At golf er aller morsomst når det går bra finnes det vel ingen tvil om, og for meg er det nettopp alle de gode øyeblikkene som gjør at jeg fortsetter å jobbe på, i jakten på enda flere positive opplevelser.

Siden jeg kom hjem fra Tsjekkia på lørdag forrige uke, har jeg tilbragt mye tid på banen og treningsfeltet, med hovedfokus på å gjøre ting litt enklere for meg selv, og finne tilbake til den sonen jeg er i når jeg spiller bra golf.

Som jeg har snakket om tidligere, så tror jeg at det er utrolig viktig å være villig til å lære, og tørre å utvikle seg.

Personlig har jeg alltid vært veldig nysgjerrig på hva som gjør at de beste blir best, og hva som fører til at enkelte blir mye bedre enn andre.

Det jeg har funnet ut, som er ganske spesielt med golf, er vel egentlig at det nødvendigvis ikke er så mange likheter mellom de aller beste, noe som betyr at det viktigste muligens kan være å finne sin egen vei.

Selvsagt er de aller beste spillerne i verden gode med putteren og sterke i hodet, men utover det så finnes det ganske mange forskjellige måter å ta seg rundt golfbanen på:

Noen slår langt – andre slår kort.

Noen slår draw – andre slår fade.

Noen slår høyt – andre slår lavt.

Noen slår rett – andre slår skeivt.

Noen filmer svingen sin daglig – mens andre aldri har sett svingen sin på film.

Konklusjonen må derfor være noe sånt som at: uansett hvilke styrker og svakheter de beste spillerne måtte ha, så er styrkene deres så bra at de dekker over svakhetene, samtidig som svakhetene er gode nok til at de henger med.

Derfor skal man nok ikke glemme å opprettholde styrkene sine, og huske på at de tross alt har tatt oss dit vi er i dag.

I et evig jag etter å utvikle seg er det nok fort gjort å spore av litt. Så da gjelder det å stoppe opp litt, snu, og finne tilbake til veien sin igjen.

Vi snakkes.

Anders