Da jeg landet på flyplassen i Dallas og trodde jeg endelig var trygt fremme, skulle det vise seg at US Border Protection var i det kranglete hjørnet. For på tross av utallige forsøk på å overbevise en gretten politibetjent om at jeg var profesjonell golfspiller, ble jeg fratatt mine dokumenter og henvist til bakrommet for videre utspørring.

Her satt det en skokk med folk fra hele verden i kø allerede, og mange av dem så i grunn ganske skumle ut. De fleste var innkalt fordi de hadde rulleblad av noe slag, eller fordi de ikke hadde de nødvendige dokumentene i orden. 

Hvorfor jeg, som ruver 168 centimeter over bakken og aldri har fått så mye som en parkeringsbot, ble mistenkeliggjort, er et spørsmål jeg foreløpig ikke har noe godt svar på.

Etter halvannen time med venting og utspørring vedrørende mine intensjoner her borte, slapp jeg omsider inn i dette mulighetens land. At de er opptatt av å beskytte sine grenser har jeg skjønt for lenge siden, men jeg syntes kanskje de var litt i de strengeste laget denne gangen. Når man aldri har gjort en flue fortred virker det unødvendig at man skal bli behandlet som en terrorist, men jeg slapp da i alle fall inn til slutt. Merkelige greier . . . 

Etter å ha fått sovet ut, bar det rett på golfbanen for å spille litt med tidligere lagkamerater. Det var veldig hyggelig å se alle igjen, men samtidig svært spesielt å vite at jeg ikke er en del av laget lenger. Mens man befinner seg midt oppi sirkuset med skolegang og ulike ordre fra coachen, gleder man seg gjerne til å bli ferdig som collegespiller. 

Så fort man blir ferdig og får oppleve at det faktisk ikke er så lett å klare seg på egenhånd, forstår man imidlertid at collegetilværelsen er fantastisk mulighet som kun kan oppleves en gang i løpet av livet.

Nå er det noen dager med trening i varmen som står på programmet, og jeg ser frem til å få boltre meg fritt i perfekte treningsforhold. I løpet av uka skal jeg også  få sjekket muligheten til å spille en turnering på Adams Tour i Beaumont, Texas, hvor Tor Erik Knudsen og Tore Lindtveit går på skole. Jeg håper og tror at jeg får lov til å være med selv om jeg ikke er medlem av denne touren, men man vet jo aldri før man har fått sjekket det ordentlig.

Noen turer til Dallas blir det nok også, da det er her jeg skal spille pre-kvalet til PGA Touren i midten av september. Dette blir en spennende opplevelse som jeg gleder meg stort til, helt uavhengig av hvordan det måtte gå og hva enkelte selvutnevnte golfeksperter mener om at jeg deltar. 

Selv om jeg har spilte mange baner i Dallas-området og er ganske kjent med spillestilen, kan det være greit å spille noen runder på Golf Club of Dallas for å bli så godt vant med denne banen som mulig. Å hevde seg på såpass høyt nivå stiller store krav til forberedelsene, så jeg skal i alle fall sørge for at jeg har gjort alt som står i min makt før jeg setter peggen i bakken på første tee om noen uker.

Jeg har fremdeles mye å gå på spillemessig, men synes i alle fall at det har vært en positiv utvikling i det siste. Ballen begynner å fly mer og mer dit jeg sikter, men det er fortsatt en del å hente på og rundt greenene. Dette går imidlertid opp og ned for alle, og med strukturert trening i tiden fremover får vi bare stole på at det løsner!

Samme hva som måtte skje, er jeg i alle fall tilbake med nye oppdateringer her på norskgolf.no neste uke. Følg med!