Med den fantastiske starten jeg har fått på vårsesongen er det kanskje rart å si at jeg har enda bedre spill inne, men i ærlighetens må jeg si at det faktisk føles slik. 

I løpet av 54 hull på en tidligere PGA Tour-bane gjorde jeg 17 birdies i Wyoming Desert Intercollegiate, men med 11 bogeys ble det altså 6 under par til slutt. Jeg avsluttet finalerunden med bogey på mitt siste hull, for senere å finne ut at jeg havnet ett fattig slag unna nok et omspill.

Å «tape» med ett er selvfølgelig ergerlig, men skuffelsene blir lettere og lettere å svelge med årene. Det var en kortfattet og snurt Mikkelsen jr. som pratet med mor på Skype etter ferdigspilt finalerunde, men etter et par timers biltur til Los Angeles var smilet tilbake.

Denne turneringen blir ansett som en av årets tøffeste på college, så det var morsomt å bite fra seg ordentlig og dermed vise alle at jeg mener alvor. 

På tross av fine fremganger de to første turneringene føler jeg fortsatt at jeg legger igjen en del slag ute på banen, men forhåpentligvis får jeg luket vekk disse småfeilene med enda mer hardt arbeid.

I skrivende stund sitter jeg på en stol ved gate 49A på Los Angeles International Airport. Grunnet ufleksible reiseplaner var midnattsflyet til Dallas eneste mulighet for Baylorbjørnene, så jeg tenkte det var greit å skrive litt mens jeg enda satt her. 

Klokka drar seg mot midnatt og boarding time, og etter å ha stått opp klokken 05.30 for å spille i ørkenvarmen er jeg mildt sagt utmattet. Vi fikk spille en fantastisk bane denne uka, men som alltid i collegegolfen var det en del ting som gjerne kunne vært gjort annerledes.

120 spillere i shotgunstart og firerballer hører ikke hjemme i konkurransegolf i mine øyne. Når man starter klokken 07.30 og man fortsatt ikke fullfører 36 hull før det blir mørkt første dag, bør man kanskje vurdere å endre formatet på turneringen. 

Den letteste løsningen jeg kommer på er simpelthen å spille 18 hull om dagen, da 11 timer med fokus i sterk varme er litt mer enn hva som er rimelig å forvente. Når spillerne i tillegg må tilbake i klasserommet neste dag, bør man nok vurdere et litt mer skånsomt program.

Jeg har imidlertid ingen innvirkning på funksjonene i collegolf, så hva jeg mener er i grunn ganske likegyldig. Det er mye jeg kommer til å savne ved college, men turneringsformatet vil jeg nok klare meg fint foruten!

Med både flytur, kjøring og tidsforskjell tatt med i beregningen, er vi ikke hjemme i Waco før klokken syv i morgen tidlig. Grunnet Baylors fraværsregler har jeg ingen anledning til å ta en «fridag» etter helgens arbeid, noe som innebærer at jeg pent må stille opp til forelesning klokken åtte, en time etter hjemkomst. Urimelig? Jeg synes i alle fall det…

Selv om jeg er utrolig takknemlig for muligheten til å spille collegegolf, er det ikke til å skyve under en stol at det krever sin kar iblant. Vi får være med på utrolig mye moro, men som alle andre medaljer har også denne en bakside. 

Det positive med det ubeleilige reiseopplegget denne helgen var at vi fikk muligheten til litt sightseeing i LA før det omsider bar til flyplassen. Det ble tid til å se både Santa Monica Pier, Hollywood og Beverly Hills før jeg altså fant veien til bloggestolen her på flyplassen. 

Da vi kjørte ned Hollywood Boulevard med de berømte stjernene inngravert på fortauet, fikk vi imidlertid beskjed om å snu etter noen få kvartalers ferd. Oscar-utdelingen foregikk i nabolaget mens vi fartet rundt i vår hvite minivan, og ikke uventet var det nærmest unntakstilstand.

Selv om jeg gjerne hadde flydd tilbake til Texas til vanlig tid, var dette definitivt en morsom måte å slå ihjel den overflødige tiden på.

Forhåpentligvis kommer vi oss trygt hjem til Waco, og da fortsetter det daglige arbeidet med å bli bedre på alle områder. Jeg har gjort mye fremgang de siste år og måneder, og håper selvfølgelig at dette bare er begynnelsen. 

Uansett hva som måtte skje med min proffsatsning, går jeg utvilsomt en spennende tid i møte. Jeg har fått med meg at det er en del prat rundt Team Rio og min rolle i dette, og jeg har også mottatt henvendelser angående hva som skjer med meg når jeg er ferdig på college.

Jeg har etter beste evne prøvd å svare ærlig og åpenhjertig på alle spørsmålene jeg har fått, men vet foreløpig ikke hva som er den endelige planen når jeg trer inn i de profesjonelles rekker. Til den grad dette er mulig forsøker jeg å fokusere på nåtiden, og har jo forsåvidt lykkes bra med det så langt i år.

Å bli voksen er ikke lett, heller ikke som golfspiller, men en ting jeg har lært av både meg selv og mine foreldre er at det lønner seg å lytte til seg selv og sin egen magefølelse. Forhåpentligvis faller de nødvendige brikkene på plass slik at jeg kan gjøre en helhjertet satsning mot de langsiktige målene jeg har satt meg som golfspiller.

Jeg kunne sikkert sagt mye mer om dette, men nå kjenner at kroppen skriker etter søvn. En av få fordeler ved å være kortvokst er gode soveforutsetninger på flyet, så i denne sammenheng er det vel bare rett og rimelig at jeg takker min mor for mine fantastiske fysiske attributter.

Nå er det nok, dere hører fra meg igjen neste uke. Go Bears!