Jeg har ingen turneringsplaner mens jeg er her, men skal benytte meg av muligheten til å trene på mesterskapsbaner i perfekte forhold. Siden jeg uansett hadde planlagt et turneringsopphold i denne perioden, så jeg ingen grunn til å bli igjen i Norge, hvor været tross alt er en del verre og greenene en god del tregere!

Nøyaktig hvilke turneringer jeg skal spille på Challenge Tour´en utover høsten er ikke helt fastsatt enda, men jeg regner i alle fall med at jeg blir å finne på Losby under Norwegian Challenge i august. Da oppfordrer jeg alle som har mulighet til å ta turen for å se mye god golf, og kanskje få et reelt innblikk i nivået blant proffene som ikke (ennå) har tatt steget opp i verdenstoppen.

Utover det, ser jeg veldig frem til å spille Lag-NM med Drammen Golfklubb senere denne måneden. Dette er en utrolig morsom turnering som jeg alltid har elsket å spille, og jeg har fremdeles til gode å stå over denne muligheten til å representere klubben. Vi har selvfølgelig ambisjoner om å gjøre det bra, men slik jeg ser det er dette en turnering som bør handle mest om moro for alle som deltar.

For min del blir dette nærmest et hyggelig flashback til lagfølelsen fra college, som man gjerne savner i startfasen av det ensomme profflivet.

Siden jeg ikke var ute og konkurrerte selv forrige uke, var det hyggelig å se at Team Norway-kollega Anders Engell var oppe og yppet seg på Challenge Tour´en i Østerrike. Selv om helgen ikke ble helt som han kanskje hadde håpet på, vil jeg fremdeles tro at dette betraktes som en etterlengtet opptur! Anders er en hardtarbeidende og trivelig kar som jeg unner all suksess, så jeg håper at dette bare var begynnelsen og at ting virkelig vil løsne fremover.

I samme turnering var det for øvrig en annen gammel kjenning som stakk av med seieren, nemlig Dylan Frittelli fra Sør-Afrika. Dylan er like gammel som meg og spilte for vår rivalskole, University of Texas i fire år. Vi hadde mange fine feider sammen oppigjennom årene, og han var blant annet med og kjempet helt i toppen da jeg lurte med meg trofeet i Big 12 i fjor.

Det mange kanskje ikke vet om, er at Dylan egentlig hadde en sterkere sesong på college i fjor enn det lagkameraten Jordan Spieth hadde. En av grunnene til at Spieth har nytt godt av utallige invitasjoner til PGA Tour, er naturligvis at han hadde en imponerende juniorkarriere, men det er nok andre grunner som kanskje er mer sentrale. Amerikanerne liker best å ta vare på sine egne, og det er ingen hemmelighet at Jordan har hatt en fot innafor i mange år. Det finnes mange eksempler på ”utenlandske” spillere som har dominert collegegolfen, men som har måttet gå den tunge veien som proff.

Dette er selvfølgelig bare slik verden fungerer, men jeg syns fortsatt det er litt artig å se hvordan enkelte av stjernene blir løftet frem av store krefter i kulissene, mens andre ikke får noe som helst gratis! Uansett er det moro å se at Dylan har fått sin første seier på Challenge Touren, og nå som Brooks Koepka har blitt promotert til European Tour, skal man slett ikke utelukke at den ene seieren fort kan bli til flere . . .

Straks går ferden til en veldressert puttinggreen for min del, så det betyr at ukens skriverier nå begynner å synge på siste verset.

Ellers får vi håpe at dommer´n fortsetter å være ”ræva”, slik at diverse fotballag rundt omkring i Norge fremdeles har noe å skylde på når de taper for landets beste lag. Heia Godset!