Tekst: Christian Døvle Foto: Aleksander Ottersen Mile

Hvis du slår opp tålmodighet i ordboka, burde det første som dukker opp, vært et bilde av Espen Kofstad.

Året etter å ha fullført college skrev Espen golfhistorie som Norges første sammenlagtvinner på Challenge Tour. Bordet var dekket for å ta europatouren med storm, men debuten markerte i stedet starten på et årelangt skademareritt. Rygg, nakke, hofte og håndledd begynte å svikte i tur og orden, og selv om Espen nå teknisk sett har vært på touren i ti år, har han i realiteten spilt bare halvparten av dem.

Til tross for at det ene comebacket etter det andre har blitt stoppet av utallige tilbakefall, har det ikke kommet på tale å legge opp, og mens andre norske spillere har lagt karrieren på hylla og golfkøllene i garasjen, har Espen bare jobbet på videre.

I 2019 begynte staheten hans endelig å betale seg da han kom over den verste skadekneika og spilte sin første fulle sesong på seks år. Espen har i utgangspunktet alltid tenkt at hvis han bare kunne få tre-fire år på rad med en samarbeidsvillig kropp, kunne han komme tilbake til toppnivå igjen. 

Så kom koronapandemien og satte en fortgang i den prosessen.

Sammen med sin nye trener Anders Kristiansen plukket han fra hverandre svingen og bygget den opp igjen helt fra bunnen av – bit for bit. 13 måneder senere står han her med europatour-kortet nede i lomma.

– Jeg er kjempestolt over å ha kommet meg hit. Jeg liker ikke å innrømme det, men det har vært litt dritt til tider, smiler Espen lurt.

Litt dritt, der altså.

(Artikkelen fortsetter under)

Vi møter ham i Oslo hjemme på en miniferie etter noen begivenhetsrike uker på touren. For litt siden kunne han juble over sin første Challenge Tour-seier på fem år i Danmark – den endelige bekreftelsen på at den vanskelige avgjørelsen han tok i fjor om å endre alt, var riktig. Seieren kom et år etter at han begynte å legge en langsiktig plan sammen med støtteapparatet sitt om hvordan han skulle komme seg dit han ville. Den planen har Espen fulgt hver eneste dag, og takket være en bemerkelsesverdig viljestyrke og disiplin er han nå klar til å ta steget opp til det neste nivået.

– Når jeg spiller bra, føler jeg virkelig at jeg har noe der oppe med de aller beste å gjøre. Jeg tror litt av grunnen til at jeg har orket å stå i det, er fordi jeg alltid har visst innerst inne hvor mye bra golf som bor inne i meg.

– Etter jeg ble proff, fikk jeg en veldig rask bekreftelse på at jeg har et høyt toppnivå. Hadde jeg ikke vunnet noen ting før alle skadene begynte, er det ikke sikkert jeg hadde klart å holde ut.

Så hvordan føles det å svinge med selvtillit igjen etter så mange år i motbakke?

– Det er den beste følelsen i verden. Nå spiller jeg akkurat sånn jeg føler jeg burde spille. Det at jeg ikke lenger trenger å bekymre meg for at kroppen skal falle sammen, har frigjort hodet mitt helt. Det er så deilig å kunne fokusere på golfen min i stedet for å ha vondt.

Espen medgir at det føltes som «nå eller aldri» da han plukket opp telefonen til Anders Kristiansen i fjor sommer for å høre om de skulle jobbe sammen.

– Jeg tenkte at hvis det ikke gikk nå, måtte jeg kanskje finne på noe annet å gjøre. Men jeg har hatt veldig tro på Anders og hans plan fra første stund. Han har en langsiktig plan for hva han ønsker at jeg skal gjøre, men personlig prøver jeg å ikke tenke så veldig langt fremover. 

– Det er nok også mye av grunnen til at jeg fortsatt spiller golf den dag i dag.

Den gylne generasjonen

I årene frem til Viktor Hovland fikk sitt store internasjonale gjennombrudd, var det Espen Kofstad som var det største håpet i norsk herregolf. Slik har det ikke alltid vært, og da han reiste over dammen for å spille collegegolf i 2006, var han egentlig usikker på om han i det hele tatt skulle bli profesjonell golfspiller.

Men mye skjedde i løpet av tiden i USA. Utviklingen hans skjøt fart, og fire år senere var han klar for å ta steget ut i de profesjonelles rekker. Espen brukte ikke lang tid på å vise at han mente alvor og etablerte seg raskt som en av Challenge Tours beste spillere og de mest lovende unge golf-navnene i Europa. 

Rundt den samme tiden hadde Henrik Bjørnstad nettopp lagt golfkøllene på hylla, og i årene etterp, ble det også bråstopp i karrierene til både Marius Thorp, Anders Kristiansen, Are Friestad og Knut Børsheim.

I løpet av noen få år var plutselig hele Golf-Norges øyne rettet mot Espen alene.

Hvorfor så mange av Norges beste spillere har valgt å kaste inn håndkledet i ung alder, har lenge vært et hett diskusjonstema i Golf-Norge, og det er vanskelig å ikke føle et visst vemod når man ser bilder av juniorlandslagene fra midten av 2000-tallet posere med det ene trofeet etter det andre. Nå har de nesten alle sluttet.

Men én av dem nekter å gi seg.

(Artikkelen fortsetter under)

– Det eneste jeg har lyst til å gjøre, er å spille golf. Jeg hadde blitt jævlig lei meg hvis jeg måtte slutte. Det hadde nok ikke vært spesielt sunt for hodet mitt. Jeg er golfspiller tvers igjennom inn til beinet, sier Espen.

– Selv med alt jeg har vært gjennom, føler jeg meg utrolig heldig. Livsstilen er enorm. Jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil, når jeg vil. Jeg kan spille golf. Og hele opplevelsen av å være ute i naturen hele tiden. Det er så jævlig digg, sier Espen. Med ekstra trykk på jævlig.

– Også er det fett å spille bra golf. Jeg tror ikke det er noen følelse som er så fantastisk som når man har full kontroll på svingen. Og den følelsen kommer stadig oftere nå.

Bildet av kvintetten Espen Kofstad, Anders Kristiansen, landslagstrener Niklas Diethelm, Are Friestad og Marius Thorp som står med pokalen etter seieren i junior-VM i Japan i 2005, har fått en nærmest ikonisk status i Golf-Norge. Idet vi viser frem bildet vi har printet ut til Espen, er det ikke vanskelig å se både tankene og følelsene som kommer strømmende.

–  Hva tenker du når du ser dette bildet?

Lang pause.

– Ja, hva er det jeg ikke tenker?

– Først og fremst tenker jeg: Herregud for et lag vi var! Det var en ganske ekstrem generasjon. Først og fremst var det jo Anders og Marius det handlet om på den tiden, mens jeg kom litt mer inn fra sidelinjen. De var ute og konkurrerte i Europa hele tiden, og det var mange rundt dem som forventet at de kom til å bli verdensstjerner. 

Men én viktig ting skiller Espen ut fra denne gruppen. Han er den eneste som fortsatt spiller. Så hvorfor nettopp ham?

– Jeg er nok sta på min måte. Kanskje har det hjulpet meg at jeg ikke levde et veldig profesjonelt toppidrettsliv fra jeg var veldig ung. Da vi stod med det VM-trofeet, hadde jeg ingen anelse om at jeg skulle bli proff. Jeg skulle bare på college og få meg utdanning, jeg! 

Espen sier han ikke begynte å leve toppidrettslivet før han var rundt 20 år gammel.

– Muligens er litt av forklaringen på utholdenheten min at jeg ikke har hatt så ekstreme mengder golf i kroppen fra ung alder. Jeg har aldri tenkt så langt frem, men heller tatt ting litt som det har kommet.

(Artikkelen fortsetter under)

Espen sier det ikke er tilfeldig at det vokste frem så mange gode spillere i Norge på én og samme tid. Når en spiller først begynner å vinne, drar de med seg andre som forsøker å følge etter, og de eksemplene har det vært mange av i norsk idrett de siste årene.

– Spillere som Haaland, Ruud og Viktor de som kommer etter, hvor lista ligger. Marius og Anders fungerte litt på den samme måten for alle oss andre juniorene som spilte samtidig som dem. Det er ikke tilfeldig at vi vant alt en periode på juniorsiden. Vi bare pushet og pushet hverandre hele tiden.

– Det er en ganske stor forskjell nå fra 2013 da jeg var den eneste nordmannen på europatouren, hvor jeg bare gikk og misset cuter. Skal du bli like god som Espen ikke klarer kortet, eller skal du bli like god som Viktor som er nummer elleve i verden og spiller Ryder Cup, liksom?

Espen mener den unge generasjonen av spillere på vei opp og frem i Sverige og Danmark er et resultat av at de har hatt forbilder som Henrik Stenson, Robert Karlson, Alex Norén og Thomas Bjørn å se opp til.

I Norge har det imidlertid vært tynnere i rekkene blant junior- og amatørlandslagene, og siden 2014 har ikke NGF engang sendt noe lag til lag-EM. Espen håper det vil endre seg med Hovlands gjennombrudd, men mener de norske juniorspillerne helst skulle ha ett eller to forbilder til å kunne se opp til – og gjerne noen som konkurrerer litt tettere på dem som de kan måle seg mot når de er hjemme i Norge. 

Espen håper at han og Kristian Krogh Johannessen kan spille en slik rolle hvis de klarer å etablere seg ordentlig på europatouren.

– Siden vi konkurrerer i Europa, er vi mye tettere på det norske golfmiljøet og kan dele av våre erfaringer og vise andre hvordan nivået er. Jeg husker selv hvor motiverende og lærerikt det var å kunne trene ved siden av ordentlig gode spillere da jeg var junior.

– Så du har ikke blikket ditt vendt mot USA noen år frem i tid?

– Det har jeg aldri vurdert. Spillet mitt passer den europeiske spillestilen bedre.

Veiviseren

Med årene har Espen blitt stadig mer bevisst på sin rolle som forbilde for yngre spillere. Hjemme på Oslo GK er han ofte å se i fellestreninger eller ute på banen sammen med klubbens juniorspillere, og han er fast inventar i lag-NM år etter år, hvor han er lagets nestor og inspirator for de yngre gutta.

En av juniorene han har spilt mye med, er 18 år gamle Michael Alexander Mjaaseth.

– Jeg digger Espen. Han er en kjernekar, og uansett om han er i en god eller dårlig periode, stiller han alltid opp og vil hjelpe andre. 

(Artikkelen fortsetter under)

Michael er et av Norges fremste håp på juniorsiden akkurat nå og er i gang med siste året på Norges Toppidrettsgymnas. Når han er ferdig der, bærer veien videre til collegegolf i Arizona, før planen er å ta steget ut på de store tourene i Europa. 

Akkurat som Espen.

– Det som er så fint med å spille med ham, er at han har opplevd alt. Han har vært veldig langt nede og vet hvor brutal golfen kan være, men han har også kvalet inn til europatouren, han har vunnet Challenge-touren, han har kommet seg gjennom q-school, og han har spilt OL. Han har gjort alle de tingene jeg selv tenker jeg skal gjennom fremover. Det gjør at jeg kan føle meg litt mer forberedt på hva jeg har i vente.

– Det er utrolig fint å snakke med ham det, og han er veldig raus og åpen når han forteller om hva slags følelser han har hatt.

– Jeg er ikke noe orakel på noe som helst vis, men jeg føler litt ansvar for å gi tilbake til klubben og Golf-Norge. Hvis bare ett eller to av tipsene mine kan hjelpe noen å bli litt bedre, er det fantastisk, svarer Espen.

Og når Espen prater, er de rundt ham lydhøre. Michael suger til seg alle historier og råd som en svamp.

– Han har noen kvaliteter som er utrolig imponerende. Først og fremst har han et utrolig klokt golfhode. Han spiller ikke så spektakulært, men holder det stressfritt og gjør det veldig enkelt for seg selv. Det fascinerer meg hvor avslappet han er og hvor enkelt han får golf til å se ut. 

– Det handler mye om selvtillit, for når han først kommer i gang, vet han at han hvor sykt god han er.

(Artikkelen fortsetter under)

Gjenforent

I fjor sommer ville skjebnen ha det til at Espens veier skulle krysses med sin gamle kompis fra juniorlandslaget Anders Kristiansen igjen.

Til tross for at han endte på andreplass i NM på Holtsmark med hele 20 under par, følte Espen at det var noe som ikke stemte helt som det skulle. Han slo litt for kort sammenlignet med unggutta, og hadde ikke så fullt så god kontroll på ballbanen som han ønsket. 

Dessuten har han alltid hatt en drøm om å klare å slå lavt, for vind har alltid vært Espens nemesis ute på golfbanen.

Han bestemte seg for å slå på tråden Anders, og bare et par dager senere bega de seg ut på «Prosjekt Espen 2.0».

– Jeg svarte bare «Let’s do it!» umiddelbart, sier Anders til Norsk Golf.

Før Anders og Espens gjenforening hadde de bare møtt hverandre fire-fem ganger de ti siste årene. Da de møtte hverandre igjen, var det som om de hadde hengt og spilt golf sammen hver eneste dag siden sist.

– Det er spesielt å plutselig stå på den andre siden av gjerdet og være treneren til en god kompis og gammel lagkamerat. Jeg tror den felles bakgrunnen vår er litt av grunnen til at vi funker så bra sammen, fastslår Anders.

For Espen føltes det enda mer spesielt. Til tross for at Anders er tre år yngre enn Espen, er han en spiller han alltid har sett opp til.

– I mitt hode er Anders fortsatt den spilleren jeg var på lag med for 15 år siden som var så jævlig god i golf. Da vi stod på rangen i dag, dro han opp en kølle og slo fire-fem perfekte jernslag som var blåkopier av hverandre. Det er nesten provoserende! Jeg ser fortsatt opp til ham.

De første svingendringene de tok tak i i «Prosjekt Espen», var oppstillingen og fotstillingen. Deretter ballet det på seg, og både starten av baksvingen, hele rotasjonsbevegelsen i over- og- underkroppen, og posisjonen på håndleddet og køllebladet ble forandret. 

Espen var som et blankt lerret og lot Anders boltre seg fritt med sine ideer. 

– Jeg kaller ham bare «sensei». Han er læremesteren som sier hva jeg skal gjøre, så svinger jeg, ler Espen.

(Artikkelen fortsetter under)

– De fire første månedene føltes det som om køllene var på sirkus når jeg svingte. Det var så mange endringer på en gang at jeg følte jeg ikke hadde noe kontroll. Du skulle bare sett hvor dårlig jeg slo under klubbmesterskapet!

Men Espen hadde likevel tillit til prosjektet, for innimellom dukket det også opp noen slag som viste at han var på riktig vei. De gamle lengdene begynte å komme tilbake, og den engang høye faden med mye spinn ble gradvis forvandlet til en lav og penetrerende draw.

– Jeg skal ikke si noe positivt om koronaviruset, men det kjøpte meg masse tid til endelig å få muligheten til å ta det neste steget og gjøre de endringene jeg hadde hatt lyst til å gjøre lenge, men som verken kroppen eller tiden har tillatt. Jeg har hatt veldig tro på Anders sin plan hele veien.

I tillegg er det sannsynligvis ingen trenere som kan relatere bedre til hva Espen har vært gjennom, enn Anders. Også han fikk starten på sin egen proffkarriere ødelagt av en alvorlig ryggskade og har forståelse for hva Espen har gått gjennom.

– Jeg kjenner igjen mange av følelsene han har ute på banen. Jeg vet for eksempel godt hvor frustrerende det er å ikke få til de svingbevegelsene man ønsker, fordi kroppen ikke tillater det. 

– Føler du noe press på å levere varene når Espen har gitt deg så mye tillit?

– Det er alltid et visst press med så gode spillere, men Espens holdning har alltid vært: «Går det ikke, har jeg i hvert fall prøvd». Altfor mange spillere ønsker bedre resultater, men er ikke villige til å gjøre endringene som kreves. Det er mye mer komfortabelt å fortsette i samme spor.

– Det er en lek å jobbe med ham, for han er så nysgjerrig og åpen. Han slutter aldri å tenke på hva han kan gjøre for å bli bedre.

Etter å ha slått tusenvis av baller inne på simulatoren gjennom hele vinteren fikk Espen endelig mulighet til å teste den nye svingen utendørs for første gang på fire måneder under en Team Norway-samling i Spania i slutten av mars. Allerede på det første hullet fikk han mange av de svarene han trengte. Fra utslaget blåste vinden kraftig mot fra venstre – det slaget Espen har slitt mest med i karrieren. 

Det var bare en treningsrunde, men Espen var nervøs.

– Og jeg slo en helt syk «bullet» midt i fairway som ikke lot seg rikke av vinden! 

Siden da har bare selvtilliten fortsatt å øke, og i ukene som fulgte, rasket han med seg sine fire første topp-10-plasseringer på fem år, før han endelig kunne feire en etterlengtet seier i Sybank Esbjerg Challenge i Danmark i midten av august.

Espen er tilbake. Klar for europatouren, og langt bedre forberedt enn sist.

– Det er fantastisk å se at jeg har fått betaling for all jobben jeg har gjort. Jeg har ikke en kropp som Herkules, men jeg slår langt nok og bra nok, jeg putter bra og chipper bra. Alt er der det skal være. Jeg gleder meg sykt til fortsettelsen. 

– Jeg er golfspiller, og det skal jeg fortsette å være i lang tid fremover.

Watch out, Europe.