Hickorygolf//

Tilbake til fremtiden

På et verksted i Larvik lukter det impregnering, lakk og lær. Her inne har Henrik Björelind bygd sin egen lille tidsmaskin.

Å tilbakeføre klenodiene til spillbar stand krever tid, kunnskap og riktig redskap.
Publisert Sist oppdatert

Det ble som en lek igjen, som å starte på nytt. Det ble plutselig moro å gjøre par igjen.

PGA-pro Henrik Björelind står ved arbeidsbenken på Larvik GK. Det er her inne han reparerer og justerer det moderne utstyret til over 1200 medlemmer i Vestfold-klubben. Men når arbeidsdagen er over, nye VTG-kurs er gjennomført, juniortreningen avsluttet, møtene rundet av og kundens ødelagte Callaway-driver har fått nytt grafittskaft – trekker han seg inn i sin tidsmaskin og skrur tiden tilbake.

– Dette er min hobby, forsikrer Larvik-pro Henrik Björelind, som selv lærte faget i Skottland.

JOBB OG HOBBY// – Som pro her i Larvik holder jeg et godt øye med alt det nye, og jeg er for eksempel tilhenger av utviklingen med økte lengder. Men på fritiden foretrekker jeg hickorygolf. Det er hobbyen min, forklarer den blide svensken og understreker at det handler like mye om køllemakeriet som selve spillet.

Han henter fram sin egen «spillebag» som teller sju køller. Trekker først opp putteren, en klassisk bladmodell med en liten pipe støpt inn i køllehodet.

– Alle køllemakerne i Skottland hadde sin egen logo. Denne er laget av min egen favoritt, Tom Stewart, som kom til St Andrews i 1894 for å lære av de store gutta.

I dag er den lille pipa i logoen et av de mest ettertraktede varemerkene blant hickoryentusiaster.

– Jeg liker logoen, og samtidig er det kult å vite at han laget køller for flere av de gamle mesterne, som Bobby Jones og Harry Vardon. Du kan få tak i mallets også, men jeg foretrekker bladmodellen. Jeg liker det opprinnelige, det klassiske, forklarer Henrik og trekker opp neste kølle i bagen. En niblick.

– Den kan sammenlignes med en sandwedge, men har ingen bounce. Den har også Stewarts logo, som du ser. Og originalt skaft fra Tom Morris. Du ser logoen der!

Han peker mot det brune gullet.

– Er den verdt mye? spør jeg.

– Ja, den er nok ganske lettsolgt, sier Henrik.

Foto: Tom Erik Andersen/Norsk Golf
Foto: Tom Erik Andersen/Norsk Golf
Foto: Tom Erik Andersen/Norsk Golf

– Jeg ville kanskje fått et par tusen for den. Men jeg har ingen planer om å selge den. Mange vil nok mene at jeg burde hatt denne hjemme på veggen og ikke i bagen min. Men jeg har en til, ganske lik, som jeg har tatt godt vare på. Den henger på veggen. Og derfor spiller jeg med denne. Jeg har justert den til 55 grader.

TI GRADERS GAP// «Golf Club Machine – alters loft and lie of irons» står det å lese på skiltet. Den gamle maskinen har vært med svensken lenge. PGA-pro utdanningen tok han i Skottland, praksisen gjennomførte han i Monifieth. Og det var her han lærte faget, den gamle skolen. Kunnskapen som gjør at han i dag kan reparere og renovere hickorykøller. Forvandle dem fra veggpynt til spillbart utstyr. Ta dem fra loppemarked og ut på banen.

Ut av bagen trekker han sin «mashie niblick» på 45 grader, en «mashie» på 35 og et «mid iron» på 25.

I lie- og loftmaskinen justeres køllene med presisjon.

– 45 grader er som en pitching wedge i dag. Jeg har valgt 10 grader mellom hver kølle for å ha en fornuftig gapping, forklarer «Henke» før han trekker ut det lengste jernet i bagen.

– Et virkelig klenodium, sier han.

Et tynt og smalt «driving iron» med bare 15 graders loft. I feil hender, best egnet til å smøre brødskiver.

– Den gjør en god jobb i vind, forsikrer proen.

– I antall grader tilsvarer den et enerjern og er selvsagt vanskelig å slå med. Så den kan de fleste droppe. Du har alltids denne trekøllen – wooden eller «brassien» – som duger til litt av hvert. Navnet har den fått av messingplaten på undersiden som beskytter køllehodet mot bakken. Den har mer loft enn en driver, rundt 13–14 grader, og benyttes både fra tee og et gunstig fairwayleie.

UNDER FEM TUSEN// – De fleste settene jeg formidler, har maks seks køller, men gjerne fem også. Det holder, mener Henrik Björelind. For rett under fem tusen kroner kan du realisere drømmen om et personlig hickorysett.

– Jeg har levert et titalls køller til medlemmer her i klubben. Men dette er ikke noe jeg prøver å tjene mye penger på. Det er en hobby. Og i en hektisk jobbkalender begrenser det seg selv. Men det hender at jeg kommer over litt utstyr som jeg kjøper inn, og jeg har kontakter i Sverige som kan fikse. Med litt ventetid løser det seg alltid.

– Hvem henvender seg?

– Det er som i golfen ellers, svarer han og beklager situasjonen.

– Jeg skulle gjerne sett flere kvinner i golf, også med hickory. Men bestillingene kommer oftest fra menn, eller bare menn, som gjerne har spilt i en del år. Som har kommet et stykke på vei, men søker ny utfordring. Kanskje er de lei av det moderne utstyrsjaget, stablefordpoeng og handicapmas. De vil bare ha det litt moro igjen, og har plukket opp interessen for spillets idé og historie.

En gang i uka forsøker hickorygjengen i Larvik å slippe alle tanker, legge igjen stål og grafitt hjemme, og bare sveipe rundt med de gamle trekøllene.

– Det høres befriende ut?

– Det er også det, erkjenner «Henke».

Foto: Tom Erik Andersen/Norsk Golf
Foto: Tom Erik Andersen/Norsk Golf
Foto: Tom Erik Andersen/Norsk Golf
Foto: Tom Erik Andersen/Norsk Golf

ROMANTISK OG TIDLØST// Det ukentlige synet av fire golfvenner med sixpence, enkle bærebager, smil i munnviken og en pegg bak øret på en solfylt ettermiddag i sommerlige Larvik tegner et romantisk og tidløst maleri. Et kontrastfylt bilde til det moderne golfstresset, hvor starttider må bookes en uke i forveien, tourbager fylles med regntøy og bananer, drivere pensjoneres etter to år og peggene er av plast.

Men frustrasjonene blir du ikke kvitt.

– Om det er vanskelig? Hvis vi snakker om wooden, er det enorm forskjell fra dagens utstyr, innrømmer Larvik-proen og legger trykk på «enorm».

– Køllehodet er lite. Det gir mindre energi til ballen og stor gear-effekt om du ikke treffer i senter. Det betyr kortere slag og mer skru. Men jernene flyr lengden sin ganske bra. Den store forskjellen er at du får mindre spinn. Det gjør det vanskelig å kontrollere lengdene. Og missene dine blir straffet hardt.

For mye har skjedd siden 1935. I dag er de gamle køllemakerne byttet ut med ingeniører og 3D-printere. Det forskes og freses med millimeterpresisjon, helt opp til grensen av det lovlige.

– Hickorygolf tvinger deg til å tenke, lover Henrik Björelind.

– Noe ble borte på veien, sier Henrik Björelind.

– I hickorygolf må du tenke mer ute på banen. Du må forstå greenområdene bedre. Vurdere hvor du skal lande for å redde par eller en god score. I fairway for å rulle ballen inn? På siden for å gjøre en up- and-down? Du må tenke som på en god, gammel linksbane.

Powered by Labrador CMS