Fra mørket
til majors

Det er torsdag morgen på Furesø Golfklubb like utenfor København. Den danske sensommersolen har akkurat brutt gjennom et lavt skylag. Rundt første tee summer stemmene fra publikum, frivillige og pressefolk. Kameraer klikkes på plass. Kristoffer Reitan går rolig gjennom mengden, men øynene avslører ham. Selv om han begynner å bli vant til oppmerksomheten, har han kjent på «imposter syndrome» – bedragersyndromet under denne utrolige reisen. 

Han er en av dagens trekkplastre, plassert i featured group med hjemmebanehelten Nicolai Højgaard og tidligere majorvinner Francesco Molinari. Det er ikke tilfeldig at disse tre har samme starttid. Sammen er de noen av de største stjernene DP World Tour har. Norske Kristoffer Reitan har vunnet på touren i år. Vært i seierskamp ved flere anledninger. I juli debuterte han i The Open – hans første majorturnering på syv år. 

Alt dette har ført til, etter alle solemerker, at han er klar for PGA-touren neste sesong. Men først må han fokusere på første utslag i Danmark. De neste timene følger TV-kameraer og publikum hvert eneste slag som slås i gruppen. Trykket som står rundt Reitan nå, har kommet ganske plutselig. Det er ikke så lenge siden han faktisk la turneringsgolf på hylla. Men nå står han her. Som en av de aller største stjernene i europeisk golf. 

Hvordan kom Kristoffer Reitan seg hit?

De dårlige dagene som ble bedre

– Det viktigste er egentlig at de dårlige dagene mine ikke lenger er så dårlige, sier han. Det høres nesten trivielt ut, men det er kjernen i hans golfmessige forvandling. Tidligere var bunnivået hans altfor lavt, ifølge ham selv. En dårlig dag betydde ofte at turneringen var spolert, at flyet hjem føltes som et nederlag. 

Nå betyr en middels dag ofte en plass på øvre halvdel. Et resultat han kan bygge videre på. 

– Det er den største forskjellen. Før kunne jeg bruke et helt år på å få én topplassering. Nå skjer det flere ganger. Selv når jeg stanger litt, er det nok bra i spillet til at det blir solid. 

Han ramser opp strekket fra april til juni der han tok en andreplass, en seier og igjen en andreplass. Mellom dem: en 33. plass. 

– Men det var nesten den jeg var mest fornøyd med. Det beviser at jeg kan stå i det – selv når ting lugger. 

Det er et utsagn som sier mye om Reitans nye perspektiv. Golf handler ikke lenger bare om toppene. Det handler om gulvet. Om å tåle dårlige dager – og gjøre dem litt bedre.

Da golfen stjal gleden

For å forstå hvor han står i dag, må man forstå hvor mørkt det ble. I mai 2022 tok han pause fra turneringsgolf på ubestemt tid, bare tre år etter at han som 20-åring ble en av de yngste spillerne til å komme seg til Europatouren. 

Pausen varte i 237 dager, snaue åtte måneder. Han beskriver perioden rett før pausen, årene der han slet med tekniske tanker, manglende resultater og en stadig mer krevende hverdag. 

– Jeg nådde et punkt hvor det sugde livet ut av meg. Jeg jobbet steinhardt, men resultatene uteble. Jeg begynte å tvile på om jeg hadde det som trengs, forklarer han nå. 

Så han stoppet. Fullt og helt. Flere måneder uten turneringsgolf. Køllene stod i hjørnet en stund. Han tok dem kun frem for å spille litt i ny og ne, ikke trene. Han brukte mer tid med kompiser og spilte runder kun for å ha det gøy. 

– Jeg vurderte til og med å satse på YouTube. Jeg måtte finne tilbake gleden i golfen. Fokuset ble utelukkende på å gjøre golf gøy igjen. 

Chippekonkurranser, matching mot kompiser og generelt en litt mer avslappet tilnærming til golfen. Men det var det han trengte: Å kjenne gleden igjen. 

For en som har brukt hele ungdommen på å trene, perfeksjonere og jage – var det nesten en revolusjon. Han måtte gi slipp for å finne tilbake.

Jakten på den tapte svingen

Like før jul det året var han tilbake. Tilbake på innsiden av tauene, på treningsfeltet side om side med konkurrentene, på første tee i turnering. Tilbake i toursirkuset, men alt var ikke på plass for det. Det var ikke bare gleden som hadde forsvunnet. 

– Jeg hadde mistet identiteten min i svingen, sier han. Derfor ble samarbeidet med den nye treneren, Denny Lucas, svært viktig, forteller han. Og fortsetter:

– Jeg visste egentlig ikke hva min naturlige sving var lenger. Det hadde blitt så teknisk, så mye detaljer. Da vi begynte å jobbe sammen, var det bare: Hvordan svinger Kristoffer Reitan? Ikke Dustin Johnson, ikke noen andre. Bare meg. 

Han forteller om et øyeblikk i Frankrike, under Open de Bretagne på Challenge Tour, noen måneder etter comebacket, der treneren Lucas ba ham glemme teknikken. «Nå driter vi i svingteknikk,» hadde han sagt. «Bare slå slaget ditt. Finn ut hva som er deg.» 

Plutselig ble alt enklere. I stedet for å tenke på håndledd, hofter og vinkler så han ballbaner. Hvordan få ballen til å starte lavt? Hvordan få den til å fade? Hvordan slå den gjennom vinden? – Det var befriende. Og det funket nesten med en gang. 

Resultatet: en tredjeplass. Og enda viktigere, en ny trygghet i eget spill.

Svingglede fremfor perfeksjon

For Reitan var dette mer enn en teknisk justering. Det var en mental endring. 

– Før prøvde jeg å tvinge kroppen inn i posisjoner jeg syntes så perfekte ut. Nå prøver jeg å svinge som meg selv. Det er ikke perfekt, og jeg jobber selvsagt med ting, men det er mitt. 

Og det har funket. Han trekker parallellen til en gang hvor han fikk beskjed om å gjøre en svingendring. Da han mistet køllehastighet fordi han prøvde å svinge «korrekt». Resultatet ble en hemmet, redd bevegelse. Nå er det motsatt: Han slipper seg løs og lager en «lekende, eksplosiv bevegelse» – og lar ballen følge etter. 

– Det er mye vanskeligere å ha tekniske tanker under press. Nå tenker jeg mer på slaget jeg vil slå, ikke på hva kroppen gjør. Det er mye mer befriende. 

– Du forteller at du mistet svingen din. Når hadde du svingen din sist – før du mistet den? 

– Det må ha vært i juniortiden, svarer han. 

– Jeg husker ikke helt, for det har vært vanvittig mange tekniske tanker opp gjennom årene. Med dem har jeg kanskje mistet min naturlige bevegelse.

Med penn og papir

Gleden kom sakte, men sikkert tilbake. Det samme gjorde svingen. Men det kom ikke av seg selv. En viktig faktor for å snu trenden er den mentale jobben Reitan har gjort. Da han begynte pausen, tilbake i 2022, tok han kontakt med en psykolog. 

Formålet var å «prate om alt mulig under den perioden, for å sørge for at hodet var på en ålreit plass.» Siden har forholdet deres utviklet seg. Annenhver uke snakker de – om turneringer, motivasjon og livet. Ikke alltid om golf, men alltid med golfen i bakhodet. 

Reitan har også notatboka. En liten, enkel skrivebok han fyller med prosessmål. 

– Det er litt old school, men jeg liker bedre penn og papir enn mobilen. Når jeg mister fokus på banen, kan jeg slå opp og minne meg selv på hva som er viktig akkurat den dagen. 

Han forteller om sesongfinalen på fjorårets Challenge Tour på Mallorca, en av hans mest mentalt krevende turneringer i karrieren. Varme, press og et sterkt felt. En topplassering ville sikret opprykk til DP World Tour. 

– Jeg klarte meg gjennom uken på grunn av den notatboken. Det var den som reddet meg, mimrer Reitan. 

Prosessmålene kan handle om alt fra rytme og pust til konkrete fokusområder i spillet. Likevel har alle samme prinsipp: De skal være uavhengige av resultatet. 

– Jeg kan ikke alltid kontrollere hvilken plass jeg ender på, men jeg kan kontrollere hvor bra jeg går gjennom prosessene mine. 

På Mallorca funket det. Det ble turneringsseier og opprykk til DP World Tour. Nivået han nå herjer på.

Sveitsisk ro – og norsk sjokolade

Når han ikke reiser, lever han og forloveden et tilsynelatende rolig liv i sveitsiske Genève. To chihuahuaer deler dagene med dem, mens hun har to huskyer fra før. 

– Det funker… Så lenge de ikke møtes, sier han og ler. 

Han trener på Golf Club de Genève, en rolig klubb som legger godt til rette for at han skal få trene best mulig når han er hjemme. Reitan får blant annet slå fra gressutslaget på rangen, selv når det egentlig er stengt. 

– Jeg får nesten alltid sneket meg ut på hull 1 eller 10. Det er ganske luksus. Han begynner å føle seg hjemme. Men selv i sveitsiske alper er savnet etter Norge tydelig. Og mest av alt, maten. 

– Jasså? Norsk taco da, eller? 

– Akkurat den føler jeg blir dekket i utlandet, men jeg har en sjekkliste over andre ting jeg må spise når jeg er hjemme. 

Han ramser opp: Lapskaus, Tex Burger, Bislett Kebab, vafler, skolebrød og norsk sjokolade. 

– Vår sjokolade smaker helt sinnssykt. Ingenting slår den. 

Reitan smiler når han forteller, og man aner at nettopp disse små tingene gir ham en følelse av forankring – midt i et liv som ellers er på reise, uke etter uke.

«Reitan-arvingen»

Etternavnet hans bærer vekt. For de fleste nordmenn, som ikke følger golf tettere enn dagligvarebransjen, er Reitan-navnet først og fremst forbundet med Rema 1000, Narvesen, Uno-X og så videre. Ofte, når han spiller god golf, er det ikke uvanlig at overskriftene i riksmedia lyder «Reitan-arving imponerer». Lenge følte han at det skygget for ham. 

– Tidligere syntes jeg det var litt flaut. Jeg ville bare bli sett på som golfspilleren Kristoffer. Ikke som «Reitan-arvingen». 

Han legger ikke skjul på at det tidvis har vært vanskelig, særlig i tenårene. De siste årene har synet imidlertid endret seg. Selv kaller han det en modningsprosess. 

– Nå ser jeg det mer som inspirasjon. Familien har fått til mye på sitt felt. Jeg vil få til noe på mitt. Det driver meg, forteller han. 

Han snakker om verdibasert ledelse, et prinsipp familien har løftet frem. At drivkraft må komme fra glød, ikke bare fra penger. 

– Det traff meg. Jeg mistet gløden en periode, men nå har jeg funnet den igjen, og da kan man få til store ting.

Imposter syndrome

Nå er han på vei ut av skyggen til familienavnet. I ferd med å bli sin egen stjerne. Slik som da han går i feature group på Furesø i Danmark. Eller som da han gikk i tospann med verdensener Scottie Scheffler på søndagen under Scottish Open i juli. Eller med Ludvig Åberg på søndagen i The Open. 

Mye har åpenbart endret seg siden han la turneringsgolf på hylla for tre år siden. 

– Føler du deg som deg selv? Har det vært noe imposter syndrome underveis? 

– I starten hadde jeg det. Det er noe jeg har snakket med både psykolog, venner og familie om. 

– Det gikk så fort. Plutselig spilte jeg på DP World Tour og vinner der. Nå er det kameraer på meg hver uke. Så spiller man i større turneringer og med store navn. 

Det skjedde mye fortere enn han forventet, men oppi alt er det én ting som ikke har endret seg. 

– Jeg reiser jo fortsatt til en ny turnering på en ny golfbane som jeg enten kjenner eller ikke kjenner. Derfra handler det om å spille god golf. 

Etter en lengre periode med jevnt bra golf kjenner Reitan at han begynner å føle seg hjemme på dette nivået. 

– Nå vet jeg at jeg kan være der. Det handler ikke lenger om å bevise for meg selv at jeg hører hjemme. Nå handler det om å bli litt bedre uke for uke.

Fremtiden – og PGA-drømmen

Målet er klart: PGA-touren i 2026. 

– Jeg vil spille med de beste i verden og holde Viktor (Hovland, journ.anm.) med selskap i USA. Det har vært drømmen siden jeg var liten, fastslår Kristoffer Reitan.

Den drømmen ser ut til å bli virkelighet. Når dette magasinet går i trykken, har han mest sannsynlig kjempet til seg nok poeng for å være klar for golfens elite. Det eneste som mangler før Kristoffer kan kalle seg PGA tour-spiller, er litt matematikk. 

Noe annet som heller ikke er avgjort før trykkdeadline, er Ryder Cup-uttaket. Siden storturneringene Scottish Open og The Open, har Reitans navn blitt nevnt som et mulig kapteinsvalg. En mørk hest i det mulige laguttaket. 

– Hva tenker du om muligens å representere Europa i Ryder Cup? 

– Det er et stykke dit, og erfaringen taler mot meg. Spiller du god nok golf derimot, så kan alt skje. Men igjen, det viktigste jeg gjør er å kontrollere det jeg kan etter beste evne, svarer han stoisk. 

For ham er nemlig prosessen like viktig som resultatet. 

– Jeg må selvfølgelig klappe meg selv litt på skulderen av og til, men jeg kan ikke dvele ved det. Jeg må se fremover. Hva kan jeg gjøre for å spille bedre neste uke? 

Når man hører ham snakke, er det tydelig at Reitan har gjennomgått mer enn bare en sportslig utvikling. Han har vært gjennom et mentalt skifte, en modningsprosess og en rekalibrering av hva golf betyr for ham. 

Han har stått i mørket, kjent på tomheten og lagt køllene bort. Nå har han funnet tilbake – til en leken golfsving, mental styrke og til små gleder som norsk sjokolade og vafler på klubbhuset.

Kristoffer Reitan står foran en ny æra. Ikke som et ungt talent med forventningspress, men som en moden spiller med egen identitet. 

– Dette er bare starten, understreker han.