Golfens doping-paradoks

Ny dopingavsløring fra PGA Tour denne uken. Er golfen så ren som vi liker å tro?

Publisert

Onsdag kveld kom nyheten om at PGA-touren har utestengt den 24 år gamle Web.com Tour-spilleren Bhavik Patel for bruk av ulovlige prestasjonsfremmende midler.

Dopingavsløringer i golf hører sjeldenhetene til. Etter at alle de store golftourene innførte en antidopingsavtale i regi av World Golf Foundation i 2008, er Bhavik Patel og Doug Barron de eneste spillerne som har blitt utestengt som følge av positive tester for prestasjonsfremmende midler.

Så få avsløringer må bety at golfen er nesten helt ren? Forhåpentligvis. Men ikke nødvendigvis.

Den tidligere dopingjegeren i Antidoping Norge, Mads Drange, ga i fjor ut boken «Den store dopingbløffen», hvor han langet ut mot internasjonalt antidopingsarbeid – og da først og fremst i kondisjonsidrettene skiskyting og langrenn.

Bildet Drange maler av antidopingsarbeidet i flere av idrettene er alt annet enn rosenrødt, og utsagnet «du skal være enten dum, ha dårlige rådgivere eller være svært uheldig for å teste positivt» har vært bokens mest siterte.

Drange forteller om hvor lett det er å dope seg i internasjonal toppidrett, og at en negativ dopingprøve ikke nødvendigvis betyr at utøveren er ren. I flere tilfeller betyr det bare at utøveren har lært seg knepene for å skjule sporene etter seg. 

Nå skal jeg ikke blande kortene her: Med mindre det plutselig innføres golfturneringer på tidtagning, kommer «kondis-dopet» EPO aldri til å bli et problem i en lavintens idrett som golf.

Mitt poeng er: Hvis det er så lett å dope seg i idretter hvor utøverne testes hyppig – hvordan er da situasjonen hos en idrett der antidopingsarbeidet først og fremst fremstår som symbolsk?

Les også: Greg Norman tordner mot slett antidopingsarbeid

At ingen av de beste tour-spillerne har blitt tatt for bruk av prestasjonsfremmende midler er nemlig ikke ensbetydende med at ingen har dopet seg.

Selv om mange golfere vil hevde det motsatte, finnes det også prestasjonsmessige fordeler ved å dope seg i golf. Etter at Tiger Woods entret den internasjonale golf-scenen på midten av 90-tallet, har treningsregimene til golfspillerne endret seg drastisk. Stadig flere golfere presser kroppene sine hardt i gymmen for å holde tritt med de lengstslående. I takt med denne utviklingen, vil de ekstreme lengdene til navn som Rory McIlroy, Bubba Watson, Gary Woodland og Dustin Johnson sakte men sikkert utgjøre normen – ikke unntakene.

Da er det ikke utenkelig at spillere som sliter med å henge med fristes til å ta en ulovlig snarvei.

Spesielt ikke når moderne forskning på golf har bevist at høy svinghastighet og lange slag er en av de desidert viktigste egenskapene en tour-spiller kan besitte. 

Tour-spillernes tøffere treningsprogram i gymmen har også ført til flere skader. Ulovlige preparater kan forkorte rehabiliteringsperioden betraktelig. En som har vært mistenkt for dette er ingen ringere en Tiger Woods.

I fjorårets kontroversielle bok «Blood Sport: Alex Rodriguez, Biogenesis and the Quest to End Baseball’s Steroid Era», skrevet av de to amerikanske journalistene Tim Elfrink og Gus-Garcia Roberts, hevder de at Tiger Woods betalte den beryktede canadiske idrettslegen Anthony Galea 76 000 dollar for 14 besøk mellom januar og august 2009. Dette var i rehabiliteringsperioden etter at Tiger Woods hadde vunnet U.S. Open med røket korsbånd og brudd i kneet bare noen måneder tidligere.

I 2011 sa Galea seg skyldig i å smugle ulovlige veksthormoner til USA for å behandle profesjonelle idrettsutøvere. Woods og Galea har i ettertid nektet hardnakket på at noe ulovlig har funnet sted mellom de to. De hevder Woods kun mottok lovlig PRP-terapi (blodplateberiket plasma) fra Galea i 2009.

Da golf.com i fjor utførte en anonym undersøkelse blant 50 PGA Tour-spillere, svarte hele 19 av dem (38 prosent) at de var fristet til å prøve prestasjonsfremmende midler, dersom de ble gjort lovlige.

Dette er alarmerende når man tar i betraktning de farlige bivirkningene som er knyttet til doping: Økt blodtrykk, angst, depresjoner, sterilitet, nyreproblemer og diabetes for å nevne noen få av dem.

Det sies at der det er mye penger er det også juks. Få idretter har så mye penger i spill som golf.

Den prestasjonsfremmende effekten ved å dope seg i golf er ikke i nærheten av å måle seg med mer fysisk belastende idretter. Det er likevel naivt å tro at ikke golfspillere også faller for fristelsen.

Powered by Labrador CMS