Jeg fikk ingenting til å stemme da den svenske Nordea Touren kom til Norge, og kjørte altså den seige strekningen mellom Drammen og Kløfta til ingen nytte. Ambisjonene i forkant var i grunn ganske høye, men spillet sto på ingen måte i stil til mine forventinger. 

Ballen havnet sjelden nærme hullet på innspillene, og da jeg endelig slo noen gode slag var det lite hjelp å få fra den vanligvis så trofaste langputteren. Tidligere i år har jeg hatt for vane å gjøre relativt mange birdies, men på Miklagard gikk det hele 21 hull før jeg fikk skutt min første fugl. Dette er ikke akkurat statistikk å skrive hjem om for en profesjonell golfspiller, men denne gangen var jeg tydeligvis ikke bedre.

Alt i alt var dette en relativt laber turnering for min del, men jeg orker i grunn ikke å dvele så altfor mye ved det. Enkelte ganger spiller man rett og slett som ei ku, uten at det egentlig finnes noen åpenbar forklaring. Forberedelsene var bra, og jeg gjorde så godt jeg kunne, så jeg ivaretar de få lyspunktene og prøver å ta lærdom fra slagene ikke gikk som de skulle.

Nå har jeg forflyttet meg til Horsens i Danmark, hvor det skal spilles Ecco Tour fra onsdag til fredag. Jeg både håper og tror at ting går litt mer min vei denne gangen, og at jeg kan få til et anstendig resultat. Det har tatt meg litt tid å bli vant til ”nordiske” forhold, men nå er det vel snart på tide at jeg børster støvet av vinnerinnstinktet og får bakenden i gir.

Etter fire år på den andre siden av dammen har jeg blitt godt vant med tanke på baner, vær og spilleforhold, og det er definitivt en overgang å komme hjem. Det er ingen tvil om at jeg trives på amerikanske baner, noe som for øvrig har gjort utslag på mine resultater de siste årene også. 

Når det kommer til stykket er det imidlertid det å få ballen i hullet som gjelder uavhengig av hvor man befinner seg, så forhåpentligvis kan jeg finne igjen godformen fra vårsesongen relativt raskt. 

 Selv om det er en stund siden collegesesongen var over, har det faktisk trillet inn noen utmerkelser den siste tiden. Forrige uke ble jeg utvalgt som ”All-American,” en prestisjefylt ære i amerikansk idrett, av to forskjellige instanser. Dette var et av mine store mål egentlig hele collegekarrieren, så det var veldig moro å se dette gå i oppfyllelse.

Det er veldig rart å tenke på at jeg ikke skal tilbake til Baylors campus for nye forelesninger til høsten. Dette har etter hvert blitt en rutine, og når sommeren går mot slutten har jeg alltid sett frem til å gjenforenes med mine lagkamerater og vennekretsen i Waco. Jeg planlegger å reise tilbake til USA når jeg føler det er nødvendig, men det blir selvfølgelig litt annerledes nå som jeg ikke er en Baylorbjørn lenger.

Jo mer jeg tenker på det, innser jeg at tiden på college var en helt uforglemmelig opplevelse. Det å sitte i klasserommet og sture blir selvfølgelig ”døllt” i lengden, men om jeg hadde fått muligheten, ville jeg reist tilbake til Texas og gjort det hele om igjen.

Nå er det imidlertid nye ting som står på programmet, og forhåpentligvis går det ikke så lang tid før jeg er komfortabel med den nye tilværelsen. 

Etter hvert som jeg utviklet meg og oppnådde gode resultater på college, ble jeg veldig selvsikker og komfortabel i den settingen, men nå har jeg i grunn startet med blanke ark. 

Jeg er veldig heldig som får lov til å prøve meg på et nytt nivå, og er spent på å se hvordan dette går når jeg blir litt varm i trøya!

Nå er det forberedelser i den danske vinden som står på programmet, men jeg er tilbake med nye skriblerier her på bloggen neste mandag.