Cut-kongen

Når man misser sin tredje cut på rad med minste mulige margin, er det i grunn ikke så fryktelig artig å farte rundt på Challenge Tour.

Publisert

Med tungvinte reiseruter, lange treningsdager og hard jobbing for hvert eneste slag, føles det som et kraftig ballespark når man kommer inn og innser at man var et skarve slag unna å få jobbe i helgen. Når man attpåtil går på denne smellen for tredje gang på tre forsøk, trenger man ikke være rakettforsker for å skjønne at dette setter en støkk i de fleste.

Når man har full kategori på en tour, kan man i det minste trøste seg med at året er langt og at man får mange muligheter. For oss som spiller på wild cards og begrenset kategori, er imidlertid saken litt annerledes. Man må kline til i de få startene man får om det skal bli noen ranking å skryte av, og hver eneste euro teller når alt skal gjøres opp på slutten av året. I en slik situasjon føles jo derfor disse ukene med ”missed cut” desto mer kostbare og tunge å svelge.

Men man har verken tid eller anledning til å grave seg for mye ned i denne idretten. Ingen blir bedre av å synes synd på seg selv, så det eneste som gjelder er å børste av seg skuffelsen og jobbe på videre. Det høres veldig lett ut når man sier det, men sannheten er jo at dette krever sin kar i lengden . . .

Nå blir det en bra treningsuke hjemme, hvor jeg bare må fortsette å jobbe med de samme tingene som tidligere. Hvor dumt det enn måtte høres ut, så kan jeg ikke si annet enn at de fleste delene av spillet faktisk føles ganske bra. Det er ingen store omveltninger som må til før scorene begynner å løsne – det handler rett og slett om å få alt til å klaffe slik at selvtillitsballen begynner å rulle igjen.

Neste uke er det Nordea Tour på Hauger som står på programmet. Det skal bli deilig å spille en litt roligere turnering hvor man også kan bo hjemme, samtidig som man får man nyttig konkurransetrening.

Turneringsprogrammet fremover har nå begynt å komme mer på plass, og det ser ikke ut til at jeg får med meg så mye av den norske sommeren i år.

Etter Hauger blir det tre nye uker på rad på Challenge Tour, i henholdsvis Skottland, Tyskland og Slovakia. Etter Slovakia-turneringen går turen til Stavanger for å spille Lag NM, før det foreløpig er noe usikkert hvor jeg skal spille uken etter det.

Ifølge de som styrer Europatouren er det gode muligheter for at startfeltet ikke fylles opp i M2M Russian Open, og da er det i såfall mulig for meg å få prøvd meg på hovedtouren.

Med min begrensede kategori fra i fjor får jeg anledning til å melde meg på her, og selv om det er mye som må ordnes før innreise til Russland, reiser jeg selvfølgelig til Moskva for å spille Europatour om jeg kommer med i feltet.
Gjør jeg ikke det, spiller jeg mest sannsynlig Challenge Tour i Frankrike den uka.

Om man teller med Hauger, skal jeg altså spille turnering seks uker på rad. Det blir med andre ord litt av et reiseprogram, så det gjelder å spare energi når man kan, slik at man presterer på beste mulige måte når spillet slås i gang på torsdagene.

Jeg håper selvfølgelig at jeg har fått min andel av ”uflyt” nå, og at både putter og selvtillit er i ferd med å våkne litt opp. Man må jo tro at det snur på ett eller annet tidspunkt!

Powered by Labrador CMS