Lange treningsperioder er selvfølgelig positivt på veldig mange måter, men om det går for lang tid uten konkurranse blir det fort kjedelig for min del. 

Selv om forbedringspotensialet er uendelig i golf er det vanskelig å måle fremgang om man ikke konkurrerer, så nå er jeg mer enn klar for å komme i gang med turneringssesongen igjen.

Jeg har oppnådd mye bra i løpet av min tid på Baylor, men jeg håper selvfølgelig at mitt siste semester som ”bjørn” vil bli det beste. Selv om hovedmålet først og fremst er å komme til finalespillet i NCAA Championship, føles det som om det er mer i potten i år enn tidligere.

Etter et bra høstsemester er det ”opplest og vedtatt” at jeg er en klar kandidat til å bli All-American, en utmerkelse som settes veldig høyt her borte. I tillegg mottok jeg en mail fra Golf Coaches Association of America  forrige uke, hvor det stod at jeg er en såkalt ”nominee” til årets europeiske Palmer Cup Team.

Selv om begge disse utmerkelsene omhandler amatørgolf, kan de utvilsomt være store springbrett og fine anerkjennelser å ta med seg inn i en profesjonell karriere. 

Med en amatørkarriere som går mot slutten er det veldig lett å bli opphengt i altfor store framtidstanker, så nå gjør jeg mitt beste for å fokusere på collegesesongen og de kommende turneringene. Store avgjørelser ligger imidlertid og lurer i bakhodet, og jeg begynner å forstå at det å bli voksen ikke er bare enkelt.

Heldigvis har jeg en støttende familie- og vennekrets som er der med gode råd og ideer, og dette er selvsagt veldig betryggende.

Prosessen med å finne ut hva som skal skje etter collegesesongen er allerede godt i gang, og jeg ser frem i mot nye utfordringer med stor spenning. En stor del av dette er å finne gode støttespillere, og det sier seg nærmest selv at man er avhengig av hjelp utenifra i oppstartsfasen.

Siden jeg fremdeles er amatør har jeg foreløpig ikke lov til å motta eller skrive under på noe som helst, men å planlegge i forkant er naturligvis helt nødvendig om ting skal fungere i fremtiden.

Hvem som leser denne bloggen i tide og utide er det umulig for meg å vite, men om noen er interessert i å lære mer om meg kan man starte her:

https://www.baylorbears.com/sports/m-golf/mtt/mikkelsen_joakim00.html

https://www.linkedin.com/pub/joakim-mikkelsen/46/237/4b2

https://www.randa.org/en/WAGR/Ranking/Player.aspx?playerid=3219&ismens=True

https://twitter.com/#!/j_mikkelsen

Dette blogginnlegget utviklet seg etter hvert til en stor reklamekampanje for mitt eget navn, og at dette sannsynligvis blir uglesett av Ola Nordmann får jeg vel bare tåle.

Uansett, om tre uker starter sesongen i San Antonio, og frem til da er det bare daglig terping og finpussing som gjelder. Dette semesteret har jeg lange og krevende skoledager, så når mørket faller på og treningsøkta er over er det ikke så mye energi igjen.

Selv om jeg alltid har lagt stor vekt på skolearbeidet, er det ingen hemmelighet at golfbanen roper mitt navn når jeg sitter i klasserommet og hører på tørre professorer. Med tanke på at Baylor betaler for både golf og skolegang har jeg imidlertid ingenting å klage over. . .

Ryktene går om store snømengder i gamlelandet, og for å gni det inn litt ekstra kan jeg informere om shortsvær her i Waco foregående uke. Forhåpentligvis fortsetter det slik, da treningsøktene utvilsomt er mer fornøyelige når sola skinner og vinterantrekket ligger trygt bevart i skapet.

Været er veldig varierende her om dagen,  og det virker nesten utrolig at herlig sommervarme en dag følges opp med lue og votter den neste. Når det er sagt, skal det også nevnes at jeg mer enn gjerne boltrer meg i en kald Texas-vind når alternativet er å dunke baller i veggen på et norsk innendørssenter.

Nå er det nok for denne gang, men før jeg avslutter ukens skriblerier vil jeg benytte anledningen til å ønske alle til lykke med snøryddingen.