Den lyseblå tråden

Norsk Golf er flue på veggen da Oslo Golfklubbs beste juniorer skal ha sesongens første treningsøkt ute på banen. Eller flue på rangen, om du vil. De som følger med på norsk juniorgolf, vil dra kjensel på flere av dem som varmer opp de grønne mattene.

Her er Nora Sophie Johnsen, med fire strake seire i starten av sesongen. Her er Cornelius Farhang og Leon Sebastian Hauger, to av Norges mest lovende spillere på herresiden. Nærmest trappa står Daniel Werner Nilsson som egentlig ikke er en del av denne gruppa lenger. Han er nettopp ferdig med sitt første år på college. Nå har han ferie og er tilbake på treningsfeltet her han har vært så mange tusen timer før.

Noen har lagt ned noen siktepinner, andre sjekker Trackman-tallene mens noen snakker om hva de gjorde på 17. mai.

Midt blant gjengen på 14–19-åringer står hun som kanskje er den største grunnen til at dette miljøet finnes. Hun er hjernen og hovedkretsløpet i det som må sies å være talentfabrikken Oslo Golfklubb.

Tøffe krav

Caroline Diethelm er ikke så opptatt av oppmerksomhet. Hun er mest opptatt av å være «på», som hun sier. «På» spillerne sine. Det merker de også nå mens hun deler ut instruksjonene før dagens økt. De skal ut på banen og konkurrere. Men det er ikke bare score som skal føres i dag. I tillegg skal det legges til ett straffeslag for hver gang man bommer på fairway. Out of bounds eller vannhinder? To straffeslag!

– Så hvis jeg spiller hullet på par, men bommer på fairway, da får jeg bogey? er det en som spør.

– Ja, vi må tighte det inn her. Når dere skal ut og konkurrere internasjonalt, blir fairwayene smale. Her ute er de som en flyplass!

Tonen i gruppa er lystig, lett og ledig. Men samtidig fokusert, seriøs og nøyaktig. De er ikke her for å tulle og tøyse.

– Og så vil jeg at dere før hvert innspill, enten det er par 3, par 4 eller par 5, skal melde hvilken side av greenen som er ok å misse på. Dersom dere misser på «rett» side av greenen, får dere ingen straffeslag. Misser du på feil side av greenen? Ett straffeslag! Treputt? Ett straffeslag, det også!

Oppgaven er mottatt. En fokusert gjeng i matchende lyseblå treningsklær oppløses et øyeblikk på rangen før de trekker mot banen og samles igjen. De skal spille ni hull og levere inn scoren til Carro i etterkant. Det holdes score gjennom hele sesongen, til slutt vil en stå igjen som vinneren. Akkurat som Diethelms mest kjente elev Kristoffer Reitan sto igjen som vinner på PGA-touren noen små uker tidligere.

Stjerne i rekkene

Da Kristoffer Reitan avsluttet Truist Championship med å vaske frem det ene utrolige golfslaget etter det forrige da det hele skulle avgjøres, satt Caroline Diethelm hjemme i sofaen med tårer i øynene. «Lille» Kristoffer. Som hun har kjent helt siden han var ti år. Som har vært ungdomsstjerne og supertalent før han plutselig møtte motgang, tok en pause fra golfen for så å komme tilbake igjen. Helt til topps. Og med på ferden har Carro vært trener, følgesvenn, rådgiver, coach og kamerat.

Klokken ett om natten, rett etter at Reitan har løftet trofeet og tv-kameraene er skrudd av, tikker det inn en Messenger-melding på mobilen til Carro.

«Dette er så stort.» To hjerter fra Reitan.

Det var nok ikke dette Caroline hadde sett for seg da hun vokste opp i Gävle, et par timers kjøretur nord for Stockholm. Hun vokste opp med sin tre år eldre storebror Niklas og ville gjøre alt det han gjorde. Da han spilte bordtennis, ville Carro spille bordtennis. Da Niklas begynte å spille golf, fulgte lillesøster etter. Og der vokste de opp. I et yrende ungdomsmiljø der de fikk sine beste venner i idretten.

Hun ble ganske god også, må det være lov å si.

– Jeg var ikke god nok, sier hun selv.

Men god nok for hva, spør vi. For hun kvalifiserte seg til Europatouren og var klar for å ta internasjonal golf med storm. Trodde hun. Helt til hun plutselig oppdaget at hun ikke var klar likevel.

– Jeg var ikke god nok, gjentar hun. – Jeg kom ut på touren for tidlig. Jeg hadde jo ikke en gang vunnet i Sverige. Men jeg klarte kortet. Jeg var kanskje den femte beste spilleren i Sverige? Men jeg tok ingen plass. Jeg var ikke klar. Jeg syntes det var stort der ute.

– Jeg klarte ingen cuter, og da ble det mentalt.

Parallelt med golfkarrieren tok hun trenerutdanning i PGA. Noen år tidligere hadde bror Niklas bestemt seg for å satse på en trenerkarriere og flyttet til Norge. Etter å ha bygget opp en solid juniorsatsing på Losby, hadde Niklas fått tilbud om stilling som landslagstrener i NGF, og dermed åpnet det seg muligheter på Losby. Caroline grep muligheten med begge hendene, pakket kofferten og dro. Det var i 2004.

Siden har hun bodd og jobbet i Norge.

«Jobba hårdt»

Det er noe fascinerende over å ha en golfsamtale med Carro. Hun er veldig til stede. Veldig «i» samtalen. Eller veldig «på» kanskje, som hun sier selv. Og det er et par ord og uttrykk som går igjen. Et av dem er «Jobba hårdt». Det er noe av det første som kommer opp, da vi begynner å snakke om hva det er som er viktig for å lykkes.

Det er noe av det første hun nevner når hun skal trekke frem hvilke egenskaper hun ser etter hos unge spillere. Og noe av det som går igjen når hun skal forklare forskjellen på de som blir ordentlig gode og de som ikke blir det.

Det var også grunnen til at hun, etter noen suksessrike år på Losby, var usikker da hun fikk tilbud om å flytte til andre siden av hovedstaden. Til Bogstad og Oslo Golfklubb. Til vestkanten. Ville hun egentlig flytte til vestkanten? Hun var skeptisk. Kanskje var de mer bortskjemte der? Kanskje ville de ikke «jobba hårdt»?

– Det viktigste for meg i begynnelsen var å skape en treningskultur, og da er det første vi gjør, å øke mengden. Å trene mer. Vi måtte opp i mengde. Folk sa de satset, men de trente ikke nok. Målet mitt var å få dem til å trene mange timer, selv om kanskje ikke alle timene var fylt med perfekt trening. Her var det litt sånn «om sommeren skal vi på hytta…»

Det var ikke slik da søsknene Diethelm vokste opp i Gävle.

– Hvis du spiller golf, kan du ikke ta mange uker ferie fra trening midt på sommeren. Du kan ikke dra på hytta. Det er jo da du skal trene! Jobba hårdt!

Men litt etter litt setter kulturen seg i Oslo Golfklubb. Hun har dessuten klubben i ryggen, en klubb som har tatt en beslutning om å satse på juniorene, og ansatt trenere som skal følge opp de beste unge spillerne. Sammen med Fredrik Due lages grunnmuren for en treningskultur som 19 år senere har resultert i PGA Tour-spillere, Ladies European Tour-stjerner og utallige gull i lag-NM for junior.

– Du må ha passion, sier Carro. – Skal du bygge kultur, må du være «på» spillerne. Og du må ikke la det skli ut.

En sjenert Tiger

En vårdag i 2008 har Oslo Golfklubb en samling i Lommedalen, der de skal se på og snakke med et par av de ivrigste unge spillerne. De ser dem slå fulle slag, de ser på wedger og putting. Og så tar de en liten samtale med hver og en.

Foran Carro sitter en sjenert liten fyr. Han er ti år gammel og svarer litt brydd da han blir spurt om hva som er målet hans med golfen.

«Jeg skal bli den nye Tiger», svarer Kristoffer Reitan.

Carro lyser opp da hun forteller oss om det, 17 år etterpå. Fordi hun husker det som om det var i går.

– Det passet liksom ikke, sier hun og smiler.

– At en beskjeden type sier de ordene, «jeg skal bli den nye Tiger.» Han våget jo nesten ikke se på meg da han sa det.

Kanskje er det derfor hun husker det så godt. Men Reitan mente alvor. Og det tok ikke veldig lang tid før Diethelm skjønte at hun hadde med en spesiell type å gjøre.

Han kom inn i en gruppe med de mest ivrige spillerne, sammen med Dorthea Forbrigd, Henrik Skogseth og Jarle Volden. Reitan fikk egne oppgaver fra gang til gang, skrev treningsdagbok og viste på hver trening hva han hadde gjort siden sist.

– Han var en utrolig moden 10–11-åring, sier hun.

Det tar ikke lang tid før Carro kobles enda tettere på. Kristoffers far, Magnus, blir også en viktig del av samarbeidet. Ikke for at Magnus skal være trener, men for at han hele tiden skal vite hva de jobber med, og at han kan rapportere tilbake til Carro om hvordan det har gått på trening, turnering eller hvis de har vært på reise.

Utenom det vanlige

Opp gjennom årene har Kristoffer måtte tåle å høre mye om bakgrunnen sin. Om pengene, om navnet og at han har hatt det så mye enklere enn andre.

– Den eneste fordelen jeg kan tenke meg, er at han har kunnet spille Valderrama og lært seg hvordan man skal manøvrere seg rundt på vanskelige baner, sier Caroline. – Alt det andre er hardt arbeid. Jobba hårdt. Og ingen jeg vet om, har jobbet hardere enn Kristoffer.

Da han var 13–14 år, så hun noe utenom det vanlige. Unge Reitan var i ferd med å bli mye bedre enn de andre til tross for at de la ned like mye arbeid. Samtidig var han hele tiden ydmyk og nysgjerrig.

Da vi snakker med Kristoffer om sin gamle trener, og nå hans gode venn, blir han mild i røsten. Reitan har omsider tatt seg en liten turneringspause etter et heftig kjør de siste månedene. I kjølvannet ligger nesten-seieren i parturneringen Zurich Classic med kompis Kristoffer Ventura og den imponerende oppvisningen i signaturturneringen Truist Championship. Plutselig var han en vinner på PGA-touren. Han visste hvem han skulle takke der hjemme.

– Det jeg sitter igjen med, er en haug med gode minner av det som ble barndommen min, sier Reitan til Norsk Golf.

Når man bruker så mye tid sammen, må kjemien stemme, man må komme overens.

– Og det jeg først og fremst tenker på, er at tonen, vennskapet og samarbeidet ga utrolig god energi inn i satsingen.

Det gjelder ikke bare for Reitan. Dette ser man igjen når man følger neste generasjon på Bogstad denne maikvelden også.

Verdien av et lag

– Det skjer noe med spillerne når de får på seg like klær, fastslår Carro.

Alle på trening er i Oslo Golfklubbs tøy. Den samme tonen av lyseblått går igjen. Det bygger fellesskap, lagfølelse og tilhørighet. Golf er en individuell idrett, men summen av individene blir større når du tilhører et lag. De spiller og trener for flere enn kun seg selv. Se hva som skjer når verdensstjerner får på seg Ryder Cup-uniformen, eller når spillere får bære Norges farger i et OL.

Her representerer alle Oslo Golfklubb. Uansett alder. Her står de minste side om side med de bedre og eldre spillerne på trening. I år etter år har niåringer med stjerner i øynene sett profesjonelle spillere på samme treningsfelt. Her har de slått baller i et nett hele vinteren.

Fasilitetene har endret seg, det skal sies. Det gamle kjellerlokalet under rangen er byttet ut med Golfland – et topp moderne simulatorsenter som yrer av liv. Men fasilitetene er egentlig ikke hovedpoenget. Kulturen er i hver eneste high five de yngste får fra de eldste når de møtes på trening.

Sånn var det for Reitan også, da han var «kid».

– Jeg husker jo det, istemmer Reitan og snakker om året han fylte tolv. Den gang var det en annen juniorspiller som var den store stjerna blant de yngste. Mathias Schjølberg var en av verdens mest talentfulle juniorer. Vinner av prestisjetunge Junior Orange Bowl.

– Altså, Schjølberg var «the shit», sier Reitan med latter og boblende engasjement. – Og plutselig fikk jeg stå der og trene side om side med ham. Det var helt utrolig inspirerende.

Det har Oslo Golfklubb klart å holde på. Enten det er Reitan, Forbrigd eller Ventura som er hjemme på snarvisitt. En som har vært ute i den store verden, og skjønner verdien av å gi noe tilbake. En som sier «bra slag!» og gir en liten fistbump.

Da spilltreningen nærmer seg slutten, kommer gjengen sigende mot klubbhuset fra hver sin kant. Oppgavene fra Carro er sirlig fulgt opp. Straffeslagene er notert. Nå gjenstår det å se hvem som har vunnet dagens konkurranse. Sesongens første.

– Bra jobbet! sier treneren. Litt streng, litt kompis, med smilet på lur.

Nytt flagg på veggen

En dag senere er «lille» Kristoffer Reitan tilbake på Bogstad for å hilse på. Noen uker er gått siden han tok karrierens til nå største triumf. Han slår baller et par timer mens Caroline titter på.

Hver gang Kristoffer Reitan har vunnet en turnering, har han gitt henne et flagg. Som takk.

– Det er bare et symbol, sier Reitan. – Et symbol for alt hun har hjulpet meg med.

For utenforstående handler golf ofte om pokaler, pengepremier og verdensranking. For Caroline Diethelm handler det fortsatt mest om noe annet. Om å få unge spillere til å møte opp på trening. Jobbe hardt. Bli bedre. Og kanskje, hvis alt klaffer, oppfylle en drøm som de en gang fortalte henne om som tiåringer.

Selv om de nesten ikke turte å se henne i øynene da de sa det.