Det er et av de mest profilerte golfarrangementer som finnes – samen med Ryder Cup – og får enorm mediedekning rundt om på kloden. TV-sendingene som går over tre dager, der de beste kvinnene i Europa konkurrerer med USAs beste, sendes ikke bare til alle nettverk på de to kontinentene. Også Asia følger tv-sendingene. Oppmerksomheten rundt arrangementet innen tv og media, er ti ganger større enn det ski-VM i Oslo opplevde.

Jeg føler at vi trenger et slikt løft for å få fokus på golf som toppidrett og breddeidrett. Og ikke minst av alt, på kvinnegolf.

Vi har i snart ti år hatt en av verdens beste utøvere innen sporten, Suzann Pettersen. Hun er en verdensstjerne. Beundret og tilbedt. Kanskje har hun gitt seg som eliteutøver innen 2019, men hun kan fortsatt være kaptein på laget, slik Annika Sörenstam var på Solheim Cup i Denver i sommer.

Og vi trenger å få frem nye «Tutta’er», jenter som kan glitre på verdensrankingen. Derfor tror jeg et Solheim Cup vil være en inspirasjon for mange.

Har vi anlegg og infrastruktur for et slikt arrangement? Ja, med visse forbedringer og tilpassinger bør det la seg gjøre. Det rent praktiske er overkommelig, slik jeg ser det.

Utfordringen er økonomi. Vi må skaffe i underkant av 50 millioner kroner for å få et slikt arrangement til Norge. Er det mulig å skaffe sponsormidler og mulige offentlige garantier til et slikt arrangement, vil mange spørre. Jeg vet ikke svaret, men det er vel verd å forsøke, mener jeg. Sykkelarrangementet Arctic Race fikk offentlige midler, og idrettsforbundet har nå gjort et prinsippvedtak om at staten bør være med på spleiselag på store internasjonale turneringer – ikke bare OL – så det er forhåpninger om at også offentlige institusjoner kan se verdien av et slikt arrangement. Og noen store norske sponsorer må vel finne verdi av å bli eksponert om to verdensdeler, eksempelvis Visit Norway eller Norwegian Salmon.

Uansett; jeg mener det er verd å sjekke ut mulighetene.

Men er det realistisk at Norge blir vertsnasjon for en slik turnering?

Vi har gjort visse undersøkelser opp mot Ladies European Tour, som har ansvar for tildelingen av arrangementet. Foruten økonomi er det en del forpliktelser, som arrangør av LET i forkant og bak-kant, men det burde være overkommelig. Den største utfordringen er konkurransen fra andre europeiske land. Men med vårt slagord, «Bringing the Solheim back home», vet vi at vi har Solheim-familiens støtte og support. Og det betyr mye.

Spørsmålet på årets forbundsting er om våre tillitsvalgte mener det samme som meg; at det er verd å undersøke mulighetene for å få Solheim Cup til Norge. Vi har fortsatt nærmere to år på oss til å jobbe med saken, og utforske muligheten til å skaffe finansieringen. Skal vi fortsette jobben, eller skal vi kaste kortene? Det er spørsmålet vi må diskutere.

I Skottland fikk jeg vite at de – som vertsnasjon for neste Ryder Cup – har jobbet iherdig med å bygge opp en storstilt satsning på utvikling og rekruttering av golfspillere som en naturlig del av arrangementet.

Noe tilsvarende burde vi gjøre; se hvordan vi kan kombinere en slik mediehappening som Solheim Cup med rekruttering og utvikling av jentegolf.

Jeg venter spent på svaret på årets golfting.

 Finn H. Andreassen

President/NGF