Hullet er fortsatt like lite og den hvite kula går fortsatt like skeivt, så i grunn er det ikke så mye som er forandret.

Den siste uka har vært veldig travel, med både kvalifiseringsspill, styrketrening og oppstart på skolebenken.

Kvalifiseringen ble en rusten affære for min del, med en del bra spill men også mye som ikke var som det skulle. Om jeg får reise til turnering til helgen er en avgjørelse som hviler fullt og helt i coachens hender, men jeg er i grunn ikke så veldig bekymret.

Arbeidsmoral og resultater er høyt verdsatte kvaliteter i coach Priests øyne, og sammenlignet med de andre på laget har jeg levert i begge kategorier i løpet av mine tre år på Baylor. Om resultatene vedvarer også denne sesongen gjenstår enda å se, men jeg kan i alle fall love at arbeidsmoralen og treningsiveren vil forbli den samme.

De neste dagene vil gå med til å forbedre svingteknikk, rytme og putting. Jeg jakter fortsatt på den fine formen jeg fant under British Amateur, og håper selvfølgelig at den ikke er så altfor langt unna. I ledetog med ovennevnte coach har jeg satt noen rimelig hårete mål for mitt siste år som collegespiller, og hvis disse skal oppnås består den enkle fasiten av mye trening på de rette tingene.

Når det gjelder det akademiske, var det ingen nåde å oppdrive fra mitt kjære Baylor University den første uka etter ferien. Midt oppi jaget med kvalifisering og trening, har jeg også rukket å lese og analysere en knusktørr bok som på mystisk vis skal ha stor betydning i historisk sammenheng. Selv fant jeg ikke mening i verken språk eller innhold, men var likevel pent nødt til å analysere i alle retninger.

For de som tror at livet på college bare er surr og avslapning, kan kanskje min beskrivelse av en typisk dag på ”jobben” gi bedre innsikt:

07.30 – 08.30: Styrke- og kondisjonstrening
09.30 – 12: 15: Skole
13.30 – 18.30: Trening/spill/kvalifisering
19.30 – 20.00: Middag
20.00 – Leggetid: Skolearbeid, annet

Man blir fort vant til å skynde seg fra en aktivitet til en annen, og har i grunn ingen tid å miste på en vanlig ukedag. Selv om timevis med golf  hver dag kan høres ut som en utelukkende fornøyelig opplevelse, blir det ganske stressende når man hele tiden må prestere.

Når prøver, innleveringer og prosjekter i tillegg ligger og lurer i bakhodet, må man være strukturert og dedikert for at det ikke skal gå ut over både søvn og kosthold.

Collegegolf er en unik mulighet til å skaffe seg en utdannelse samtidig som man får utvikle seg som golfspiller, men som man stadig får høre her borte: ”Being a student-athlete is a privilege, not a right.”

Det er med andre ord en del krav man må imøtekomme for å gjøre seg fortjent til stipendet man har blitt tildelt. Konkurransementaliteten og treningskulturen er knallhard, så det er slett ingen tilfeldighet at majoriteten av Tour-spillerne har spilt collegegolf.

Nå som min reklame for collegeidrett er over, kan jeg informere om at det tross alt har blitt tid til en liten bursdagsfeiring. Takket være mine eminente lagkamerater kommer jeg i alle fall til å huske at jeg var i Waco da jeg fylte 22.

Lovnader om bursdagskake fra en kvinnelig bekjent er også en realitet, og selv om denne kaka ikke er i min besittelse i skrivende stund, føler jeg meg rimelig sikker på at den dukker opp i løpet av dagen.

Nå får det være nok for denne gang . . . Når dere hører fra meg igjen er foreløpig uvisst!