Søndagens siste runde på PGA Championship ble en thriller av de sjeldne, og det er ikke å ta for hardt i at det nærmest ble krisestemning i stuen da Get-boksen fant det for godt ikke å levere gode nok signaler til at TV –apparatet fant Viasat Golf.
Løsningen ble Viaplay på iPad, til en turnering som man aller helst burde ha sett på storskjerm for å få suget inn et snev av stemningen fra Valhalla.
En turnering, ikke bare med stjernedryss, men nærmeste som en meteorstorm – eller et glitrende fyrverkeri av gode golfere med artisteri som jobb – til fulle tribuner.

Kontrasten blir total til søndagens Challengetour-runde på Miklagard. Dette er naturligvis umulig å sammenligne en majorturnering med en European challenge-tour turnering, men det er ikke fritt for at man gjør seg noen tanker.
For visst var det mye god golf på Miklagard også. Lange slag, presise innspill, gode langputter . . .

Været var bra, behagelig temperatur, og flere norske spillere i startfeltet blant spillere fra nesten hele verden. Arrangørene hadde lagt forholdene utmerket til rette. Miklagards utvidede banemannskap og alle de frivillige stilte opp på aller beste måte for å sikre et lytefritt arrangement.
Hyggelig betjening serverte god mat i kafeen i Miklagards gresstakkronede klubbhus. Fra terrassen har man god utsikt til 18. green. Ingrediensene var der Hvorfor drar vi derfra med en mine av kjedsomhet?

Sannsynligvis fordi norske golfinteresserte synes det er morsommere å spille selv. Det var nemlig noe som manglet – publikum. Publikumsgjenger som klapper og heier. Hvis det skal monne noe på et så stort anlegg som Miklagard, så må det være mer enn 50.

Og så må vi slippe gravalvoret, stillheten, hviskingen . . . Det er selvfølgelig ikke meningen at man skal skrike og hoie i baksvingen til spillerne, men det må være lov å skape liv og litt røre?

For en drøy uke siden ble to suverene norgesmestere, Viktor Hovland og Mariell Bruun, kåret på Tyrifjord etter en strålende birdiefest i litt regn og mye sol.  Mange juniorer var med, og da blir det nødvendigvis en del publikum også. Lave scorer vitner om godt spill under de rådende forhold, og da er det moro å være på golfturnering.

Og så hadde klubben også gjort det sjakktrekk at de hadde invitert til turnering  ”på NM-banen” – et tiltak som sikret en god publikumsgjeng når spillerne i tur og orden kom inn på hull 18. Det kunne gjerne vært litt mer lyd, musikk og ståhei her også, men alt i alt en muntrere opplevelse.

Jeg skal ikke underslå at det hadde vært morsommere med en nordmann eller to et stykke opp på leaderboardet, men det blir en for enkel bortforklaring. Det stikker dypere enn som så. I Norge er vi flinke til å lage skirenn og fotballturneringer, NM i østersspising og langeleik. I golf har vi et langt stykke fairway å gå.
Tyrifjord Gks daglige leder, Derek Crawford, har rett: Det handler om å trives på golfbanen, om golfglede – golf er underholdning, – enten man er proff- eller amatørspiller, hobbygolfer eller publikum.

Les gjerne Crawfords synspunkter igjen.

Jeg håper at de ulike diskusjontrådene som kom frem i kjølvannet av NM på Tyrifjord; manglende proffdeltagelse,  NGFs elitesatsing, turneringsstruktur, Challenge Tour, Solheim Cup etc etc ikke blir pakket bort når golfsesongen etter hvert er på hell. Det er viktig at debatten holdes levende blant spillere, i klubbene og i relevante media – på en saklig og konstruktiv måte.

Det er gjennom uenighet og meningsbrytning fremskritt skapes. Det må til hvis golfkultur skal utvikle seg i Norge.