Vår dag på ”hellig grunn” var rett og slett helt uforglemmelig, og utrolig motiverende for videre satsning. Jeg har sett mange imponerende baner i mitt unge golfliv, men Augusta holder et nivå som ikke kan matches på noen som helst måte.

Når man går gjennom portene, og treningsområdet åpenbarer seg, er det som om man har entret paradis noen tiår for tidlig. Hele anlegget er dekket av et plettfritt teppe, og gresset er så perfekt at man tar seg selv i å sjekke om det faktisk er ekte. Ikke bare er det banen i seg selv som holder en helt uvirkelig standard – selv langt utenfor allfarvei kan man lure på om man har forvillet seg inn i en drømmeverden. 

Til og med langt inni skogen, hvor ingen golfballer hører hjemme, er forholdene så perfekte at man får lyst til å finne frem wedgen og slå noen småslag. Alle gangveier mellom hull og tribuner holder høyere standard enn en velstelt fairway, for det de kaller fairway på Augusta ville blitt ansett som ”fine greener” en varm sommerdag hjemme i Norge. Sykt.

Det som kanskje overrasket meg mest var de utrolige høydeforskjellene rundt omkring på banen. Når spillerne uttaler at TV-bildene ikke er rettferdige snakker de virkelig sant, for mange av hullene ville egnet seg like godt til akebakke som golfbane. Når man tusler opp og ned bakken som deles av hull 10 og hull 18, sitter man nærmest og venter på at Johan Remen Evensen skal sette utfor i et nytt verdensrekordforsøk.

Mange av utslagene kan med letthet fremkalle klaustrofobi i den gjennomsnittlige golfer, og skulle man mot formodning treffe fairway, betyr ikke dette at jobben er gjort. De lynraske greenene har noen onduleringer som får verdensstjerner til å se ut som nybegynnere, så det som ser ut som slurv og idioti når ballene ruller i alle retninger, skal i realiteten krediteres utfordrende banedesign med parkettoverflater.

Alt i alt kan jeg vel si at det å komme innenfor portene på Augusta, var som å entre en fantasibane for hvilken som helst golfspiller. Da jeg satte meg i bilen på vei til flyplassen ble jeg enig med meg selv om at jeg simpelthen må tilbake hit en dag. For å komme tilbake som spiller har jeg utvilsomt en lang vei å gå, så det er bare å la ermene forbli rullet opp, og arbeidshanskene forbli trygt plantet på hendene.

En annen nordmann som hadde tatt veien til Augusta denne uka var puttedoktor Jon Karlsen, som jobbet med Peter Hanson og Robert Karlsson. Jon var travelt opptatt med å finpusse teknikken til Hanson da jeg så ham, men han hadde likevel tid til en rask prat. Jeg var kun en smule sjalu over det faktum at han var på den andre siden av sperringene . . .

Min gamle NTG-venninne Solveig Helgesen hadde også lurt til seg en billett, så det var en aldri så liten norsk koloni på plass i Augusta denne uken.

Nok om Augusta og Masters. Nå har jeg forflyttet meg til Houston, hvor en ny turnering står på programmet mandag og tirsdag. På lørdag trente vi på Redstone, banen hvor Shell Houston Open ble spilt for noen uker siden, og var så heldige at vi fikk spille de første ni før mørket falt på. Denne banen er utvilsomt krevende, men sammenlignet med de fleste banene vi spiller på college syntes jeg ikke den var spesielt skremmende på noe vis. I likhet med Augusta National, er det imidlertid et sted jeg gjerne kunne tenkt meg å returnere til en gang i fremtiden!

Banen vi skal spille turnering på var for øvrig vertskap til Shell Houston Open i gamle dager, og listen over tour-spillere som har spilt i samme collegeturnering er lang. Fred Couples, Payne Stewart, John Daly, Gary Woodland, Ben Crenshaw, Steve Elkington, Brad Faxon, Bob Estes, Hale Irwin, Peter Jacobsen, Jeff Maggert, Johnny Miller, David Toms og Scott Verplank for å nevne noen . . . Det er med andre ord ingen søpleturnering vi skal spille i, så jeg gleder meg til å komme i gang. Livescoring fra det sterke startfeltet vil som vanlig finnes på www.golfstat.com.

Jeg har omsider fått meldt meg på kvalifisering til US Open også, og om jeg holder meg innenfor topp 50 på verdensrankingen de neste par ukene vil jeg faktisk slippe første steg. USGA lar de beste amatørene skippe lokalkvalifiseringen, og hoppe rett inn i Sectional Qualifying hvor det spilles 36 hull om et ukjent antall plasser til årets US Open. Det er vanskelig å vite hva rankingen finner på, men jeg krysser fingrene for at dette ordner seg.

Prosessen med å forberede profftilværelsen går sin gang i bakgrunnen, og forleden dag hadde jeg en lengre telefonsamtale med PGA Tour-spiller Jimmy Walker som spilte for Baylor i sin tid. Etter at jeg har møtt han ved flere anledninger i Waco, vet han etter hvert hvem jeg er, så jeg sendte ham nylig en mail hvor jeg stilte ulike spørsmål om det å være profesjonell golfspiller. Han svarte raskt med sitt telefonnummer, og oppfordret meg til å ringe om det var noe han kunne hjelpe meg med.

Jeg ringte umiddelbart, og Jimmy var veldig åpen, ydmyk og ærlig om det aller meste. Det var moro og inspirerende at han tok seg tid til en prat, og vi ble enige om å få til en golfrunde eller to i nærmeste fremtid. Det er selvsagt veldig interessant å kunne lære av en som har brutt igjennom på øverste nivå, spesielt når han gått samme skole som en selv.

Dette ble etter hvert et langt innlegg, men til de av dere med stayerevnen til å holde ut helt til slutt vil jeg herved applaudere og ønske dere velkommen tilbake til min blogg også neste uke.

Følg med videre!