De neste skal bli de beste

PALM BEACH (Norsk Golf): Den store jernporten er lukket. Bak gjerdene slynger det seg en smal vei gjennom skogen til en av Floridas mest eksklusive golfklubber. Ingen skilt forteller deg at stedet er privat. Høye gjerder og stengte porter har en egen evne til å snakke, sette grenser, dra ei linje i sanden.

Det er ingen vakter her å prate med, spørre eller forklare. Bare høye trær som strekker seg mot himmelen. Og et kameraøye mot den lille leiebilen ved porten, en lyseblå Mitsubishi Mirage, en sjelden fugl på disse kanter.

Stemmen i høyttaleren er kort og kjølig.

«Good morning, can I help you, sir?»

«I am a guest of Viktor Hovland,» sier jeg. Det var sportssjef i NextUp, Peter Kaensche, som ba meg gjøre det dagen i forveien. Da fremsto det som en skuddsikker plan. Nå venter jeg bare på skuddene.

Det går noen sekunder. Så glir jernporten stille til side.

GJENGEN SAMLET // – Det er ikke så verst, det her, smiler Viktor Hovland i shorts og caps og med bagen over skulderen.

Gresset på driving rangen er nyfrisert. Her er vannflasker i kjølebeholdere, tykke puter i stolene. Rangebøttene på Flordian Golf Club er fylt opp med kritthvite Pro V1 som det norske teamet snart skal slå mot skyene.

– Det er veldig kult å kunne samle hele gjengen her, sier Viktor. – Og kult at dere også ville komme.

Han lar blikket sveipe over treningsområdene, hvor Celine Borge, Kristoffer Reitan, Kristian Krogh Johannessen, Mats Ege, Herman Wibe Sekne og Michael A. Mjaaseth gjør seg klare til dagens økt. Solen har så vidt stått opp.

– Dette er jo hele tanken bak NextUp, fortsetter Viktor. – Vi dro i gang laget for å få en tettere dialog, trene sammen og utveksle erfaringer. Rett og slett hjelpe hverandre, både proffer og de mest talentfulle amatørene.

Det er to år siden nå. I en pressemelding fra 8. april 2024 meldte NextUp Golf Team at målet var å styrke satsingen på proffene. En oppgave som fram til da hadde tilhørt Norges Golfforbund og deres Team Norway-satsing, som «i hovedsak prioriterer junior, bredde og barn/ungdom,» sto det å lese i meldingen.

Private profflag er en het potet i flere norske særforbund. Nå er det en realitet også i vårt lille golfmiljø. Et verdensnavn åpner ikke bare jernporter, men også nettverk og lommebøker.

– Vi er utrolig heldige som har tilgang til så fine fasiliteter her, innrømmer Viktor, medlem på Floridian.

– Og folk er sultne. Jeg liker selv å tenke at jeg trener mye og seriøst. Men samtidig kan jeg ta det litt rolig om morran. Da er det kult at de andre spør når solen står opp, når det er lyst nok til å begynne. Det motiverer også meg. Og det viser at vi allerede har skapt en ny kultur som det er kult å være en del av.

 TIDLIG START // En som har startet dagen tidlig, er Kristoffer Reitan. Som liten så han Tiger Woods på tv, og drømte selv om å løfte de store troféene en dag. Nå er han her. Så nær drømmen som han aldri har vært før.

– Jeg vet ikke om det helt har sunket inn ennå, sier han i en pause fra slagene og solen.

Han har knapt landet i Palm Beach.

– Akkurat nå er det mest kaos, mener han. – Jeg leter etter et sted å bo og et sted å trene. Det er spennende, men også vanskelig. Så jeg håper det ordner seg ganske snart.

– Hva er vanskelig? spør jeg.

Han trekker lett på skuldrene.

– Jeg synes bare det er vanskelig å ta sånne avgjørelser, smiler han. – Jeg begynner å overtenke det meste. Og så er det jo ikke bare enkelt å deale med disse klubbene, vite hva slags avtaler man kan få. I kvalitet er man spoilt for choice her, men golf i dette området er også veldig, veldig dyrt.

Totalt skal det være mellom 1250 og 1262 golfbaner i staten Florida, og nærmere 160 i Palm Beach County alene, private og offentlige. Det er de private som koster flesk. Om du ikke er PGA Tour-stjerne, bare «mannen i gata», må du regne med et utlegg på rundt 340 000 dollar, eller 3,4 millioner kroner, bare for å bli medlem i en klubb av Floridian Nationals standard. Og selv da må det opp til vurdering i råd og utvalg strengere enn amerikanske immigrasjonsmyndigheter.

– Noen klubber er veldig private med begrenset plass, forklarer Reitan. – Men jeg håper og tror det blir bra å være i området her. Treneren min bor i nærheten. Det samme gjør Viktor og Ventura. Alex Norén har jeg blitt litt kjent med, og Højgaard-tvillingene tilbringer mye tid her. Det er mange kjente fjes, så jeg tror det blir bra.

UTROLIG UTVIKLING // Peter Kaensche har sett forvandlingen. På den første NextUp-samlingen i Palm Beach for to år siden, satt Reitan på enden av bordet, svett og nedbrutt etter dagens runde. Bak seg hadde han en ni måneders selvpålagt golfpause. Foran ham lå en sykmelding av et scorekort.

– Det er utrolig å se den forvandlingen som Kristoffer har hatt, sier Peter når gjengen har slått fra seg på rangen, og vi alle skal ut på banen.

Sportssjefen teller opp golfbilene. Foreløpig er han i halv stilling, som den eneste ansatte i teamet. Det gjør ham til altmuligmann, med en rull av dollarsedler i shortsen.

– Vi kunne aldri vært på denne banen uten Viktors kontakter, forklarer han. – Det gjør at vi får tilgang til baner og treningsområder som vi aldri kunne vært på ellers. Vi snur på hver krone for å få til noe bra.

På vei ned til første tee får jeg haik med en ung gutt som på avstand har fulgt morgenøkten til det norske laget. Mørk i luggen, kanskje ti år. Han rekker så vidt ned til pedalene.

– Vil du sitte på? spør han.

Jeg hopper inn. Mens vi raser ned mot klubbhuset, forteller den unge amerikaneren om det store målet. Om PGA-touren. Om Viktor. Om å bli like god som ham.

– Hele poenget med NextUp ligger jo navnet vårt, sier Peter når vi gjenforenes på banen. – Det er alltid en neste som skal opp. Og ingenting symboliserer den kraften tydeligere nå enn forvandlingen til Kristoffer Reitan. Han har selv lagt ned jobben som trengs, og på veien tror jeg også resten av dette laget har hatt stor betydning. Du kan jo spørre ham.

Det synger i skogen når driverhodet til Reitan treffer den hvite ballen som splitter fairwayen.

– Helt klart, svarer han på spørsmålet.

– Sist gang jeg var her, akkurat på denne banen faktisk, var jeg med Viktor på treningstur. Da så ikke akkurat golfen min kjempelovende ut. Så det har skjedd mye, veldig mye. Men jeg kan ikke hvile på det. Det er en evig jakt. Man vil fortsette framgangen, utvikle seg videre.

STERKERE SAMMEN // Musikk og skrål velter ut av dører og vinduer på Lynora’s Italian Restaurant i West Palm Beach. Klokken på veggen er snart sju. Bordet er bestilt av Kristoffer Ventura. Han er kjapt innom sitt amerikanske hjem etter årets siste turnering på PGA-touren. I morgen flyr han til Norge for å bli pappa.

– En no-brainer, forsikrer Ventura. – Derfor blir det ikke noe Q-school på meg i desember. Jeg vil uansett få en del turneringer i 2026, og spiller jeg bra nok, løser alt seg.

Det nikkes rundt bordet. En golfkarriere er lang. Underveis skal du mestre livet også, finne noen å dele det med, kjøpe hus og hund, stifte familie. For noen kan det være vanskelig nok å velge pizza.

– I hjertet av NextUps visjon ligger ønsket om å skape et fellesskap som hjelper hverandre og støtter drømmene til unge golfere, forklarer Peter, mens han lener seg over bordet for å overdøve bassen som banker inn budskapet.

– Vi vet at veien fra ivrig junior til profesjonell golfspiller er krevende, sier han. – Den er fylt med utfordringer og bratte bakker. Det er derfor vi jobber for å sette en ny standard i utviklingen.

Ingen i det tettpakkede lokalet synes å gjenkjenne den norske verdensstjernen i jeans og t-skjorte. Eller kanskje lar de Viktor sitte i fred til å hive innpå sin pasta, fortelle om turen til India, og le seg skakk med Krogh og Ventura. Golfproff er et ensomt yrke. Det er lenge siden de har sett hverandre. Rundt bordet sitter neste generasjon med spissede ører.

PANTERENS PORT // – Forventningene beit meg nok litt i ræva da jeg ble proff, sier Herman Wibe Sekne. – Jeg tenkte at hvis jeg bare spilte sånn som jeg pleide, skulle jeg ha et kort på i hvert fall Korn Ferry eller DP World Tour ganske raskt. Men jeg merket jo fort at det kreves litt mer enn det.

Vi har kommet oss til Panther National, den nye luksusresorten vest i byen. Også her åpnet porten seg med de magiske ordene «Guest of Viktor Hovland». Alt er på stell. Bortsett fra at boligsalget og byggeprosjektene går tregt. Så har vel alt en grense. Det hevdes diskret på klubbhuset at inngangsbilletten til golfklubben alene, er 500 000 dollar.

Sekne sitter i en golfbil med Mjaaseth, den andre unggutten på laget. Til sommeren er de begge profesjonelle. Sekne etter fullført løp på Purdue University og en trøblete start i proffsirkuset, Mjaaseth etter fire år ved Arizona State. Begge blant verdens beste som amatører, men overgangen til profflivet er den smaleste broen i golf. Hvert år uteksamineres mellom 13 000 og 17 000 golfstudenter fra nærmere 1000 amerikanske universiteter. Alle har samme plan: Å storme ut av skolegården og inn i verdenstoppen.

– På college, spesielt tredje og fjerde året, var jernspillet mitt i verdensklasse. Det er dit jeg vil tilbake, sier Sekne, og understreker at NextUp betyr mye.

– På et lag er det alltid noen som gjør det bra og noen som trenger litt hjelp. Her kan jeg lære av andre, og gjøre min greie samtidig som vi har noe sammen. Alle er forskjellige, og vi trenger ulike ting.

Mjaaseth nikker. De siste sesongene har den doble norgesmesteren sett lagkamerater fra Arizona State ta steget til PGA Tour og LIV Golf.

– Det hjelper veldig å spille og trene med de beste spillerne. Man får noe å strekke seg etter. Det gir også selvtillit å oppdage at man ikke er så langt bak. Mange tror at toppnivået i golf er astronomisk høyt, men det er ikke nødvendigvis så komplisert, sier han.

LAGET UTVIDET // I en snau uke er NextUp Golf Team samlet på disse oppholdene i Florida. Det startet med en stamme. Senere er laget utvidet med flere spillere. Også Andreas Halvorsen og Dorthea Forbrigd skulle vært her, men begge prioriterte turneringsspill denne uken. Halvorsen tok en U-sving på 14 805 kilometer til DP World Tour i Australia, Forbrigd spiller Ladies European Tour.

– Slik må det bli, sier Peter Kaensche mens han taster på telefonen. –Vi reiser med de som kan, og forsøker å finne balansen mellom noen felles øvelser og individuell trening. Golf er en individuell sport, men vi tror samtidig at vi kan hente ut noe mer ved å tenke kollektivt. Og da må alle bidra.

Utenom de fysiske samlingene deles det også kunnskap på digitale plattformer. Det er læring og utvikling i alt.

– Viktor er et geni, fastslår Mats Ege uten å blunke. For to dager siden sto de side om side på nærspillsområdet på Panther National. Verdensstjernen forklarte, læregutten lyttet. 

– Jeg fikk veldig gode innspill, røper Mats. – Viktor har jo bygd opp ekstremt mye kunnskap, og det går ikke bare på det tekniske, men også livet på touren. At han villig vekk deler med oss andre, er veldig verdifullt.

Kristian Krogh Johannessen har et annet utgangspunkt. Hokksunds store sønn er blitt far og huseier, midt i en lengre skadeperiode. Nå slåss han for å komme tilbake på høyeste golfnivå. Kommentarene har haglet under NextUp-samlingen her i Florida. Gjengen har fått med seg de kroppslige endringene i pausen, og sjargongen er like brutal som ærlig og kjærlig.

– Når vi endelig har et kjøkken der hjemme igjen, håper jeg å spise litt sunnere, sier Krogh. – Det var en lang periode med mye snekring og dårlig mat. Men nå, som vi har ting på stell igjen, må jeg stramme meg opp, velge noe annet. For denne «pappakroppen» skal bort, lover han.

– Er du fortsatt sulten på golf da?

– Jeg er nok mer sulten nå, fastslår Krogh. 

TÅLMODIG ARBEID // Sultne er det flere som er. Det var faktisk Krogh som sa det først. De seks herrespillerne på NextUp-samlingen hadde lange dager bak seg på baner, treningsområder og i styrkerom. Det hadde ikke stått på antall timer eller slag for noen av dem.

Likevel vendte han blikket mot den andre siden av driving rangen, hvor en konsentrert Celine Borge sto med fire tomme rangebøtter rundt seg. 

«Hun der,» sa Krogh og nikket anerkjennende. «Hun er ikke redd for å trene for mye.»

Celine Borge har aldri vært redd for å trene. Det nitide og tålmodige arbeidet har tatt henne fra Vestfold Golfklubb til LPGA-touren – og hennes første samling med NextUp.

 – Jeg er jo ny her, og så langt virker det veldig bra, bekrefter Celine i et ledig øyeblikk mellom range og bane. – Vi spiller noen ulike golfbaner her, og så er det trening hvor vi kan styre mye selv. Det passer meg fint.

Hun tar av seg hansken og capsen. Hvit på venstrehånden, varm i luggen. Celines tredje sesong på LPGA Tour endte med 92. plass på rankingen. Nok til å sikre kortet.

– Jeg er ikke akkurat så fornøyd, sier hun smilende. – Det er selvfølgelig kjempeviktig å komme blant de hundre beste og ha full kategori. Men jeg skulle gjerne spilt litt bedre. 

DAGEN ETTER // Tilbake på Floridian neste dag har også Tommy Fleetwood sluppet inn jernporten med sitt entourage. Han ankommer med en bøtte av TaylorMade TP5-baller og et ansikt som lyser opp ved synet av Krogh.

«Good morning, Kris!» sier Fleetwood.

«Good morning, Tommy!» svarer Krogh, avslappet og tilbakelent som om han hilser ut av et bilvindu på et gatekjøkken i Hokksund.

– Kjenner og kjenner, sier Krogh når FedExCup-vinneren har rundet hjørnet. – Vi har jo møtt hverandre på europatouren noen ganger. Så han vet hvem jeg er, og jeg… ja, jeg vet jo hvem han er, for å si det sånn.

Han ler godt. Ingen vet bedre enn Krogh at de to siste åra har vært en nedtur. Først mistet han kortet på DP World Tour. Så forsvant han fra golfkartet.

– Det stemmer ganske bra, nikker han. – Jeg har egentlig vært helt ute av golfmiljøet et helt år. 

– Har det vært en stor overgang å bli far, synes du?

Han lar spørsmålet henge. Lar et jetfly passere. En lang, hvit stripe tegnes på den blå himmelen. Bak hushjørnet er Fleetwood i gang med treningen.

– For å være ærlig, så har jeg vært veldig heldig, sier Krogh. – Karoline tar mye av støyten og drar absolutt det tyngste lasset. Men jeg prøver å hjelpe til, forsøker å bidra. Og samtidig håper jeg at 2026 blir et bra golfår. Jeg skal ut på Challenge Tour igjen for å spille meg opp. Jeg tror det er den riktige veien også nå. 

MYE PRAT // Claude Harmon, sønn av trenerlegenden Butch og vert for podkasten med nesten samme navn – «Son of a Butch» – popper ut fra kontoret når han ser Viktor Hovland på rangen. Praten går varm med Tiger ditt og Tiger datt. Det meste begynner med «I told my dad …»

– Den eneste ulempen med stedet, er at det blir mye prat, smiler Viktor når han endelig kan slippe blikket ned på launch-monitoren igjen.

Han rapper til med driveren.

 – 176,5 mph, det er bra til å være meg.

– Hvordan blir det med flere her?

– Jeg tror det blir kjempebra, svarer han. – Det blir fint med begge «kristofferne» i nærheten. Jeg snakket med Ventura om det på restauranten her om dagen. Nå er Reitan her også. Vi er aldri lenger unna enn en tekstmelding. Og når alle er i området, kan vi møtes for å trene sammen.

Jeg spør om hans egne forventninger til året. Etter jubelsesongen i 2023, har det vært mest snakk om svingtrøbbel. Likevel er han i verdenstoppen.

– Jeg håper jeg kan møte opp i turneringer og vite at jeg kan spille bra, sier Viktor Hovland.

– Da kan jeg kose meg og slappe av, uten å tenke altfor mye på golfsving. Men da må jeg også vite at ting sitter, ikke bare håpe at det skjer. Og derfor må vi bruke denne perioden med trening godt.

Det er en tanke som hele NextUp-teamet deler. Ikke minst Reitan, som ble «den neste opp», og nå skal leve ut barndomsdrømmen.

– Jeg har lyst å være der oppe og banke på døra på søndager, sier han. – Det hadde vært så kult, det er det jeg håper. Å sette meg selv i riktige situasjoner flere ganger. Det blir som Erling Braut Haaland sier: Han tenker ikke på å score mål, men å gi seg selv sjansene. ◼️

PS! Denne artikkelen sto først på trykk i Norsk Golfs magasin, utgave 01-2026.