Planen om å åpne sesongen med et brak gikk med andre ord i boks, og forhåpentligvis er dette bare en liten smakebit av hva som venter i mitt siste semester som Baylorbjørn.
Etter noen tidlige bogeys på de siste ni så det en stund ut til at seieren skulle glippe, men etter to sterke birdies på vei inn fikk jeg altså lurt meg med i playoff.
Grunnet reiseplaner og andre praktiske anliggender spilles det ikke alltid omspill på college, så etter signering av scorekort var det litt forvirring om hva som skulle skje.
Franskmannen fra vår rivalskole Texas Tech var åpenbart defensiv, og virket  svært fornøyd med ideen om å dele seieren etter å ha bevitnet min birdie på det attende hullet.

Å dele noe som helst var imidlertid helt uaktuelt for min del, og med tanke på at ingen av oss hadde et fly å rekke, hadde han ingen gode unnskyldninger for ikke å spille.
Etter mye og men fikk jeg viljen min med coachenes støtte, og vi ble sendt ut i golfbiler for å spille hull 18 på nytt. Dette er et par 3-hull på 180 meter, med en green som er godt beskyttet av dype bunkere og seigt bermudagress.

Etter å ha truffet greenen de to første gangene ble jeg litt aggressiv den tredje gangen, og sendte ballen i bunkeren i bakkant av greenen. Et strålende bunkerslag og en sikker putt senere, kunne jeg imidlertid puste lettet ut, og forberede meg på å bli kjørt tilbake til teestedet for fjerde gang.

Da nervene tok overhånd og min mostander puttet seg ut av moroa, ble det imidlertid ikke nødvendig å spille noe mer. Etter noen lange dager med småsyk kropp hadde jeg ingen innvendinger mot hans beslutning om å treputte for bogey. . .

Å vinne føltes veldig bra, men jeg var egentlig mest fornøyd med måten det hele hendte på. At jeg gjorde birdie på mitt siste hull for å havne i et omspill jeg egentlig ikke var pålagt å spille, gjorde det hele til en ekstra kul opplevelse.

Selv om jeg umiddelbart fikk høre at en delt seier ville hatt samme innvirkning på rankingen, syntes jeg simpelthen det var feigt å skulle backe ut etter 54 hull med slit.
Franskmannen var imidlertid av en annen oppfatning, så det var med en bitter tone han tok meg i hånda etter playoff-nederlaget.

Allerede på torsdag setter vi kursen til neste turnering, så jeg har ingen tid til å hvile på laurbærene. Denne gangen er det California som står for tur, og forhåpentligvis kan jeg følge opp den fine sesongstarten med nok en bra plassering.

Om livescore vil finnes på www.golfstat.com er jeg foreløpig usikker på, men det vil uansett skrives og oppdateres på www.baylorbears.com fra lørdag til søndag.

Midt oppi nåtidens oppgaver foregår arbeidet med proffsatsningen i bakgrunnen. Mange ting må fortsatt drøftes og avklares, og med tanke på hvor mye energi jeg bruker på fremtiden, er jeg stolt over min egen evne til å håndtere det som skjer her og nå.
Dette høres kanskje tåpelig ut, men det er mildt sagt overveldende å måtte hanskes med såpass store avgjørelser mens man fortsatt er student og golfspiller på heltid.

Satsningen der hjemme har utvilsomt sine fordeler, da den åpner opp for wild cards og økonomisk støtte til de mest håpefulle og heldige. Samtidig som jeg ser de potensielle mulighetene jeg har tilgjengelig i Norge, har jeg også opparbeidet meg et verdifullt nettverk her i USA.

Etter fire år på Baylor har jeg kommet i kontakt med mange interessante mennesker, som kanskje kan tilby muligheter jeg aldri hadde drømt om på forhånd. Dette, i tillegg til fantastiske treningsforhold, gjør det vanskelig å pakke sekken uten ettertanke og umiddelbart flytte hjem til snødekkede Norge.

Siden golfforbundet har sendt tydelige signaler om at deres satsning kun vil foregå i Europa, står jeg overfor et veiskille med utrolige mange faktorer som skal tas i betraktning. Jeg anser meg selv som en rimelig rasjonell og oppegående fyr, men innrømmer gledelig at jeg syns at dette er vanskelig å håndtere.

NGF´s støtte har vært helt uunnværlig i min amatørkarriere, for uten denne støtten hadde jeg aldri fått muligheten til å konkurrere mot de beste spillerne i Europa. At forbundet ser ut til å ville støtte meg videre ser jeg på som en enorm tillitserklæring, men samtidig syns jeg det er krevende å skulle velge mellom to verdensdeler og deres respektive fordeler og ulemper.

Akkurat nå gjør jeg mitt beste for å fokusere på det første først, og dette innebærer en fin avslutning på min collegekarriere. Jeg både håper og tror at alt faller på plass før jeg tar av meg amatørhatten og vender ljåen mot nye åkere til sommeren. . .

Dette ble etter hvert et langtekkelig blogginnlegg, men om det finnes noen der ute med stayerevnen til å lese hele dritten, vil jeg benytte muligheten til å ønske dere alle en fortreffelig uke.

Følg med videre!