(Denne uken er det 25 år siden Erik Compton hadde sin første hjertetransplantasjon. Dette portrettintervjuet stod opprinnelig på trykk i Norsk Golf #3 2015)

 

Miami, 2007. 

26 år gamle Erik Compton har vært på golfbanen hele dagen, men kjenner at noe er galt. Han bestemmer seg for å kjøre til sykehuset. Mens han sitter bak rattet slår infarktet til med full kraft. Erik tar opp telefonen og ringer sin norske mor,Eli.  

«Hei mamma. Det er Erik. Nå dør jeg. Jeg ville bare si farvel». 

(Foto: Benjamin A. Ward/Norsk Golf)

Miami, 2015.

Svosj.

En hvit prikk stiger snorrett mot horisonten. Venter et par sekunder på stedet hvil. Så daler den ned og treffer bakken langt der borte.

Ny ball. Svosj.

Erik Compton er på kontoret. Det er et par uker til han skal være med i Masters for aller første gang, og akkurat nå har han tid til å finjustere svingen.

Drivingrangen på Melreese Country Club i Miami er egentlig ganske lik de fleste andre drivingranger du har sett. Bortsett fra at den ligger rett ved byens internasjonale flyplass, slik at det nesten ser ut som om hver eneste ball som klaskes opp mot himmelen skal kollidere med flyene som lander og tar av herfra.

Det er på denne golfklubben, på denne drivingrangen, Erik Compton har vokst opp. Det er her han lærte alle golfens finesser. Det er her han tilegnet seg ferdighetene som ga ham en andreplass i US Open i 2014. Han kunne byttet medlemskap. Han kunne skiftet klubb. Flyttet til en mer fasjonabel country club i nærheten. Men det har han ikke gjort. I stedet har han fått bygget sitt eget kontor i enden av treningsområdet. Et privat avlukke der han kan låse seg inn når det måtte passe. Her har han kjøleskap, bilder på veggen, premier og pokaler, golfkøller, baller, en haug med forskjellige skaft, køllehoder og andre ting. Og selvsagt en egen matte han kan slå baller fra.

Svosj. Nok en hvit prikk stiger mot horisonten. Erik Compton. Mannen som tilbragte hver sommer i Haugesund som liten gutt. Mannen som måtte ha et nytt hjerte for å overleve. Så ett til. Det er ingen selvfølge at han står her og slår snorrette golfballer. Selv om alt ser veldig selvfølgelig ut.

Så feil kan man ta.

Mamma fra Haugesund

Bak hver mann, og så videre… Kvinnen bak Erik Compton heter Eli. En eventyrlysten jente fra Haugesund som bestemte seg for å reise ut og oppleve verden en gang i 1968. Hun fikk jobb i gavebutikken på et cruiseskip. Noen år senere møtte hun det som skulle bli hennes mann. Eli giftet seg med sin Peter i Kopervik i 1974, men har bodd i Miami siden 1975.

Vi har selvsagt norsk julemat! Ribbe! Men lutefisk styrer vi unna

Erik Compton

Den klokkeklare dialekten er fremdeles inntakt. De engelske ordene uttales med en amerikansk aksent, men ellers er norsken så norsk som noen. Og det er kanskje ikke så rart. For Eli var flink til å ta med seg barna sine til Norge i oppveksten.

– På mange måter føler jeg at alle barndomsminnene mine kommer fra Haugesund, medgir Erik.

– Jeg ble oppdratt som et norsk barn, av en norsk mor, med alle de norske tradisjonene. Vi har selvsagt norsk julemat! Ribbe! Men lutefisk styrer vi unna, ler Compton.

Miami og Haugesund. Der har man to byer som ikke har spesielt mye til felles. OK, de ligger i nærheten av vannet. Men der stopper også likhetene. For de fleste av oss nordboere virker drømmen om varmegrader, palmesus og evig solskinn i sør-Florida langt mer fristende enn en forblåst vestlandsby. Men ikke for den halvt norske Compton.

-Vi levde for feriene i Norge, broren min og jeg. Jeg elsket virkelig Haugesund og somrene der. Det var alltid trist å dra derfra. Man fikk kjærester, venner, og var der i flere måneder av gangen – og plutselig måtte man dra igjen fordi skolen begynte. Hver gang vi kom tilbake til USA begynte vi å glede oss til neste gang vi skulle tilbake.

Men etter hvert ble det lengre mellom feriene . Av flere årsaker.

TØFF OPPVEKST: Erik gjennomgikk sin første hjertetransplantasjon da han var 12 år gammel. (Foto: Privat)

 

Det brysomme hjertet

Erik var en aktiv liten gutt. Som gutter flest. Han spilte fotball og baseball og var ganske flink i alt som hadde med sport og idrett å gjøre. Men da han var ni dro han på seg en lei hoste han ikke ble kvitt. Det varte og rakk, men hosten forsvant aldri. Til slutt bestemte Eli seg for å ta med seg sønnen til legen.

-Jeg har aldri besvimt i mitt liv, sier Eli.

-Men jeg var veldig nære akkurat da.

Det var noe galt med hjertet til Erik. Den spreke, unge guttepjokken hadde en alvorlig diagnose, og legen beordret dem videre til en spesialist – med én eneste gang.

Der ble det fastslått at Erik trengte et nytt hjerte.

-Vi fikk sjokk, erindrer mamma Eli ettertenksomt.

DEDIKERT: Eli Compton har viet livet sitt til organdonasjonssaken og arrangerer The Erik Compton Classic årlig. I år samlet veldedighetsturneringen inn over en million kroner. (Foto: Benjamin A. Ward/Norsk Golf)

 

Men verden er nå ikke en gang slik at det ligger en haug med friske hjerter og venter på dem som trenger dem. Man er avhengig av donorer, at noen faktisk har tatt beslutningen og sagt «jeg ønsker å donere vekk mine organer dersom jeg skulle dø», og man er avhengig av at alt stemmer. Man er avhengig av en del flaks.

Ni år gamle Erik måtte bare finne seg i å vente. Mens han ventet ble han raskt dårligere. Merkbart dårligere. Den lille, aktive krabaten som hadde vært høyt og lavt bare noen uker tidligere, kunne nå knapt gå rundt kvartalet uten å bli utslitt.

Jeg skjønte det allerede i den alderen, at historien min er større en golf.  Men det tok meg en stund å akseptere det

Erik Compton

-Jeg var så ung, så jeg vet jo ikke helt hva foreldrene mine gikk igjennom, men jeg husker jo godt hvordan det var for meg. Det var skremmende. Jeg kunne ikke drive med noe som helst av fysisk aktivitet. Jeg fikk små slag med jevne mellomrom, og jeg var konstant sliten. Men jeg husker godt da jeg fikk hjertet.

Tre år tok det fra Erik fikk diagnosen til et nytt hjerte  var på plass. Mor Eli var mange timer unna, i Key West, da beskjeden om at et nytt hjerte hadde dukket opp, kom.

– Hun trengte litt ferie, rett og slett. Mamma begynte å jobbe intensivt med organdonasjon med en gang jeg ble syk, men det tæret på over mange år, og til slutt trengte hun litt fri. Hun dro til Key West (tre timers kjøring sør for Miami) med en norsk venninne. Plutselig kom beskjeden om at tiden var inne, jeg skulle få et nytt hjerte. Mamma fikk politieskorte hele veien opp, smiler Erik.

En hjertetransplantasjon i 1992 var noe ganske annet enn det er i 2015.

-På mange måter var jo dette en eksperimentell greie, det var ikke vanlig på den tiden.

 En av tingene man ikke hadde forsket nok på, var doseringen av medisiner i etterkant av transplantasjonen. En kropp trenger hjelp når den mottar et nytt hjerte, og 12 år gamle Erik ble proppet full av medikamenter. I 1992 fikk han mange ganger så stor dose som det han ville fått i dag. Bivirkningene gjorde at han este ute og blåste opp som en ballong. Han så annerledes ut. Men han levde. Og han ble stadig bedre.

Best i verden

– Jeg hadde alltid holdt på litt med golf. På sommerferie i Haugesund husker jeg vi slo baller ut i fjorden. Men etter at jeg ble syk var golf plutselig den eneste idretten jeg kunne drive med. No contact-sports var det eneste sikre. Og jeg elsket det. Jeg kunne endelig drive med noe, spille sammen med kamerater og ha det moro.

Jo mer golf det ble, desto mindre reising til Norge ble det om sommeren. I stedet ble det mye farting rundt om i USA for å spille turneringer.

Dette bildet ble et bevis for Erik Compton på at hjertet alltid tar større plass enn golfen. (Foto: Benjamin A. Ward/Norsk Golf)

Og Erik Compton ble veldig god veldig raskt.

Som 18-åring var Erik Compton ranket som verdens beste juniorspiller. Han begynte på college, der han var lagkamerat med blant andre Bubba Watson. Erik husker én episode spesielt godt fra college-tiden.

-Ser du det bildet på veggen der borte? Det er litt interessant. Det er fra Sports Illustrated.  Tiger Woods var på forsiden, husker jeg…

Bildet viser en ung, veltrent og muskuløs Erik Compton i bar overkropp. Med et ganske betydelig arr over brystet. Akkurat slik verdens mest anerkjente sportsmagasin ville ha det.

– De tok bilder av meg hele dagen. I 12 timer holdt de på. Vi var ute på banen, de tok bilder av meg fra alle mulige vinkler, i alle mulige settinger.  Ute på banen, chipping, putting, you name it. Så dro vi tilbake til huset mitt og de sa «forresten, kunne du tatt av deg skjorta for et kjapt bilde?»

De fikk bildet de ville ha, og da bladet kom på trykk var det det eneste bildet som ble brukt i hele reportasjen.  Det viser jo bare én ting. At hjertet tar større plass en golfen. Alltid.

-Hva tenker du om det?

-Jeg skjønte det allerede i den alderen, at historien min er større en golf.  Men det tok meg en stund å akseptere det. På den alderen  ville jeg bare være som Tiger eller Sergio Garcia eller noen andre som kun var kjent fordi de var gode til å spille golf og ikke noe annet.  Jeg trente veldig hardt, og jobbet intenst med å fjerne meg mentalt og fysisk fra alt som hadde med transplantasjonen å gjøre. Men til slutt falt jeg tilbake igjen, jeg trengte plutselig en ny transplantasjon da jeg var 26.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

 

Hjerte nummer tre

Mens Erik jobber og trener for å nå toppen som golfspiller, sliter hjertet han fikk operert inn i kroppen som 12-åring. En rekke sterke medisiner har fosset gjennom systemet, medisiner som skal hjelpe kroppen med å beholde det nye organet i stedet for å støte det fra seg. Compton må stå over turneringer rett som det er, og han blir kjent i golfverden for å prøve å få tillatelse til å benytte golfbil i proffturneringer.

Gjennom alle disse årene har Erik lært sin egen kropp å kjenne bedre enn de fleste. Han merker kjapt om noe ikke er som det bør være. Han vet når han skal slappe av, når han kan kjøre på med trening og når han bør ta en telefon til legen.  Alt dette sitter i ryggmargen. Og det reddet livet hans i 2007.

-Erik har alltid vært flink til å passe på seg selv, sier mamma Eli rosende.

Men telefonen hun fikk for åtte år siden var alt annet enn hyggelig.

Erik hadde vært på drivingrangen. På kontoret. Akkurat her vi sitter nå og gjennomfører dette intervjuet.  Men han følte seg ikke helt i form.

STJERNETRIO: NBA-stjerne Ray Allen og PGA-profil Jim Furyk stilte villig opp i Comptons veldedighetsturnering i Miami. (Foto: Benjamin A. Ward/Norsk Golf)

 

En av de tingene Erik har tatt med seg fra Norge er interessen for å fiske. Minnene fra fisket i fjorden utenfor Karmøy og Haugesund har golfprofilen holdt i live ved å fortsette å fiske rundt om kring  i Miami. Erik kjenner at kroppen ikke er som den skal. Golf er utelukket, men han har alltid en fiskestang i bilen og tenker han kan få ned hvilepulsen med glassfiber i nevene og litt ro og fred nede ved vannet.

Men han føler at noe ikke stemmer, og bestemmer seg for å kjøre til sykehuset.  På veien hugger infarktet til med full kraft. Erik sitter bak rattet, og vet nøyaktig hva som er i ferd med å skje. Han trykker inn gasspedalen, samtidig som han ringer sin kjære mamma.

«Hei, mamma.  Det er Erik . Nå dør jeg. Jeg ville bare si farvel»

Erik kjører til sykehuset og parkerer utenfor inngangen til akutten. Han går ved egen hjelp inn hovedinngangen. Blodet fosser ut av munnen hans. Han karrer seg inn til skranken og sier «jeg har et hjerteinfarkt. Jeg trenger hjelp»

De bak skranken ser på ham. Og så spør de han om han har forsikringspapirene sine med seg.

-«Dette kan dere ikke mene! Jeg dør her!!!» roper Erik, og sekunder etter kommer en flokk med leger løpende.

Legene redder livet hans. Han får operert inn en pacemaker, men får samtidig beskjed om at han må bytte ut hjertet sitt. Igjen.

Isaac Klosterman

En maidag i 2008 legger Isaac Klosterman ut på en motorsykkelreise. 26-åringen fra Dayton, Ohio, vender forhjulet sørover og skal nyte landveien ned mot Florida. «Jeg kommer snart tilbake» er det siste den tidligere volleyballspilleren  sier til moren sin før han setter seg på BMWen og suser avgårde. Turen gikk helt ned til Key West, det samme stedet der Comptons mor hadde søkt tilflukt like før sønnen fikk et nytt hjerte i 1992.

Isaac Klosterman har begynt på hjemturen når han blir påkjørt bakfra av en Dodge Ram. Isaac endte opp på panseret til bilen, og ble til slutt funnet nesten hundre meter fra der kollisjonen inntraff. Livet stod ikke til å redde.

Klokken fire om morgenen banket politiet på familien Klostermans dør i Ohio.

MIRAKEL: At Erik har overlevd er et lite mirakel i seg selv. Det er også datteren Petra. På grunn av de sterke medisinene Erik har måttet leve på, var det ingen selvfølge at han kunne bli far. (Foto: Benjamin A. Ward/Norsk Golf)

«Hva gjør du når du får vite at noen du elsker er i ferd med å dø?» sier Isaacs bror, Ethan. «Vi samlet oss på verandaen foran huset, og ga hverandre en stor familieklem. Hva mer kan man gjøre enn å holde rundt de du har igjen? Og gråte?

På sykehuset legger Ethan merke til at kroppen til broren er uskadd. Hjelmen er knust, og hjerneskaden for voldsom, men resten av kroppen hans er inntakt. Lillebror Ethan sørger for at Isaacs løfte fra ti år tidligere, da han meldte seg som organdonor, holdes.

Hud og øyne brukes til å hjelpe flere. En av nyrene hans ble brukt til å redde en 11 år gammel gutt. Den andre havnet i kroppen til en 15 åring. Lungene hans gikk til en mann på 65. Mens leveren bidro til å redde en herre på 57.

Hjertet havnet i kroppen til profesjonell golfspiller som trodde han var i ferd med å dø sju måneder tidligere.

Hjertet er større enn golf

– Det går ikke en dag uten at jeg tenker på  de som har gitt meg hjertene sine, sier Erik Compton.

– Og jeg har også slått meg til ro med at historien om hjertetransplantasjonen alltid vil være større enn golfen. På sett og vis har det hjulpet meg også. Jeg skiller meg ut fra de andre spillerne. Ta John Daly, for eksempel. Han er lett å kjenne igjen. Han slår langt, han har en stor personlighet, han har hatt trøbbel med alkohol, han har fått mye oppmerksomhet på den måten. Men han er en karakter, karakterer som  vi har en del av innen golfen. Og jeg er en av de karakterene. Folk kjenner meg igjen til tross for at jeg ikke er blant de beste spillerne i verden. Jeg hører det når jeg er ute og spiller turneringer, folk står utenfor tauene og hvisker  til barna sine eller konene sine «se, der kommer han med hjertetransplantasjonene».

Det går ikke en dag uten at jeg tenker på  de som har gitt meg hjertene sine

Erik Compton

– Det er en måte for folk å identifisere seg med meg på, og det synes jeg er en fin ting. Jeg kan ikke se på livet mitt og si at jeg trakk det korteste strået. Jeg har fått mange muligheter, og gjort det beste ut av situasjonen. Og på den måten har jeg fått muligheten til å sette fokus på organdonasjon, og hjelpe andre som er i samme situasjon som det jeg har vært.

Erik Compton arrangerer sin egen veldedighetsturnering på hjemmebanen i Miami. En rekke store stjerner stiller opp. Jim Furyk, Pat Perez og Chichi Rodriguez fra golfens verden. NBA-stjernen Ray Allen, tidenes beste trepoengsskytter, har også funnet veien til golfbanen ved flyplassen. Mamma Eli er primus motor, og har jobbet i månedsvis for å få turneringen til å gå knirkefritt.

– Dette har vært min lidenskap helt siden Erik ble syk, ivrer Eli.

– Helt siden da har jeg vært involvert. Jeg har brukt Erik for alt det er verdt. Som kulisse i foredrag, der jeg har fortalt at «denne gutten venter på et hjerte!»

Akkurat i dag er det 120.000 mennesker i USA (ca 400 mennesker i Norge, red.anm) som venter på en livreddende transplantasjon, og 18 personer dør hver dag fordi det ikke er nok organdonorer som melder seg. 

Compton kommer ikke til å representere Norge i OL. (Foto: Benjamin A. Ward/Norsk Golf)

Men jeg har forståelse for at det kan være vanskelig. Det er familien som tar den siste avgjørelsen, derfor er det ekstra viktig for oss å opplyse om dette. Organdonasjon redder liv. Enklere kan det ikke sies.»

170.000 dollar samles inn til inntekt for organdonasjon i løpet av noen få solfylte Florida-timer. Det er godt over én million norske kroner. Men Erik Comptons misjon er større enn som så.

-Før ville jeg for alt i verden være kjent for å være en god golfspiller, ikke en golfspiller med hjertetransplantasjoner. Det har endret seg litt. For nå skjønner jeg at jeg kan bruke min posisjon til å hjelpe andre som er i tilsvarende situasjon som den jeg var i.

Etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg blitt mer komfortabel med den jeg er.  Historien om hjertet mitt vil alltid være større enn det jeg oppnår i golf. Skulle jeg vinne Masters, vil det være historien om hjertet mitt som kommer opp.

I 2014 var han jammen ikke langt unna. Da endte Erik Compton på andreplass i U.S. Open.

Den norske OL-drømmen

I Norge har vi ikke akkurat flust av spillere som herjer på PGA-touren. For å si det pent. Og vi har ikke spesielt mange herrespillere som kniver om en plass i OL i Rio heller. Men Erik Compton er halvt norsk, og derfor har han mulighet til å representere Norge i lekene i 2016. Hvis han vil. Avgjørelsen var ikke enkel å ta.

– Det ble grulig komplisert, sukker Erik.

Med den sesongen Compton hadde i 2014 var han veldig nære Ryder Cup-laget til USA. Han ble nummer to i U.S. Open, var nære seier i et par andre turneringer og fikk nyss om at han var aktuell som et captains pick.

– Nå viste det seg at Tom Watson hadde andre planer da han tok ut laget. I ettertid ødela det litt for meg, for jeg hadde virkelig lyst til å representere Norge i OL.  Jeg vet at de sannsynligvis ikke kommer til å ha med noen herrespillere der, samtidig som USA har så mange gode spillere at det blir meget vanskelig å komme med på det laget. 

Det at jeg har hatt to hjertetransplantasjoner i USA, og fått hjerter fra to amerikanere, gjorde det litt vanskeligere å skulle skifte statsborgerskap

Erik Compton

Men grunnen til at beslutningen ble slik den ble hadde mer med jussen i det hele å gjøre.

– Like etter andreplassen i U.S. Open fikk jeg beskjed om at jeg måtte bestemme meg innen British Open, det var bare noen uker senere. Plutselig ble det hele veldig komplisert. Det var rett og slett veldig kort tid for en slik beslutning.»

Og så var det hjertene da. Deres historier fikk plutselig også en liten rolle i det store bildet.

– Jeg føler meg på mange måter norsk. Men det at jeg har hatt to hjertetransplantasjoner i USA, og fått hjerter fra to amerikanere, gjorde det også litt vanskeligere å skulle skifte statsborgerskap. Kanskje hadde noen amerikanere blitt opprørt som følge av det? Jeg vet ikke. Men det er sånne ting man plutselig tenker på.

Problemstillingen som dukker opp i forbindelse med OL var på mange måter upløyd mark. Det finnes rett og slett ikke så mange lignende saker å sammenligne med, og på Erik virket det som om reglene ble litt til underveis.

– Jeg synes det er synd, og jeg synes reglene er feil. I og med at jeg har dobbelt statsborgerskap synes jeg de burde latt meg spille. Det ville bare bidratt til å heve kvaliteten på OL-turneringen, jeg føler meg så norsk og har så mye familie og venner der. It sucks!!!

Erik gravde seg gjennom en stabel med papirer fra PGA og prøvde å komme til bunns i hva konsekvensene faktisk ville bli om han valgte å representere Norge.

– Jeg ville ikke fått representere USA de neste to årene. Det betyr at jeg ikke vil være aktuell for Ryder Cup-laget til USA før i 2020. Jeg ble tvunget til å ta beslutningen i løpet av veldig kort tid. Og da ble det som det ble.

Men selv om Compton ikke skal spille under det norske flagget i Brasil neste år, betyr ikke det at han gir avkall på bakgrunnen sin.

– Moren min er norsk. Barndommen min er norsk, og minnene fra Norge er noe av det som har fått meg gjennom de vanskelige tidene. Jeg vil egentlig si at de beste minnene fra barndommen min er fra Haugesund. Fra å leke i skogen, fiske i havet, løpe rundt i byen. Det er en deilig atmosfære dere har i Norge. Det er godt å vokse opp der.

 

Bildegalleri