Etter å ha ventet tålmodig i lang tid på at de endelig skulle vise live golf på TV igjen, må jeg si at helgen var en stor skuffelse. Under lidelsen av å ikke kunne spille selv er det å se verdenseliten på Viasat en relativt mager trøst, men det er da i alle fall noe.

Min stakkars far, som allerede sliter med intens nikotindepresjon i sin andre måned som ikke-røyker, fikk praktisk talt helgen ødelagt som resultat av naturens herjinger på Maui. Som ihuga golffan var det tydelig at golfmangelen på TV gjorde sterkt inntrykk på denne aldrende mannen, som hadde gledet seg til PGA Tour på skjermen i flere uker. 

For å døyvde den verste smerten dro han på bandykamp for første gang på årevis, og jungeltelegrafen sier nå at den tidligere landslagsspilleren planlegger comeback på Old Boys-laget. Der ser man hva slags effekt golf, eller mangelen derav, kan ha på ellers helt normale mennesker . . .

Det tilhører sjeldenhetene at man ikke har kommet i gang med turneringen på søndagskvelden, men sånn ble det altså på PGA Tour´en denne gangen. Om det blir noe spill i det hele tatt gjenstår enda å se, men det er uansett kjedelig å se at turneringer blir ødelagt på denne måten. 

Egentlig hadde det jo vært ganske underholdende å se hvor lavt de beste hadde klart å gå med baller som blåser av greenene, men dette har selvfølgelig ingenting med turneringsgolf å gjøre.  

Jeg tok meg selv i å le da Arne Scheie med sin dramatiske stemme påpekte hvor uheldig Anders Jacobsen var med forholdene i Bischofshofen i Hoppukas siste renn. Ikke fordi jeg tvilte på det han sa, men fordi jeg for første gang dro en komisk parallell til golfsporten med tanke på vær og forhold.

Dette er selvfølgelig to vidt forskjellige idretter, men jeg syns fortsatt det er fascinerende at en stakkarslig sekundmeter med vind kan være såpass utslagsgivende for en voksen mann som flyr gjennom lufta.

Ingen av hoppgutta blir nok beskyldt for å være overvektige med det første, men sammenlignet med en 45-grams golfball er de uansett ganske tunge. Dette er kanskje noe man bør ha i bakhodet neste gang den lille kula oppfører seg kranglete og svever på eget initiativ ut i vann, skog og annen faenskap. 

Hvis én sekundmeter er nok til å avgjøre et hopprenn, kan man jo bare lure på hvor mye som egentlig er overlatt til tilfeldighetene i løpet av en golfturnering som går over flere dager . . .

Når det gjelder min egen golf, så består hverdagen for det meste av venting akkurat nå. Hadde det vært opp til meg, så hadde jeg nok vært godt i gang med sesongforberedelsene i Texas allerede. Det har seg imidlertid slik at det er noen andre faktorer som spiller inn når det gjelder akkurat dette.

Nå som jeg har status på Web.com Tour´en, er jeg helt avhengig av å skaffe meg et idrettsvisum før jeg reiser tilbake. Jeg kunne ha flydd tilbake som turist, men siden jeg er medlem av en Tour der borte, reiser jeg per definisjon til USA for å jobbe. For å ha alt mitt på det rene må jeg derfor vente til dette er i boks, da jeg ikke har noe ønske om å havne på kant med amerikansk lovgivning.

Denne saksbehandlingen har dessverre gått en del tregere enn den skulle, men jeg venter fremdeles tålmodig og har fått signaler på at det snart er i boks. I grunn syns jeg hele opplegget er ganske tåpelig med tanke på at jeg har bodd i landet i over fire år uten å ha fått så mye som en parkeringsbot. Hva jeg mener er imidlertid svært irrelevant i denne sammenheng, så jeg kan ikke gjøre så mye annet enn å vente pent og følge reglene.

I mellomtiden gjør jeg det som er mulig å gjøre her i snødekte Norge. Hvor god det er mulig å bli i denne idretten med vinter-Norge som hovedbase kan man diskutere opp og ned, men akkurat nå prøver jeg bare å gjøre det beste ut av det. Så fort dette visumkjaset er overstått hopper jeg nok på første og beste fly til varmt vær og grønne greener . . .

Med alt dette værsnakket skulle man nesten tro jeg blogget for yr.no, men jeg har foreløpig ikke fått noen tilbud derfra. 

Jeg gir med andre ord lyd fra meg her på siden igjen neste mandag!