Av Svein Drange Olsnes, styremedlem i EIGCA – European Institute of Golf Course Architects 

(Denne artikkelen ble først publisert på www.eigca.org i 2017, hjemmesiden til The European Institute of Golf Course Architects)

Den første hele uken i april hvert år sitter golfspillere, arkitekter og alle med en forkjærlighet for golfsporten klistret til sine TV-skjermer. Det er endelig tid for Masters på Augusta National i Georgia, og alle golfentusiaster følger de beste spillerne i verden mens de forsøker å vinne den ettertraktede grønne jakken.

For mange europeere markerer Masters starten på sin egen golfsesong. Det inspirerer til å spille selv mens man ser på spillerne manøvrere seg rundt på de raske og ondulerte greenene og brede fairwayene mellom ruvende furutrær.

Designet på golfbanen

Det var drømmen til den store Bobby Jones å lage en golfbane basert på spillbarheten og alle de forskjellige strategiske muligheter man har på Old Course i St Andrews. Etter å ha sett den nyåpnede Cypress Point CC i California, designet av golfbanearkitekten Alister MacKenzie, valgte Jones MacKenzie til å bidra med å gjøre sine ideer til virkelighet.

Sammen planla de en golfbane med brede fairwayer som inviterte spillerne til selv å velge den strategi som passet dem best, og uten rough i spill slik at de ikke behøvde å bruke mye unødvendig tid på å lete etter ballene sine.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Bunkerne var store, hadde organisk utforming med «rufsete» kanter, var naturlig tilpasset omkringliggende landskap, og ble lagt der de beste spillerne normalt ville ønske å plassere sine slag.

Selve greenflatene  hadde intrikate indre bevegelser; helninger, rygger  og “humper”, og kortklipte «fall-off»-områder rundt greenene hvor upresise innspill rullet ned for å teste nærspillsferdighetene.

Augusta-banen har blitt endret mange ganger siden den åpnet i 1934, blant annet ved fjerning av det meste av det opprinnelige naturlige uttrykket, men Augusta National er fortsatt en bane med store strategiske verdier og nok utfordringer til å teste både nervene og kvaliteten til selv de aller beste spillerne i verden.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Augusta-arven

Når man ser på Masters på Augusta, får man et sterkt ønske om å spille banen selv. Dette er en golfbane som alle ønsker å besøke. Augustas ovale bunkere med kuttede kanter og kritthvit sand, krystallklare blå innsjøer og en bane som er holdt i fantastisk stand med perfeksjon helt ned til hver minste blomst og busk, skaper en viss forventning hos hver spiller til hva de ønsker å se hos sin egen hjemmeklubb.

Medlemmene forventer at Augusta skal bli kopiert. Eller i det minste hermet litt etter.

Men klimaet i Europa er ikke helt slik de har i Georgia i USA, og banene her er mer basert på et naturlig utseende og vedlikeholdsrutinene til linksbanene i Skottland eller innlandsbanene rundt London.

Under den økonomiske veksten og «golf-boomen» på 1990-tallet var det mange ambisiøse prosjekter som hermet etter det velstelte uttrykket til Augusta National. Golfbanene brukte store summer på «oppgradering» av green-områdene. De kjøpte dyr, hvit sand, importerte fancy og dyre frøsorter, og plantet hundrevis av rhododendron-busker.

Lærepenger

Den senere tids interesse for «gullalderen i golfbanearkitektur», det vil si perioden mellom 1910 og 1940, har ført til et økende antall prosjekter med et naturlig og strategisk design.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

EIGCA-medlemmene kommer fra 23 forskjellige land, og har historisk kunnskap og erfaring til å ta utfordringen med å lage interessante golfhull basert på de opprinnelige filosofiene til Augusta National og de andre klassikerne fra 80–100 år siden, og forene dette med det lokale miljøet og omgivelsene.

Golf er ikke en enkel sport. La oss gjøre hver golfrunde til en morsom spilleopplevelse!