Jeg har spilt med Ping i snart fire år, og har vært veldig fornøyd med deres utstyr. De har vært veldig behjelpelige med å tilpasse en perfekt brystputter for meg, helt siden jeg byttet til denne teknikken under mitt andre år på college.

Takket være R&A’s regelendring med tanke på forankring av puttere, må jeg nå forberede meg på å ta i bruk en tradisjonell putter igjen. Det tok ganske lang tid å bli vant til brystputteren, så det er selvfølgelig ergerlig at jeg nå må gjøre en helomvending. Å ta fatt på en såpass stor forandring er langt fra motiverende, men jeg har jo ikke noe annet valg enn å spille etter reglene!

Som jeg har uttrykt tidligere, synes jeg denne regelendringen er merkelig, men det er jo ikke så mye man kan få gjort med pampenes avgjørelser. Å forby en teknikk som har vært tillatt i flere tiår er relativt spesielt, og jeg har enda ikke funnet noen god forklaring på hva grunnen til denne avgjørelsen egentlig er. Om bruken av slike puttere hadde gitt en konkurransemessig fordel, ville jo alle tatt dem i bruk. . .Argumentet om tradisjoner kjøper jeg heller ikke, da både tour- og hobbyspillere gledelig bruker det siste innen ball- og kølleteknologi uten betenkeligheter.

Lange puttere funker for enkelte, men ikke for alle. Hvis dette hadde vært et problem for golfsporten burde forbudet ha kommet på 80-tallet, men isteden ble det annonsert på dag en av fjorårets Q School-finale til PGA Tour’en. Bra timing!

Dette var mitt lille sleivspark til en debatt som egentlig har dødd ut for lang tid siden. Julen er imidlertid rett rundt hjørnet, så nå får det være slutt på sutringen. Tiden fremover vil gå med til å finne tilbake følelsen med en tradisjonell putter!

Bortsett fra styrketrening og kartlegging av puttingen, er det i grunn ikke så mye som foregår i mitt golfliv om dagen. For noen uker siden var det en anonym kritiker her på norskgolf.no som mente at jeg og de andre norske golfspillerne trener styrke bare for å «se bra ut» men dette kan jeg nok avkrefte på vegne av de fleste. . . Om ikke annet kan man få seg en god latter av slike utspill, for uten styrketrening hadde jeg aldri kunnet spille golf på den måten jeg gjør.

Som liten pjokk slo jeg kortere enn de aller fleste, og la min litt til nærspillet for å henge med på juniornivå. Da jeg startet på NTG kom jeg imidlertid i gang med arbeidet med å bli sterkere, og innen utgangen av college slo jeg like langt som de aller fleste. Jeg har fått flere spørsmål om min slaglengde både her på bloggen og andre steder, men det er ikke her jeg har mest å hente. Sist jeg var på testing hos Ping, hadde de fleste slagene med min G25-driver en totallengde på rundt 300 yards, ca. 270 meter. Med råttent treff går det selvsagt kortere, men som oftest går det altså langt nok til å håndtere de fleste baner.

Med under 170 centimeter på sokkelesten, hadde det vært vanskelig å flytte ballen såpass langt uten et godt fysisk grunnlag.

Nå som sjakk-feberen har inntatt Norge for alvor, forsvinner kanskje hylekorets påstander om at golf ikke bør anses som idrett. Med en nordmann som verdensmester i sjakk, vil nok flere og flere strekke seg til å definere sjakk som en idrett. Denne aksepten vil i såfall flytte gråsonene for hva anses som idrett i Norge, slik at golf i høyeste grad havner innenfor.

Alle som spiller golf vet selvfølgelig hva vår idrett innebærer både fysisk og mentalt, men snobbe-stempelet ligger nok fremdeles og lurer et sted i bakgrunnen. Dette, og det faktum at mange ikke har prøvd selv og dermed ikke vet hva de snakker om, har nok en stor del av skylden for denne debatten (som burde vært gravd ned for lenge siden.)

Dette ble mye rabling om mangt og meget, så da tror jeg snart det er på tide å legge vekk tastaturet og sette kursen mot styrkerommet.

Det er ikke så lett å finne noe vettugt å skrive om på denne tiden av året, så kom gjerne med forslag, så videresender jeg disse til vår såkalte ghostwriter.

En årvåken kommentator har nemlig avslørt at jeg og Team Norway-kollega Anders Engell ikke skriver våre egne innlegg her på siden. Økonomien for unge golfspillere i Norge er nemlig så god at vi har tatt oss råd til å hyre en egen forfatter av våre respektive blogger. . .

Sarkasme: slutt.

Jeg runder av ukens blogg med å be en stille bønn for de som måtte tro at vi ikke skriver våre egne tekster. Kanskje bør vi ta en slik påstand som et skjult kompliment 😉