Å misse cutten er aldri noe moro, og dessverre har det blitt en del av dette så langt i min oppstart som proff. At man blir sliten og lei av å reise rundt fra nedtur til nedtur sier seg vel nærmest selv, så nå håper jeg inderlig at det kommer en liten opptur snart!

Det lange spillet har i grunn vært ganske stabilt hele vinteren, men flyten på og rundt greenene har foreløpig latt vente på seg. Når man spiller bra og setter mange putter oppleves gjerne golf som det letteste spillet i verden, og man innbiller seg nesten at man aldri kommer til å spille dårlig igjen.

De dårlige periodene kommer imidlertid før man vet ordet av det, og dessverre kan det være ganske vanskelig å finne igjen den livsviktige selvtilliten som falt ut av baklomma et eller annet sted på veien . . .

Nøyaktig hvordan de neste ukene kommer til å se ut for meg er litt uklart. Siden jeg ikke har gjort noe av verdi på Web.com Tour begynner det å se litt vanskelig ut for noe særlig mer deltakelse der, men det er fremdeles ikke helt umulig at jeg kan få plass i en av de neste turneringene. Skulle jeg snike meg med i BMW Charity Pro-Am eller Mexico Open stiller jeg selvfølgelig til start der, men dersom dette ikke blir tilfelle så er det mye mulig at jeg tar meg en liten tur hjemover.

Jeg har fått signaler fra landslagstrener Øyvind Rojahn om at han vil gi meg sjanser på Challenge Tour også i år, og dersom Web.com-togene fortsetter å gå fra meg her borte, er CT en kjempefin backup. Vi får bare se hva de neste par ukene bringer og hva vi finner på etter hvert som vi vet mer!

I mellomtiden skal jeg benytte av meg av godt vær og fine treningsforhold her i Texas. Min køllesponsor Ping er som alltid svært behjelpelig på alle tenkelige måter, og har den siste tiden sendt meg en rekke putter-alternativer som jeg planlegger å teste ut. I tillegg har jeg noen ideer når det gjelder å få hjelp med puttingen i seg selv.

Svingen har jeg ingen planer om å kludre for mye med, da jeg føler jeg har ganske god kontroll på det som foregår der. Fredrik Enge har vært min svingtrener i mange år nå, og den største tjenesten han har gjort meg er at han har lært meg å kjenne min egen sving og hva som får den til å fungere. Teknikken min er langt fra perfekt, men jeg er fremdeles rimelig trygg og komfortabel på denne delen.

Mesteparten av tiden på golfbanen skal med andre ord tilbringes med wedge og putter i hånda. Det er her de lave scorene skapes, så om jeg skal ta spillet et steg videre og stabilisere meg på et høyere nivå, må jeg bli enda skarpere på denne delen.

Forrige uke ble det for øvrig satt en soleklar rekord for antall kommentarer her på denne bloggen, og det er veldig inspirerende å se at folk tar seg tid til å skrive noen støttende ord når spillet ikke fungerer som det skal. At folk kritiserer og kommer med tilbakemeldinger må jeg bare regne med, og at noe av dette kommer i form av sure oppgulp med liten troverdighet har jeg for lengst blitt vant til.

Jeg setter pris på alle kommentarer som kommer inn her, og oppfordrer alle som leser til å skrive noen ord om de har noe på hjertet eller føler de kan bidra på en positiv måte. Det verste søppelet håper jeg imidlertid at kan unngås, så det ikke blir nødvendig å kreve navneregistrering eller lignende løsninger for å legge igjen innspill og hilsener.

Nå som det er sagt, vil jeg benytte muligheten til å gratulere min klubbkamerat Kristian Krogh Johannessen med en fantastisk prestasjon i Lytham Trophy. Norske fremganger på golfbanen gleder meg alltid stort, men det varmer selvfølgelig litt ekstra når noen fra min egen hjemmeklubb marker seg nasjonalt og internasjonalt. Grattis!

I samme slengen må jeg selvfølgelig gratulere norsk golfs flaggskip med nok en kjempeturnering på LPGA-touren. Tutta nådde ikke helt opp denne gangen, men de aller fleste forstår nok ikke hvor imponerende det faktisk er å kjempe i toppen over lengre perioder i strekk på det nivået.

I all ærlighet må jeg innrømme at de fleste av mine idrettslige forbilder befinner seg på herresiden, men som nordmann og golfspiller er det helt naturlig å bruke Suzann Pettersen som en stor inspirasjonskilde i både trening og konkurranse!

Det får holde for denne gang, jeg er tilbake neste uke.

Heia Strømsgodset!