Håndverkeren fra West Sussex

Det er på høy tid. Den beskjedne mannen som møter oss på Moss & Rygge Golfklubb har tegnet flest baner i Norge, inkludert Lofoten Links og banen vi nå sitter ved. Den første oppgaven, når en andpusten Jeremy Turner har kjempet seg opp trappen i klubbhuset, er å rydde opp i hvilke baner som egentlig bærer hans signatur.

Det er ikke helt enkelt.

17 NORSKE BANER // Først sorterer vi de ulike oppdragene – fra komplette design til større og mindre ombygginger. Til slutt setter han sitt navn på ni 18-hullsbaner og åtte 9-hullsbaner, blant dem Lofoten, Nøtterøy, Valdres, Ålesund, Trysil, Kongsberg, Stiklestad, Drammen, Grini, Hauger, Ballerud, Voss, Gjøvik & Toten – og banen utenfor vinduet.

Han smiler av minnet om den aller første henvendelsen fra Norge. – Det startet med Bærum GK, sier Turner.

– Banen lå der allerede, men de hadde en arkitekt som ikke fungerte, og trengte hjelp til utbedringer. Der møtte jeg en leder som visste om planene på Ballerud, og det er fortsatt det mest lønnsomme prosjektet jeg har vært involvert i.

– For deg eller klubben?

– Ikke for meg personlig, nei. Budsjettet var stramt. Det er ironien ved å være banearkitekt. Vi er med i starten, når alle er forsiktige og tilbakeholdne. Jeg får betalt for jobben, og det er det. Jeg burde hatt royalties for alle rundene som spilles på Ballerud i dag, sier han med et glimt i øyet.

Med over 3200 medlemmer er de ni par 3-hullene på Høvik nå blant de mest travle i landet. De ble tegnet under forrige golfboom på 1990-tallet. – Jeg var britisk, men bodde i Sverige, og det passet nordmennene godt. Selvfølgelig var det konkurranse om oppdragene, men jeg ble sett på som ganske nøytral. Kanskje derfor fikk jeg så mange prosjekter, reflekterer han.

 SLIK STARTET DET // Jeremy Turner vokste opp i en gammel markedsby i West Sussex. Han slo sine første baller på en lokal pitch-and-putt, fulgte faren til nærmeste offentlige bane, og fant snart veien til en privat klubb med to Harry Colt-baner av høy kvalitet.

– På mitt beste lå jeg rett over 10 i handicap, og hadde ingen ambisjoner som spiller. Men når jeg spilte, var det ofte sammen med greenkeeperen eller andre på klubben. Vi pratet, så på ting. Likevel forestilte jeg meg aldri å bli golfarkitekt. Jeg tenkte det var altfor spesialisert, forteller Turner.

I stedet ble han landskapsarkitekt, og jobbet med noen av de beste i England. Men da den britiske økonomien sviktet og jobbene forsvant, så han utover landegrensene.

– Jeg takket først ja til en jobb i USA. En tidligere mentor ville ha meg til North Carolina, og jeg gledet meg. Men arbeidstillatelsen kom aldri. På ferie i Gøteborg ringte jeg et lokalt firma. «Kom og besøk oss,» sa de. Etter møtet fikk jeg tilbud om jobb. «Reis hjem, hent tingene dine,» sa svenskene. «Vi ordner midlertidig bolig, og du er i gang.»

Det skulle likevel gå flere år før den 30 år gamle engelskmannen fant veien til golfdesign. Men da golfboomen nådde Skandinavia, så svenskene muligheten.

– De sendte meg tilbake på skolebenken, og jeg var nesten førti da jeg tegnet min første bane, forklarer Turner.

Den svenske generalsekretæren var ikke det minste bekymret. Tvert imot. «Ingen burde tegne en golfbane før de er førti,» sa han. «Og så trenger du ti år for virkelig å mestre faget. En karriere begynner ved femti.»

– Og så jobber du til du stuper, humrer Turner.

– Hvor gammel er du nå?

Han vrir seg i stolen, uvillig til å svare.

– Ganske mye, sier han. – Quite a lot!

– Jeg er godt over sytti, men jeg har fortsatt energien. Og det trenger du, uansett hva du driver med.

Han avviser alle sammenligninger med kunst. Turner ser på seg selv som en klassisk håndverker i en bransje som også har sine selvutnevnte, oppblåste stjerner. – Jeg har alltid jobbet med håndtegninger, aldri 3D-modeller. For meg kan ekte design bare komme fra hendene og øynene dine, i tett dialog med de som former terrenget ute på banen. Det er som skreddersøm – du må ha stoffet mellom fingrene. Uten det blir resultatet ofte galt og forutsigbart.

– Hvordan starter du et nytt prosjekt?

Han tenker lenge før han svarer.

– Jeg kommer i hvert fall ikke med en ferdig idé, sier han til slutt. – Naturen må bestemme. Målet er alltid at banen skal smelte inn i landskapet, ikke se kunstig ut. Og derfra må vi gjøre golf morsomt, for alle, fra nybegynnere til proffer. Hvis banen ikke er spillbar og underholdende, faller hele opplevelsen sammen.

 MØTET MED LOFOTEN // I skuffene hjemme har han fortsatt skissene til Hauger Golfklubb, et av hans første store norske oppdrag etter Bærum.

– Jeg husker generalsekretæren i golfforbundet sa til meg: «Jeremy, jeg håper du leverer en ordentlig golfbane her. Alle følger med på dette.» Og banen har blitt ganske utfordrende, den er fysisk krevende.

Hauger åpnet i 1996. Men allerede fem år tidligere hadde Tor Alfred Hov invitert Turner til Lofoten. Det første møtet ga ham et sug i magen.

– Havørnene sirklet over oss, og bølgene slo mot stranden. Naturen var helt sensasjonell. Jeg husker jeg tenkte: «Wow – dette er som en annen planet.»

– Forsto du da hva Lofoten ville bli?

Han rister på hodet.

– Ikke helt, innrømmer han. –Men jeg tenkte: «Vi kan i det minste lage en fin liten 9-hullsbane her.

I løpet av nesten 35 år har Lofoten Links vokst til å bli en av de mest spektakulære og omtalte golfbanene i verden. Jeremy Turner fortjener sin del av æren. Det samme gjør den skotske banebyggeren Jake McTavish og greenkeeper Jerry Mulvihill, som ga banen et ekte linkspreg. Men aller mest Frode Hov, som realiserte farens drøm.

– Tor Alfred gikk bort altfor tidlig. Det var fryktelig trist. Men Frode har gjort en fenomenal jobb. Han har virkelig kjempet for prosjektet og vært helt avgjørende for suksessen, sier Turner.

Han husker godt deres første møte.

– Det må ha vært min andre tur dit. Tor Alfred fortalte meg at sønnen, som var student, var hjemme. Vi gikk ned til brygga for å møte ham. «Han er der ute,» sa faren og pekte mot sjøen. Men jeg så ingenting – absolutt ingenting – før en liten prikk vokste fram i horisonten. Det var Frode i båten sin. Han må ha vært bare 19 år. En ung, energisk gutt i ullgenser.

EN MAGISK PROSESS // To uker før Tor Alfred trakk inn sjøluften for siste gang, snakket de sammen på telefon. «Jeg skal være der for Frode,» lovet Jeremy.

– En inkubasjonstid på over tjue år ga oss muligheten til å finne de beste løsningene for Lofoten Links. Etter hvert fikk vi mer land. Og magien i banen ligger i den langsomme, organiske prosessen der hullene fant sin plass i terrenget. Det røffe uttrykket er ingen tilfeldighet, insisterer han.

På kontoret sitt på Mjölkeröd, rett over grensen i Sverige, oppbevarer han fire skuffer med skisser av Lofoten Links – inkludert hull to, som nå tiltrekker seg golfere fra hele verden, hjulpet av nordlyset og Jacob Sjömans berømte fotografi.

– Det var på tegnebrettet ganske tidlig, forsikrer Turner. – Vi diskuterte lenge om et så dramatisk hull kunne komme så tidlig i runden. Mange kaller det et signaturhull, men jeg liker ikke det uttrykket. For meg handler det om helheten. En bane skal ha flere minneverdige hull – ikke bare de som ser best ut på bilder.

Underveis har de hatt sine oppgjør.

– Frode har ikke alltid vært glad i meg, nei. Men jeg har sagt ifra når jeg har følt noe ikke var riktig – alltid med prosjektets beste for øye. Og jeg tror han vet det. Han har alltid ringt meg tilbake, alltid holdt meg involvert. Jeg snakket med ham for bare noen dager siden.

For Turner handler alt om håndverket. For ham er en golfbane som musikk eller film. Den trenger dramaturgi. Og han lar seg ikke imponere av alt som skjer i bransjen – eller verre, på klubbhusnivå.

– Som designer har du et enormt ansvar, sier han. – Du tegner på store landskap. Du trenger kunnskap og respekt for naturen. Min største kritikk av moderne arkitekter er at de overdramatiserer. Og det blir enda verre når hobbyarkitekter i klubbene blander seg inn. Det ender som regel dårlig.

Han nevner ingen navn – eller baner. Men når opptakeren skrus av, rister Turner på hodet over økonomer, jurister, tannleger og elektrikere som har flyttet hull eller til og med snudd sløyfer på hans norske design.

– Har du ikke bakgrunn, utdannelse, kvalifikasjoner og forståelse – da bør du holde deg unna. Ring arkitekten i stedet, råder Turner.

 UT I GOLFBILEN // Tiraden har gjort ham godt. Turner puster rolig der han nå sitter i golfbilen, og beveger seg mykt gjennom sin egen symfoni, som nålen på en platespiller.

Han peker og forklarer hullene på Moss og Rygge. Det var enklere her, bemerker han, enn i bakken på Trysilfjellet.

– Trysil er det tøffeste, hardeste, mest fysisk krevende prosjektet jeg noen gang har hatt, i Norge og alle andre steder, sier han.

Jeg forteller ham om en prat jeg hadde med daglig leder Klas Ahlqvist i juni. «Jeremy Turner gjorde en fantastisk jobb her,» sa svensken.

Turner smiler av rosen.

– Du ville ikke tro det når du ser meg nå. Men jeg tilbrakte to–tre uker der oppe fra morgen til kveld, brøytet meg vei gjennom skogen, på jakt etter den beste traséen. Det var null sikt – tett skog, bratte skråninger. Men vi fikk til noe bra til slutt, nikker han.

Rundt oss er det golfere overalt. De siste fem årene har 70 000 nye spillere kommet til sporten – de fleste barn og unge. Vi har aldri vært mer aktive. Før pandemien spilte nordmenn rundt én million runder i året. Nå, i 2025, spilte vi en halv million runder bare i juli.

– Jobben min har vært å skape noe minneverdig. Hvis du kan sitte i klubbhuset etterpå og huske de ulike hullene, da vet du at banen er vellykket, sier Turner, som også tegner med tanke på trafikkflyt.

– I den nye golfboomen er raskere spill en av våre største utfordringer. Jeg liker ikke greener der bunkere blokkerer muligheten til å rulle ballen inn. Det straffer bare nybegynnere. Mange unge begynner nå, og klubbene vokser. Vi må tenke annerledes, understreker han. 

VIL HA 12 HULL // Turner ser utviklingspotensial i flere av sine norske favoritter: vakre Valdres, med sitt uforløste løfte; travle Grini, hvor alt ligger til rette; og lille Røros, med sine sandholdige jordsmonn.

– Jeg tror 12-hullsanlegg kan være en del av fremtiden, sier han. «De krever mindre areal, kan ligge nærmere der folk bor, og hvis du allerede har spilt tolv, kan du enkelt legge til seks til og komme til atten.»

– Noen sier det ville være dyrt å utvide en bane som Røros. Jeg vet ikke hvor de tallene kommer fra. Gi meg en god banebygger og noen ukers arbeid, så legger vi til tre hull og gjør Røros til en 12-hullsbane, foreslår Turner.

Han har ingen planer om å pensjonere seg ennå. Baner trenger renovering og videreutvikling – Lofoten Links inkludert, nå med The Cabot Collection som majoritetseier.

Turner er klar for nye oppdrag. – Jeg vil gjerne bidra til å utvikle Golf-Norge videre, sier han. «Men jeg har aldri hatt ambisjonen om å sette min signatur på en bane. Jeg startet ydmykt i denne jobben, og jeg har aldri spilt på høyt nivå. Skal du designe en ekte mesterskapsbane, bør du samarbeide med en virkelig toppspiller.

– Viktor Hovland, for eksempel?

– Ja, det er ikke dumt, smiler han. – Viktor besøker jo Lofoten. Jeg møtte ham der oppe, og vi har hatt litt kontakt om idéer. Han har flere gode forslag. Det er kult, veldig positivt.

– Er det noe ugjort, noe du angrer på?

Vi parkerer utenfor klubbhuset. Snart skal han kjøre tilbake over grensen til Sverige.

– Så lenge jeg kan sette meg i en golfbil, komme meg rundt og tegne, så er jeg lykkelig. Jeg kan ta på meg et Trysil-prosjekt igjen – vill jungel klarer jeg ikke lenger. Men jeg elsker dette arbeidet. Den har aldri gjort meg rik, men angrer jeg på noe?

Han stopper opp, trekker på skuldrene.

– Jeg kunne sikkert jaget noen større internasjonale prosjekter. Men jeg valgte en vei som ga meg et godt liv.

Og mer enn det. Den tidligere landskapsarkitekten fra West Sussex har satt sitt avtrykk på et helt kongerike. Navnet hans vil bli husket i Golf-Norge.

Jeremy Turner blir stille.

– Det ville være hyggelig, sier han til slutt. – Det har vært en lang reise. ◼️