(Denne kommentaren ble opprinnelig publisert 29. mai 2015. Vi har flyttet den frem igjen i forbindelse med helgens golfting på Gardermoen, der Holtsmark-saken er oppe til debatt på nytt)

Av Lars Havrevold, Leder i FNG, foreningen for norske golfbaner.

Finansavisens bilag, sport og fritid, hadde 22. mai overskriften «FULLT OPPRØR I GOLF NORGE». Budstikka hadde noe tidligere en artikkel med utgangspunkt i samme sak.

Overskriften og artikkelen er basert på at Holtsmark Golfbane har annonsert at de vil slippe ut spillere uten medlemskap i en golfklubb.  Det annonserte opprøret er etter min mening å snu realiteten helt på hodet. 

At situasjonen for norske golfklubber og baner er vanskelig er ingen hemmelighet, men at Holtsmark sitt lille utspill skal skape fullt opprør i golf-Norge er ikke en realitet. Det finnes andre anlegg hvor man kan spille uten medlemskap, og utspillet fra Holtsmark vil ikke ha stor innvirkning på golfsporten for øvrig, og må heller ses på som et forsøk på å synliggjøre verdien av å være medlem.

Riktignok har golfen i lang tid hatt en høy inngangsterskel og krever både kurs og sertifikat for å komme inn på anleggene, og her kan det sikkert vises større fleksibilitet og nytenkning, men det er en litt annen sak.

I FNG, hvor alle de som har uttalt seg i den nevnte artikkelen er medlemmer, tar vi utfordringene golfsporten har på alvor og arbeider for at anleggene skal få levedyktige vilkår. 

En av våre hovedoppgaver er å arbeide for at det skal være attraktivt å være medlem i en golfklubb.

Det er flere årsaker til den vanskelige økonomien i norske golfklubber og baner, som i utgangspunktet er velorganisert og har en struktur mot et særforbund som muliggjør samarbeid og mange gode løsninger.  Felles IT-løsninger og en avtale om at alle medlemmer av en norsk golfklubb skal være velkomne til å spille som gjester på andre baner er noen av disse. Alle golfanlegg er imidlertid privateide og er avhengig av en sunn driftsøkonomi for å kunne levere akseptable golfanlegg. Medlemsfinansiering har derfor vært den mest vanlige finansieringsformen. Det gis ikke offentlig støtte til drift av golfbaner.

Overetablering av golfanlegg og en nedgang i interessen for sporten har medført mangel på medlemmer mange steder, som igjen har medført et press om lavere greenfeepriser.

Et utbredt salg av postkassemedlemskap eller fjernmedlemskap til en lav pris, men som gir spilleren tilgang til greenfeespill på alle norske baner, har medført at mange velger denne formen for medlemskap. Dette, i stedet for medlemskap i en klubb i nærheten av der du bor som ville vært et naturlig valg, hadde kostnaden vært den samme.

Økt konkurranse over flere år har medført et utall av rabattordninger som gjør det mulig å spille mye golf til en svært lav kostnad.

FNG og våre tilsluttede klubber er opptatt av at de som spiller golf skal betale hva det koster. Holtsmark sitt utspill er helt sikkert ikke ment som at man skal fylle banen med folk som ikke kan spille golf eller nybegynnere som ønsker å prøve seg på golfbane. Til det er banen for vanskelig og for utfordrende.

Man ønsker sågar å ta en høyere pris fra slike spillere som er et sundt prinsipp.  Men det er ikke noen stor prinsippiell forskjell på en spiller uten et medlemskap som betaler greenfee på Holtsmark, enn en som har betalt et «postkassemedlemskap» i en klubb langt borte som koster 500 kroner.

Et golfmedlemskap i en 18-hulls golfbane som kvalifiserer til fritt spill, koster i området fra 6 000 til 12 000 kroner. Gjennomsnittsmedlemmet spiller under 10 runder på sin hjemmebane i året.  Medlemmene i de store klubbene kan dermed skilte med priser på golfrundene sine på mellom 600 og 1000 kroner. Prispress, konkurranse og tredjeparts ordninger gjør at det er mulig å spille for omtrent halve prisen for en greenfeespiller, noe som for mange gjør det svært lite attraktivt å betale en full årsavgift.

Golfklubbene er til dels selv skyld i dette, og det er klubbene selv som må reversere denne utviklingen. Dette krever holdningsendringer og bevisstgjøring hos utøverne av sporten, men ikke minst en aksept for at alle som spiller må være med å betale det det koster.

En golfspiller uten medlemskap eller postkassemedlemsskap burde være velkommen på alle baner, men burde betale mer enn gjennomsnittprisen for et medlem. Da er det ikke lenger attraktivt å ikke være medlem av en klubb, og dette blir ingen problemstilling.

Opprøret i golf-Norge handler ikke om hvem som slipper ut på banene, men om hvilken pris som må betales for at anleggene skal kunne fortsette å eksistere, og hva som skal til for at det er attraktivt å være medlem i en klubb. 

Da må greenfee-prisene heves slik at det oppfattes som mye rimeligere å være medlem i en klubb med en ordentlig bane, enn å seile rundt og betale greenfee.

Det er etter FNGs oppfatning ikke noe opprør i golf-Norge. Snarere tvert i mot er det en utstrakt vilje til å samarbeide på tvers av de største golfklubbene for å sørge for at vi også i fremtiden kan ha golfklubber av en kvalitet vi kan være stolte av.