Med alt fra tordenvær til morgenfrost har enkelte dager blitt litt amputerte, men jeg føler fremdeles at jeg har fått inn mye trening. Svingen føles bedre og bedre for hver dag som går, men jeg trenger nok enda litt tid før jeg er helt inne i det igjen.

En trofast leser av denne bloggen, en kjernekar ved navn ”Enur,” har vært litt nysgjerrig på hvordan jeg legger opp treningen. Hvordan en treningsuke ser ut kan variere kraftig av mange forskjellige grunner, men jeg kan i alle forsøke å danne et bilde av hva jeg holder på med om dagen  . . .

I løpet av en dag på jobben må man naturligvis trene på alle deler av spillet, og i en så kompleks idrett som golf sier det seg selv at dette tar tid. 

Når man har lagt inn det nødvendige arbeidet på driving rangen, bærer det videre til puttinggreenen, og når man er ferdig der må man fremdeles chippe og leke i sandkassa. Først når denne endeløse terpingen på alle deler av spillet er unnagjort, kan man bevege seg ut på banen med håp om å sette det hele sammen. 

Litt avhengig av behov og når man føler seg ferdig, så forsvinner ofte store deler av dagen før man kan si seg fornøyd og vende nesa hjemover. Når jeg blir spurt hvor mye jeg trener, og jeg svarer at det iblant kan være så mye som ti timer daglig, så er det nok mange som tror at jeg skryter på meg mer enn hva som er sannheten.

Men om jeg tilbringer to timer på driving rangen, ytterligere en time kun med wedger, og en time både på puttingreenen og nærspillsområdet, så er vi jo allerede oppe i fem timer. Hvis jeg da i tillegg skal spille 18 hull, som jeg ganske ofte gjør, så nærmer vi oss fort ni. En fysisk økt av et eller annet slag tar gjerne en time det også – og ”vips” så har hele dagen gått.

I løpet av en lang dag så tar man selvfølgelig pauser innimellom, så den effektive treningstiden blir med andre ord ikke fullt så høy. Det er ikke alle dager man føler det er nødvendig å holde på så fryktelig lenge heller, så da drar man heller hjem om man føler man har kontroll. I enkelte tilfeller tror jeg det er mulig å ”trene seg dårlig” om ting i utgangspunktet går bra, så jeg har for lengst sluttet å dra ut treningstiden kun for samvittighetens skyld. 

På den annen side – om ting ikke stemmer og ballen går i alle retninger, så drar jeg sjelden hjem før jeg føler at jeg har fått skuta tilbake på rett kjøl.

Jeg er glad i å trene, så selv om jeg kan bli drittlei av å stå alene på en gressplen i timesvis, klager jeg ikke. Det som er frustrerende er at man svært ofte kan slite og jobbe og føle at man gjør alle de rette tingene, uten at man nødvendigvis får til noe som helst når det gjelder. Golf er en veldig mystisk sport, og som regel er det like vanskelig å forklare hvorfor man gikk helt på trynet som det er å gi en god forklaring på en stor bragd. Men nok om det!

Forrige uke var jeg så heldig at jeg fikk besøke Pings hovedkvarter i Phoenix, Arizona. Jeg ble hentet av deres Web.com Tour-representant på flyplassen klokka 09.00 onsdag morgen, og så jobbet vi hele dagen med å gå igjennom alle køllene i bagen. 

Jeg kjenner mange av de som jobber på fabrikken der ute fra min tid på college, og jeg er fremdeles veldig imponert over hvor profesjonelle de er i alt de gjør. Det å ha en full dag med en køllemaker i verdensklasse er veldig verdifullt, og gir deg en kjempegod trygghet på at alt utstyret er i orden før sesongen starter. Etter timesvis på Trackman og i puttelaben kom vi frem til noen køllespesifikasjoner som var skreddersydd for meg, så jeg dro hjem fra Arizona med sekken full av nye leketøy. 

Ekstra gøy var det å få besøke deres berømte ”putterhvelv,” hvor de har laget gullkopier av alle puttere som har vunnet store turneringer verden over. Selv lekte jeg litt med Tigers gullputter fra hans seier U.S Amateur i 1994, og sikret meg et bildebevis som sikkert vil være kult å ha om noen år.

Bilder og flere opplevelser fra denne lille utfarten til Arizona kommer snart på www.joakimmikkelsen.com.

Denne uka har jeg blitt invitert til å spille ærverdige Preston Trail i Dallas. Dette er en av de mest private klubbene som finnes her til lands, og er etter hva jeg har blitt fortalt den eneste klubben i USA som fremdeles forbyr kvinnelige medlemmer.  

Spillepartneren er ikke hvem som helst det heller, da jeg skal spille med David Frost og hans sønn Sean. David er en legende med sine 10 seire på PGA Tour og ytterlige et par på European Tour. Han spiller for tiden på Champions Tour her i USA, mens hans sønn nylig fullførte college og spiller på forskjellige minitourer. 

Det hele har blitt satt opp gjennom en venn av meg fra Baylor, som også er en god familievenn av David. Larry, som han heter, skal være med han også, men kan dessverre ikke spille, da han sliter med en skade i armen. Nøyaktig hvordan han skaffet seg denne skaden vet jeg ikke, for det eneste han har fortalt meg er at ulykken inntraff da han tilbragte Super Bowl Weekend med Donald Trump i Florida. Litt av en type!

Dette blir helt sikkert en veldig fin opplevelse, og jeg gleder meg veldig til å få møte og spille med en legende som Frosty. 

På søndag setter jeg forhåpentligvis kursen mot Chile, men dette kommer selvfølgelig an på om jeg har en plass i startfeltet eller ikke. Slik det ser ut akkurat nå er det en 50/50 sjanse, så det er bare å krysse fingrene! Hadde vært utrolig gøy å få min debut på Web.com Tour, men jeg kan jo ikke gjøre så mye mer enn å vente.

Forhåpentligvis blir neste blogginnlegg skrevet i Santiago . . .