«Å være best når det gjelder»

Det er en av dagene hvor vinteren holder fast i Bogstad uten egentlig å ha så mye mer å gi. Snøen ligger i et tynt, jevnt lag over fairwayene på Oslo Golfklubb, greenene er pakket inn med gjerder slik at ingen turgåere kan tråkke på det kortklipte gresset under lokket. Luften er skarp nok til at hvert åndedrag kjennes. Inne i klubbhuset er det kun noen få kafégjester. Sesongen føles langt unna.

For Dorthea Forbrigd er den ikke det.

Hun er hjemme, men allerede mentalt i Asia. I Australia. I Sør-Afrika. På rangen. På første tee. På 18. green med en birdieputt hun vil senke.

Hun har vært der før, i nærheten. Fire ganger har hun vært topp-10 på Ladies European Tour, som i likhet med andre tourer har blitt en global reise. Hun har bevist at hun hører hjemme der. Spørsmålet nå er hva som skal til for å flytte seg fra stabil og respektert til den som faktisk står igjen med seieren.

– Være best når det gjelder, svarer hun når hun får spørsmålet om å være jevnt god hele året eller å toppe når det virkelig står om noe.

Svaret kommer raskt. Det er ikke tilfeldig.

Ballerud Girls

Hun begynte å spille golf da hun var liten. Seks, sju, åtte år gammel. Hun pleier å si alle tre tallene, som for å understreke at det ikke var ett øyeblikk som startet det hele, men en naturlig del av oppveksten i familien Forbrigd. Grønt kort som åtteåring. Som mange andre var ikke golf den eneste idretten som liten. På vinteren var det langrenn og alpint. Om sommeren var det tennis, fotball og golf.

– Jeg gjorde det jo klart best på golfbanen, sier hun om valget som etter hvert ble åpenbart.

Hun husker en juniorturnering på Ballerud. Navnet er litt uklart i minnet. Kanskje het den Ballerud Girls. Hun husker ikke marginen hun vant med. Men hun husker troféet.

– Det var et veldig kult trofé. Det var jo på en måte en bra «reminder», sier hun.

Det sto lenge på jenterommet. Ikke som et symbol på at hun hadde blitt noe. Mer som en stille påminnelse om at hun kunne.

Men talent alene er ikke nok. Det som virkelig formet henne, var miljøet.

«OGK Family»

Som Oslo-jente og med flere i familien som var medlem på Oslo GK, var det naturlig at det ble hennes andre hjem i oppveksten. På Bogstad vokste hun opp i et godt juniormiljø. En generasjon spillere som trente sammen, konkurrerte mot hverandre og samtidig bygget hverandre opp.

– Vi kalte oss selv «OGK Family».

Det var lek og alvor side om side. Spill om godteri på trening. Matchspill på kveldene hvor solen nektet å gå ned. Lag-NM som høydepunkt, men også sosialt lim.

– Vi var en veldig fin gjeng. Som hadde gøy sammen, forteller hun.

Hun har tenkt mye på hva det betydde. Hva det gjør med en 12-13-åring å møte opp på banen og vite at det alltid er noen der. At det alltid finnes noen å spille med. Noen å bli bedre sammen med.

– Jeg tror det har veldig mye å si, sier hun når vi snakker om betydningen av kultur.

Hun har forestilt seg hvordan det ville vært å vokse opp et sted uten det samme miljøet. Uten de eldre spillerne man kunne se opp til. Uten vinnerkulturen som gjorde gull i lag-NM til noe nesten normalt.

Hun tror ikke det er tilfeldig at så mange fra akkurat det miljøet tok steget videre.

Struktur som identitet

– Hvordan vil du beskrive deg selv og din rolle i OGK-familien?

– Den strukturerte kanskje?

Hun var den som ville trene. Den som likte å trene. Den som var motivert for å gjøre det som måtte til. Først på NTGU, deretter på Wang videregående, senere på college.

Ved East Carolina University ble hun kjent som spilleren som hadde kontroll.

– Jeg trente jo mest av de på laget, sier Dorthea.

Coachen, Kevin Williams, ga henne frihet. Han visste at hun hadde sin plan. At hun visste hva hun trengte å gjøre.

Det er ikke alle som får den tilliten. Hun er klar over det.

Samtidig oppdaget hun også forskjellen mellom lagfølelse i Norge og lagfølelse i USA. På Bogstad hadde de vokst opp sammen. På college konkurrerte man om plasser på laget, for så å representere det samme laget i turnering.

– Det er en veldig annerledes lagfølelse, sier hun.

Hun reflekterer høyt om hvordan kultur bygges, og hvordan den ikke kan tvinges frem av én person alene. Man kan prøve å skape noe. Men de rundt må ville det samme.

70 dager hjemme

I fjor var hun hjemme rundt 70 dager totalt. Resten av året gikk med til flyplasser, hotellrom, treningsøkter og turneringer i et liv som kan virke glamorøst utenfra, men som i realiteten er repetitivt og krevende.

– Jeg trener for å spille turneringer. Det er jobben min å spille turneringer, sier hun.

Hun liker ikke å velge bort starter. Det er turneringene hun lever for. Det er der hun får teste arbeidet hun legger ned.

– Jeg elsker jo golf. Det er dette jeg vil gjøre.

Samtidig har 28-åringen måttet lære seg å håndtere energien. Syv uker med turnering på rad er mye. I starten av profflivet kunne hun finne på å gå på sightseeing en hel dag etter fire intense dager med turnering.

– Jeg har blitt flinkere, sier hun om balansen.

Hun vet at hun trenger å gjøre noe annet enn bare å være på hotell og golfbane. Hvis ikke blir hun mentalt sliten.

– Om jeg bare hadde ligget på hotellrommet, hadde jeg bare blitt trøttere, sier hun.

Så hun velger bevisst. Noen ganger blir hun værende på kontinentet i stedet for å fly hjem i friuker. Energi og logistikk veies opp mot savn.

Rastløs familie

Bak alle flyplassene og hotellrommene finnes det likevel en konstant som har fulgt henne hele veien: familien. Hun er vokst opp i en aktiv familie med mamma, pappa og to lillebrødre, hvor ski, fjellturer og golf har vært en naturlig del av hverdagen. Når hun snakker om dem, endrer stemmen seg nesten umerkelig. Det er mindre analyse, mer varme. Foreldrene har vært støttespillere fra start, ikke som påtrengende rådgivere, men som trygge tilskuere.

– De er veldig støttende, bekrefter hun.

De er ofte med på reisene om kalenderen tillater det. Alle familiemedlemmene har vært på baggen som caddie opp gjennom. Mamma Ingrid var med da LET-kortet ble sikret i 2023 og da Dorthea tok sin andre kongepokal tidligere samme år. I fjor var det oftere pappa Tore og lillebror William som var å se på baggen. Det handler ikke bare om logistikk eller caddiehjelp. Det handler om å dele opplevelsen. Om å gjøre et ellers nomadisk proffliv noe mer forankret.

Hun har arvet familiens rastløshet, sier hun indirekte.

De er ikke typen som ligger stille en hel ferie. De gjør noe. Ser noe. Utforsker. Den mentaliteten har hun tatt med seg ut i verden. Når hun blir værende i Asia i stedet for å fly hjem i friuker, kombinerer hun trening med å oppleve stedene hun spiller i. Det gir energi. Og når pappa eller broren går noen runder med henne, blir tourlivet mindre ensomt, mer delt. I en idrett hvor mye avgjøres alene mellom slagene, betyr det mer enn man kanskje tror å ha noen på sidelinjen som kjenner deg uten resultatene.

Den brutale økonomien

Å bruke familie og venner som caddie er ikke utelukkende for selskap. Det har også en økonomisk side. Dorthea forteller at utgiftene i fjor var rundt 900 000 kroner. Reiser, bo, logistikk. Uten fast caddie.

– Det er jo økonomisk, sier hun om hvorfor hun ikke har en fast person på baggen.

En fast caddie ville betydd minst en halv million ekstra i året. Før skatt. Før hun selv sitter igjen med noe.

– Det er jo ganske mye penger man skal tjene inn, sier hun.

Hun merker forskjellen mellom herre- og dametourene. På herresiden kan én god uke gi en betydelig buffer. På LET er spredningen i pengesekkene stor.

– Golf er veldig brutalt sånn sett, sier hun.

Med snaue 300 reisedøgn i året går det mye penger til transport, bo og mat.

– Jeg tror ikke folk skjønner hvor mye slikt koster.

Likevel finnes det øyeblikk som gir pusterom. En sterk uke i Korea gjorde at hun kunne kjøpe en ForeSight launch monitor uten å bekymre seg for økonomien resten av året.

Det er slik hun tenker. En god uke skal investeres i utvikling. Bygge stein for stein.

Tyfonen i Taiwan

Tourlivet er også en påminnelse om hvor liten kontroll man egentlig har.

To ganger møtte hun tyfoner i løpet av sesongen. Den første i Australia på våren, den andre Taiwan i oktober. Spillerne fikk ikke spilt innspill. Det regnet konstant. Etterspørselen etter simulatorene på hotellet måtte bookes på liste.

Hun startet tidlig den første dagen. Banen var gjennomvåt. På hull to lå ballen over greenen i så mye vann at det knapt var mulig å ta fritak.

– Du kunne liksom ikke ta fritak, for det var jo ikke noe tørt sted å droppe, forteller hun.

De spilte 14-15 hull før banen ble erklært uspillbar. Dagen etter var det tett tåke. Spillere diskuterte med dommerne om det i det hele tatt var forsvarlig å slå når man ikke kunne se fairwayen. Hun klarte ikke cuten den uken, men det er i slike situasjoner hun minner seg selv på noe hun har sagt flere ganger.

– Spiller jeg bra nok, så løser alt seg. Da kommer du til å klare cuten flesteparten av gangene, sier hun.

Det er ikke en bortforklaring. Det er en standard. Hun nekter å legge for mye skyld på trekning og vær. Samtidig vet hun at marginene er små.

Stabil, men ikke fornøyd

Når Dorthea beskriver sitt eget spill, bruker hun ord som stabil og rett.

– Jeg er stabil. Slår ganske rett, gjør ikke veldig mange store feil, sier hun.

Putting har vært en styrke. Få tre-putter. Solid innenfor fire meter.

Men hun stopper ikke der.

– Det jeg må bli bedre på, er å ta riktige valg på innspillene og komme nærmere flagget, sier hun.

Hun vil skape flere ordentlige birdiesjanser. Flere muligheter innenfor fire–seks meter som hun vet at de beste utnytter oftere enn henne.

Hun ønsker også mer lengde fra tee. Ikke for å imponere, men for å ha flere våpen.

– Skal du bli en av de beste spillerne i verden, da kan du ikke ha så store svakheter, sier hun.

Støtteapparatet hennes består av flere navn som er kjente i det norske golfmiljøet. Amerikanske Denny Lucas på sving, briten Gordon Morrison på det mentale aspektet, samt Jon Karlsen og Knut Krokeide på putting.

I tillegg ble hun nylig offisielt en del av det norske profflaget NextUp Golf, som du kan bli bedre kjent med lenger bak i dette magasinet.

– Det er veldig godt å ha et sted hvor man samler proffene og skaper et inkluderende miljø av folk som vil bli bedre, understreker hun.

Langdistanse

Hun lever et annerledes liv enn familie og venner hjemme i Norge. Det er særlig én ting noen av venninnene hennes ikke forstår hvordan hun får til; langdistanseforhold.

Dorthea og Herman Sekne (som også er proffgolfer) har vært kjærester i fem og et halvt år. Bortsett fra en lengre juleferie så de hverandre fire uker i løpet av 2025.

– Mine venninner skjønner ikke at det går, sier hun med latter.

Forklaringen er enkel og kompleks på samme tid. Kommunikasjon. Prioritering. Å bruke tiden når de først er sammen.

– Man blir litt lei av den svarte firkanten, liksom, sier hun om FaceTime på iPhonen.

Likevel er det også en styrke at de begge lever samme type liv. De forstår turneringsrytmen. Presset. Reisingen. Det er en grunnleggende forståelse i bunn som gjør det hele lettere.

– Hva gjør dere når dere faktisk er sammen? Hvordan ser en date ut?

– Vi liker egentlig å bare lage mat sammen hjemme, faktisk. Bare enge og se en film sammen. De tingene som vi ikke får gjort alle de andre ukene av året, som andre kanskje tar litt for gitt.

Når kalenderen tillater det, forsøker de å møtes ute på turneringer. Som da de fikk en uke sammen i Danmark, Spania eller Houston, USA.

– Vi er flinke til å bruke tiden når vi først er sammen, vil jeg si, smiler hun.

Nå er sesongen i gang for dem begge. Herman skal konkurrere på PGA Tour Americas med sesongstart i Brasil, mens Dorthea starter i USA, før turen går videre til Afrika. Tre vidt forskjellige kontinenter med andre ord. På vei inn i sitt sjette år som par. Dorthea i sitt femte år som proff.

Major-drømmen

Høydepunktene så langt i karrieren er tydelige. En tredjeplass i sesongfinalen i spanske Marbella. En fjerdeplass i storturneringen Aramco Korea Championsip. Til sammen gav det en god 28. plass på sammenlagtlisten for 2025.

Men ambisjonen stopper ikke ved gode plasseringer på Ladies European Tour.

– Det neste steget er å komme meg på LPGA og spille major-turneringer, sier hun.

Det er flere måter å komme seg dit på. Kvalifisere seg gjennom Europatouren, spille kvaliken Q-series til høsten, eller kvale til enkelte majors gjennom uttaksturneringer. Oppskriften overalt, er å spille god golf.

For å komme opp til nivået til stjerner som Nelly Korda og Jeeno Thitikul må hun utvikle seg videre.

– Det er ikke tilfeldig at de beste i verden er de som har best bunnivå. Det ligger i bakhodet hele tiden. Det avgjør hvordan jeg setter opp trening og tenker på utviklingen, utdyper Dorthea.

Samtidig vet hun at touren hun allerede er på, Ladies European Tour, vokser. At touren ikke lenger bare er et mellomsteg. Men hun vil ta det neste steget.

Utenfor vinduet ligger snøen fortsatt over Bogstad. Men i hodet er det allerede grønt gress. Fairwayer uten frost. En søndag hvor hun ikke bare er stabil, men best når det gjelder.

Hun har gjort det meste riktig så langt.

Nå handler det om det neste steget.