Han fant bryteren

Henrik Bjørnstad (47) beskriver det som å finne en bryter.

På treningsfeltet kan han slå en ny ball. I en vanlig runde kan han prøve et annet slag, justere svingen og lete videre dersom noe ikke fungerer.

Da scorekortet igjen lå i lomma, fantes ikke den muligheten.

I turneringsgolf må jo hvert slag spilles fra stedet der det forrige endte. «Play it as it lies». For første gang på åtte år hadde valgene hans igjen en konsekvens.

Da skjedde det noe.

– I dag skrudde jeg på. Jeg hevet spillet mange hakk fra det jeg går rundt og surrer med på treningsrundene.

En vandrende tidslinje

Bjørnstad var ikke alene om å representere en annen tid i norsk golf.

Ved siden av ham gikk Øyvind Rojahn (54) og Elias Bertheussen (35). Én tidligere PGA Tour-spiller, de to andre Europatour-spillere. Til sammen har de fem kongepokaler.

Rojahn vant NM i 1991 og 2005. Bjørnstad i 1996. Bertheussen tok titlene i 2012 og 2013.

Fra Rojahns første triumf til torsdagens åpningsrunde på Byneset var det gått 35 år.

På papiret var gruppen en vandrende tidslinje gjennom norsk herregolf. Tre spillere som alle hadde levd med turneringsprogrammer, resultatlister og forventninger som en del av hverdagen.

Trønderen Bertheussen valgte en mindre høytidelig beskrivelse:

– Det var litt kamp om å være beste kontorrotte.

Det var sagt med et smil. Slik var også tonen i gruppen.

– Det var fin flyt, lite leting og veldig hyggelig, sier Bertheussen.

Bjørnstad opplevde det på samme måte.

– Det var topp stemning. Det var ingen som ble forbanna i det hele tatt. Jeg ble litt furt på slutten etter en lipout, men det var en kjempedag.

Fem kongepokaler i samme ball kunne ha gjort runden til en nostalgisk markering. Men trioen hadde absolutt kommet til Byneset for å konkurrere. 

Ventet på nervene

Bjørnstad hadde ikke spilt NM siden seieren i 1996. Den siste ordinære turneringen hans var høsten 2018.

Før starten på Byneset var han usikker på hvordan treningsspillet ville tåle overgangen til konkurranse. Han visste heller ikke hvordan kroppen og hodet ville reagere da hvert slag igjen fikk betydning.

Han regnet med at nervene ville gi ham det første svaret.

På tiende tee, hans første utslag, sto han og ventet på dem.

– Jeg trodde jeg skulle være dritnervøs. Jeg tenkte: Når skal jeg bli nervøs? Jeg sto og ventet på det.

Nervene kom aldri.

– Jeg var overraskende rolig. Det var bare utrolig moro.

Så kom regnet.

Comebacket på pause

Gruppen rakk bare noen få hull før hornet lød over anlegget på Spongdal.

Vann samlet seg på greener, fairwayer og i bunkere. Spillerne ble kalt inn, mens frivillige og banemannskaper begynte arbeidet med å gjøre banen spillbar igjen.

Bjørnstads første turneringsrunde på åtte år ble satt på pause nesten før han hadde rukket å kjenne etter hvordan det føltes.

Han pratet med andre spillere, ventet i klubbhuset og tok turen tilbake til hotellet for å skifte til tørt tøy.

Timene gikk.

Først 7,5 timer senere ble spillerne sendt ut igjen.

Bjørnstad måtte finne tilbake til konkurransefokuset han så vidt hadde rukket å oppdage om morgenen. Bertheussen hadde på sin side forberedt seg mentalt på at dagen kunne utvikle seg i flere retninger.

– Vi så værmeldingen og var ganske innstilt på at det kunne bli noen forskjellige scenarioer. Det ble tøft på hver sin måte, både de få hullene vi spilte om morgenen og de på slutten, sier Bertheussen.

Den lange ventetiden forandret følelsen av hele runden. Da trioen hadde spilt ni hull, fortalte kroppen til Bjørnstad at langt mer burde være unnagjort.

– Fysisk føltes det som om vi hadde spilt 13–14 hull. Så tenkte jeg: Faen, har vi ni igjen?

Mot slutten begynte han å få nok.

– Jeg ble litt småmett på tampen. Det var litt «nå er det greit, nå kan vi komme oss inn i klubbhuset», fortalte han i skumringen utenfor scorekortmottaket. 

Likevel var det nettopp etter pausen at han begynte å finne fram slagene som overrasket ham.

Finnes ikke på treningsfeltet

Bjørnstad har trent langt mer det siste året enn han gjorde i årene etter karriereslutt. Men trening kunne ikke gi ham svar på det viktigste spørsmålet før NM:

Ville han klare å hente fram spillet når det faktisk gjaldt?

Svaret kom særlig i de lange jernslagene.

– Jeg har ikke spilt så bra i hele år. Jeg slo veldig mange slag som nesten overrasket meg selv, sier han.

Noen av de lange jernslagene beskriver han som «fucking amazing».

– Jeg føler at jeg hentet fram noe som var morsomt å kjenne på igjen. Noe man ikke henter fram på en treningsrunde.

Ved siden av ham spilte Elias Bertheussen seg rundt på 69 slag, to under par. Selv beskrev den doble norgesmesteren runden med sin sedvanlige selvironi.

– Man er jo ikke god til å spille golf lenger.

Resultatet tydet ikke helt på det.

– Jeg hadde vært veldig fornøyd hvis du hadde sagt 69 (–2) til meg på forhånd. Det er jeg kjempehappy med. Men det var ikke bare gode golfslag.

Bjørnstad brukte 70 slag (–1). Rojahn kom inn på 76 (+5).

Tallene plasserte de tre forskjellige steder på ledertavlen. De to førstnevnte er absolutt på skuddhold. Men det mest interessante ved gruppen lot seg ikke oppsummere med 69, 70 og 76.

Alle tre hadde på ulike tidspunkter vært blant spillerne Golf-Norge stilte forventninger til. Nå var de samlet i den samme NM-ballen, omgitt av et felt der mange av deltakerne ikke var født da Rojahn og Bjørnstad vant sine første kongepokaler.

Likevel var gruppen mer enn en historisk kuriositet.

Bertheussen befant seg i toppsjiktet. Bjørnstad var like bak. Og Rojahn fullførte en av mesterskapets mest krevende og oppstykkede runder sammen med dem.

Ikke bare nostalgi

Før NM sa Bjørnstad at han ønsket å hevde seg. Samtidig visste han ikke hvor nivået lå. I store deler av karrieren hadde han hatt kontroll på spennvidden mellom en god og en dårlig dag. Etter åtte år uten turneringsgolf var både toppnivået og bunnivået mer ukjent.

Den første runden ga ham ikke svaret på hvor comebacket ender.

Men den fortalte ham noe om hva som fortsatt finnes.

– Det var morsommere enn forventet. Det var bare jævlig moro.

«Selvfølgelig» så han noen slag som må ryddes opp i, og noen putter som kunne vært bedre. Samtidig så han ingen grunn til at spillet ikke skulle kunne fortsette.

Det var likevel ikke plasseringen som gjorde sterkest inntrykk på ham etter runden.

Det var følelsen av å kunne løfte spillet fordi situasjonen krevde det. Å finne konsentrasjonen. Slagene. Konkurranseinstinktet.

Under årene borte fra turneringsgolfen hadde ikke den delen av ham forsvunnet.

Den hadde bare vært avslått. Han måtte finne fram bryteren. 

– Det var jævlig gøy å kjenne at jeg fortsatt kan dra fram noen gamle kunster.

Her er ledertavlen