jobbet som greenkeeper og headpro på den lokale golfbanen, og lot lille Arnie være med på jobb fra han kunne gå. Palmer var bare tre år gammel da han fikk en golfkølle i hendene første gang. Pappa Deacon ga guttungen en forkortet damekølle og viste ham hvordan man skulle holde. ” Hit it hard, boy. Go find it and hit it hard again” var beskjeden. Og sånn ble det.

Men det var strenge regler på Latrobe Country Club, og Arnold fikk kun lov til å oppholde seg i roughen, utenfor banen. Det kortklipte gresset var forbeholdt medlemmene, og nåde den som beveget seg ut og menget seg med dem.

Men lille Arnold gjorde det likevel, og det varte ikke lenge før det gikk gjetord om greenkeeperens sønn. Da han var sju hadde han gått under 100 slag for første gang, og kunne slå ballen 150 yards. Da skjønte pjokken at det var mulig å tjene penger på golf.

Et kvinnelig medlem som het Helen Fitz hadde store problemer med å slå forbi en grøft som krysset fairwayen på hull seks.  ”Arnie!”, spurte damen yndig: ”du får fem cents av meg hvis du slår ballen min over den grøfta!”

Sjuåringen gikk bort, rettet på kruttlappistolen han hadde festet i beltet sitt, og klasket ballen langt og høyt. Den dalte ned som en fallskjermhopper midt i den grønne fairwayen. Fra og med den dagen stod lille Arnie klar på hull seks hver gang det var damenes dag  og tjente noen slanter.

Oppveksten i etterdønningene av den store depresjonen, med en streng og hardtarbeidende far og en kjærlig mor, formet en snill, høflig og veloppdragen gutt. Faren lærte ham om hardt arbeid og integritet, og presset sønnen sin til alltid å prøve hardere, alltid bli bedre. Moren lærte ham at så lenge han var snill og høflig, var hun stolt av ham uansett.

Gjennombruddet

Arnold Palmer  dominerte da han begynte å spille turneringer fra 12 års alderen. Han ble delstatsmester på high school to ganger, og vant en drøss med andre titler. Ferden gikk videre til Wake Forest og universitetsgolf, men da han mistet sin beste venn i en bilulykke, gikk skolen ad undas. Han droppet ut og innrullerte seg i forsvaret der han tjente tre år i kystvakten.

Men golf var den store drømmen, og han nektet å gi opp. Da han vant US Amateur i 1954 var det gjort. Arnold Palmer bestemte seg for å bli proff. Golfsporten skulle aldri bli den samme igjen.

For golf var ikke en idrett for massene, det var en idrett for de spesielt interesserte. Det var en idrett for fiffen, ikke for fabrikkarbeiderne og bryggesjauerne. Det var Bobby Jones, Sam Snead, Byron Nelson og Ben Hogan. Voksne, velstelte menn i skjorter, noen ganger slips. Det var høflig applaus, eksklusive klubber, elitens tumleplass.

Så da den solbrune, muskuløse og sjarmerende arbeidergutten fra Latrobe entret manesjen, med sitt gutteaktige vesen og sin aggressive spillestil, fikk sporten en ny helt.  En annerledes helt. En etterlengtet helt.

For det var ikke bare at han vant turneringer, det var måten han vant dem på. Hit it hard,  boy. Go find it and it hard again.

Golfinteresserte lot seg begeistre av Palmer, og mannen i gata lot seg plutselig begeistre av golf.. ”Hvordan gikk det med Palmer i helgen?” var plutselig et spørsmål tidligere uinnvidde stilte hverandre på jobb mandag morgen.

Arnold Palmer gjorde golf til en tv-idrett. Hans karisma, generøse nærhet til fansen og hans kompromissløse spillestil var den perfekte match da det nye mediet vokste frem i USA.

Og selv om populariteten til Palmer skjøt til himmels, og han ble en av landets mest kjente og best likte personer, forble Arnie den samme, ydmyke og høflige arbeiderklassegutten han alltid hadde vært.

Kongen

Arnold Palmer ble ikke akkurat mindre populær etter at han tok sin første Masters-tittel i 1958. I årene som fulgte dominerte han golfsporten på en måte svært få har gjort verken før eller siden. På Augusta i 1960 dukket en gjeng fra en militærbase i nærheten opp for å heie på Palmer. Begrepet Arnies Army var født – og armeen av tilhengere vokste raskt, folk fra alle deler av USA, fra alle samfunnslag, sluttet seg til tilhengerskaren som fulgte golfens golden boy gjennom tykt og tynt.

Og de fikk mye å juble for! De neste fire årene vant Palmer 29 ganger på PGA Touren, inkludert 6 majortitler.

På denne tiden stod ikke The Open Championship spesielt høyt i kurs hos amerikanske spillere og fans. Europa var langt unna, reisen var strevsom, og premiepengene beskjedne. Hvorfor skulle amerikanerne droppe turneringer med høyere premiepenger for å spille ukjente, forblåste links-baner? The Open var rett og slett ikke fristende nok for at noen skulle ta seg bryet verdt med å reise over til Storbritannia. Arnold Palmer var av en annen oppfatning.

– Jeg følte at jeg ikke kunne kalle meg en ekte mester uten å ha spilt The Open og forhåpentligvis vinne den, har Palmer senere forklart.

Palmer vant ikke The Open i 1960, han ble nummer to. Men han falt pladask for atmosfæren, linksbanene og historikken. Han dro tilbake i 1961 – og vant.  Bedriften ble kopiert i 1962.

Og dit Arnie dro, dro resten også. Plutselig var amerikanerne tilbake i Europa, var det godt nok for Arnold Palmer måtte det være godt nok for de andre også.

Arnold Palmer vant minst én turnering på PGA Touren i 17 år på rad. Totalt ble det 62 PGA-triumfer, den siste i 1973. Han ble den første golfspilleren som tjente 1 million dollar i premiepenger. Men selv om storhetstiden på banen var forbi, fortsatte Palmer å gjøre en uvurderlig innsats for golfsporten.

-Det er ingen overdrivelse å si at uten Arnold Palmer ville vi ikke hatt noen PGA Tour slik vi kjenner den i dag. Vi ville ikke hatt noen Champions Tour. Og vi ville ikke hatt Golf Channel, sier PGA Tour-sjef David Finchem.

Arnold Palmer ble en rik og berømt mann, men han glemte aldri hvor han kom fra og hvordan han ble oppdratt til å behandle andre mennesker. Han har beholdt hjemmet sitt i Latrobe, Pennsylvania hele livet, og tilbragt tid der så ofte han har hatt anledning.

På Bay Hill Lodge and Country Club har han stilt opp på bilder og skrevet autografer til alle som har spurt. Og når han skrev autografer gjorde han seg flid, med pen, sirlig og tydelig skrift.

– Hva er poenget med å signere noe dersom man ikke kan lese hva som står der?

Arnold Palmer gjorde ting skikkelig, helt til det siste. Både på golfbanen og utenfor.

Slik han alltid har gjort. Selvsagt gjorde han det.

The King of Golf.

Hit it hard, Mr. Palmer. Go find it and hit it hard again.