(Foto: En storfornøyd Henrik Bjørnstad sammen med Jan-Erik Aalbu under Buick Invitational i 2006. Foto: Helge Mikalsen/VG/NTB Scanpix)

– – –

Av: Christian Døvle

Januar 2005: Snekkerassistent hjemme i Drøbak.

Desember 2005: Klar for PGA-touren.

Så fort kan det altså endre seg.

Etter flere år på europatouren sjokkerte Henrik Bjørnstad da han la golfkøllene på hylla i 2004. 25-åringen hadde fått nok av livet på touren.

Bare to år tidligere kom han nærmere seier på europatouren enn noen annen norsk spiller hadde vært før ham. Som 16-åring flyttet han alene til Spania, hoppet over videregående og satset alt på golfdrømmen.

Nå stod han plutselig på bar bakke. Golfkøllene, piquet-trøya og Oakley-brillene var byttet ut med med verktøykasse, snekkerbukse, hammer og spiker.

Det skulle imidlertid ikke gå mer enn et år før gnisten ble tent igjen. Inspirasjonen kom fra høyst uventet hold.

Veien tilbake

– Jeg møtte tilfeldigvis en trener hjemme i Drøbak som viste meg en øvelse i hagen, som han hadde sett i en David Leadbetter-video, ler Henrik.

– Det handlet om å gjenskape følelsen av tyngdeoverføring når man kaster en ball. Jeg klarte å skape en fart i svingen som jeg aldri hadde vært i nærheten av tidligere. Jeg tenkte umiddelbart: «Herregud, dette må jeg teste!». To uker senere gikk jeg fra ikke å ha rørt en golfkølle på mange måneder til å spille bedre golf enn jeg noensinne hadde gjort.

Helt siden Henrik var liten gutt var spill på PGA Tour i USA den ultimate drømmen. Med en sving som plutselig satt bedre enn noen gang, begynte drømmen å krype tilbake i hodet.

På samme tid var Jan-Erik Aalbu nyansatt som sportssjef i Norges Golfforbund. Aalbu var for de fleste kjent som tidligere sportssjef for hopp- og kombinertlandslaget. Nå var han i gang med å bygge opp en helt ny elitesatsing i golfen, der store ressurser skulle rettes mot et lite knippe av Norges beste proffer og mest lovende amatører. Resultatet ble Team Norway. Der mente Aalbu at Henrik var en sentral brikke. Det var bare et problem.

Han fikk ikke tak i ham.

– Jeg prøvde å ringe, men gutten svarte jo ikke i telefonen!, forteller Aalbu til Norsk Golf.

– Da jeg fikk nyss om at han var til stede på en turnering på Hauger den våren, troppet jeg opp. Jeg møtte ham ved greenen på hull syv Han hadde ikke rørt telefonen, men visste godt hvem jeg var. Jeg sa jeg ønsket en prat med ham, og det gikk han med på, forteller Aalbu til Norsk Golf.

(Artikkelen fortsetter under)

Henrik begynte å spille turneringer igjen på det som den gang het P4 Tour. På vei hjem fra en turnering i Drammen fikk Aalbu endelig en «sit-down» med Henrik på By The Way-restauranten ved E18, over en porsjon kjøttkaker og kokte poteter.

– Jeg forklarte i detalj hvordan jeg ønsket å legge opp Team Norway-satsingen. Jeg merket at han var gira, smiler Aalbu.

Det viste seg også i spillet hans de påfølgende ukene. Etter å ha feid over konkurrentene på P4 Tour fikk han invitasjon til å delta i europatour-turneringen Scandinavian Masters i Sverige i slutten av juli.

18. plassen der var nok en bekreftelse: Det var blant de beste han hørte hjemme.

Gjennom nåløyet

Den samme høsten stilte han opp i europatour-kvalifiseringen i Spania. Skuffelsen – og presset – var stort da han røk ut allerede i det andre steget. Dermed hvilte alt på den amerikanske Q-School-kvalifiseringen. Kom han seg ikke gjennom her, hadde han ingen arbeidsplass for 2006-sesongen.

Henrik merket at presset økte etter at han kom seg gjennom det første steget i USA. Kom han seg enda et hakk videre fra det andre steget og til finalen, var han i det minste sikret en kategori på Nationwide Tour (Web.com Tour i dag journ. anm.), nivået under PGA-touren.

– Jeg påminnet meg selv om at så lenge jeg spilte slik jeg hadde gjort det siste halvåret, ville det ordne seg. Det ga meg en veldig stor ro. Det var helt rått å komme meg gjennom til finalen. Jeg var veldig nervøs på andresteget. Q-School er et helvete, konkluderer Henrik.

Samtidig som han kjempet seg gjennom seks utmattende runder i finalen på Orange County National i Orlando, kokte det hjemme i Norge.

Skulle han virkelig klare det «umulige»?

Q-School gir ikke noe rom for pustepauser. Det er verdens mest energi-drenerende golfturnering – både fysisk og mentalt. Med en gang du er ferdig med en runde, er hodet allerede i gang med planleggingen av den neste.

– Det tapper deg psykisk. Det er en turnering der det er veldig lite rom for å gjøre feil. Hadde du én dårlig runde, ble du hektet av.

Det hadde ikke Henrik. På de totalt 14 Q-School-rundene han spilte den høsten, var hans dårligste runde på par. Han stod løpet ut og kom seg helskinnet gjennom maraton-finalen på seks utmattende runder.

– Jeg husker finalen som om det var i går. Jeg gjemte meg stort sett i skogen og tekstet oppdateringer til redaksjonene hjemme i Norge, sier Jan-Erik Aalbu.

– Det var en enorm befrielse da han gikk hele veien. Det var en beintøff turnering. Nivået på kvalifiseringen var skyhøyt. Det sier alt om talentet til Henrik. Et halvt år tidligere hadde han sluttet helt med golf.

Aalbu beskriver den siste runden på Orange County National som det største han har vært med på i sportssammenheng.

– Det var ingen som trodde på ham. Folk hjemme lurte på hvorfor i all verden han skulle prøve seg på kvalifiseringen i USA etter å ha vært så lang tid vekk fra golfen. Alle tenkte at det var umulig. Jeg har vært med på OL-gull, seier i hoppuka og VM-gull, men dette var noe helt spesielt.

Det som fulgte på PGA-touren i månedene etterpå, var toppen av kransekaka.

(Artikkelen fortsetter under)

(En storfornøyd Henrik ringer hjem. Jan-Erik Aalbu står bak. Foto: Bjørn S. Delebekk/VG/NTB Scanpix)

Debut på Hawaii

Til tross for mye «hype» var det en rolig julefeiring hjemme i Norge for Henrik. Etter en Team Norway-samling i Orlando i starten av januar var neste stopp Sony Open på Hawaii. 12. januar 2006 ble den første PGA Tour-turneringen med en norsk spiller på startstreken.

– Bare det å se PGA Tour-logoen da jeg ankom Hawaii var «heavy». Jeg har spilt PGA Tour på Playstation i mange år. Plutselig var jeg en del av det selv. Det var vilt. Det var umulig ikke å bli litt «star-struck» da jeg kom på driving rangen.

På onsdagens pro-am var Will Smith blant de som stod ved siden av Henrik på rangen.

– Det er mye som kan stjele fokuset ditt når du er så fersk, sier han om sitt første møte med det gode selskap. 

Da Jan-Erik Aalbu ankom Hawaii på tirsdagen, dagen etter Henrik, fikk han en tankevekker. Han hadde gitt Henrik klar beskjed om å bestille rom til ham på samme hotell. Det hadde han helt glemt. Det var i hvert fall det Jan-Erik trodde. Ingen i resepsjonen hadde registrert noen booking på ’Aalbu’.  Han ringte Henrik for å høre hva som hadde skjedd.

«Du skal jo bo sammen med meg!», repliserte Henrik.

– Det var da det slo meg: Dette er en kar som reiser mange hundre døgn i året. Han har reist verden rundt og vært alene store deler av tiden. Han hadde bare behov for å være sammen med noen. Resten av uka hadde vi det veldig gøy sammen. Vi skravlet om alt mulig, lekesloss og hadde puttekonkurranser på hotellromteppet.

– Jeg tror det betydde mye for ham å slippe og sitte alene på rommet, innelåst med sine egne tanker.

PGA Tour-debuten endte med en godkjent 59.-plass – uten å ha spilt sin beste golf. Et slag han aldri kommer til å glemme, er hans første slag i turneringen.

– Det var et sjukt smell. Jeg fikk full klaff med driveren, og sendte ut en liten baby-draw i fairway. Jeg hadde bare en liten wedge inn. Jeg har aldri vært så pumpa av adrenalin som jeg var på det utslaget!

Magi på Torrey

To uker senere var det duket for Buick Open på Torrey Pines i San Diego. Henrik hadde trodd at turneringene på Hawaii var stort, men dette var i en annen liga. Det var hans første turnering på amerikansk fastland. Alle stjernene var på plass. Inkludert Tiger Woods – på toppen av sin storhetstid.

Henrik slet med jetlag da han ankom den amerikanske vestkysten. Den første morgenen våknet han før klokka hadde rukket å slå fem. Han kledde på seg og dro ut på en spasertur langs hull fire på Torrey Pines. Da så han en gruppe delfiner ri på bølgene, samtidig som sola var i ferd med å dukke opp over horisonten.

– Den morgenen var magisk. Jeg måtte klype meg i armen da jeg så ut mot havet. Der og da gikk det litt opp for meg hvor stort det var å komme seg hit.

Han hadde likevel ingen anelse om hva han hadde i vente. De påfølgende dagene spilte han sitt livs golf. Da bare ni hull gjenstod av turneringen, var det Henrik sitt navn som tronet alene på toppen. Like bak ham på leaderboardet var navn som Jesper Parnevik,  Phil Mickelson, Sergio Garcia og José Maria Olazabal. Og en viss Tiger, da…

Hjemme i Norge oppdaterte ivrige golfentusiaster leaderboardet på PGA Tour sine nettsider så tastaturene røyk. Med unntak av amerikanere, kom faktisk størsteparten av trafikken på pgatour.com denne vinteren og våren fra norske datamaskiner. «F5-klubben» var herved født.

– Jeg var overraskende rolig da jeg gikk ut på tier´n og ledet med ett slag. Jeg fortsatte å spille aggressivt på back nine, men noen små feil i innspurten kostet meg.

Etter tre bogeys på rad på starten av back nine var han i realiteten ute av seierskampen. En velsmakende birdie på det siste hullet sikret likevel karrierens første topp-ti-plassering på PGA-touren, og en plass i startfeltet i Phoenix Open uka etter som ekstra bonus.

– Det var spesielt å være med i tetstriden. Jeg lever godt med de feilene jeg gjorde på slutten. De ni første hullene var så nær feilfri golf som jeg kan spille. Jeg er stolt av det jeg leverte på en så tøff bane i et så bra felt.

– Men jeg skulle gjerne hatt det bildet av meg på toppen av leaderboardet i litt bedre oppløsning. Det hadde vært noe å ramme inn!

(Artikkelen fortsetter under)

Jan-Erik Aalbu hadde tidligere den samme uken lovet Henrik å reise med ham til Phoenix dersom han kvalifiserte seg. Da han rullet i birdieputten på det 72. hullet, var det bare å kansellere flybilletten hjem til Norge.

– Jeg hadde ikke min min villeste fantasi trodd at han skulle spille så bra så tidlig!

Vinneren på Torrey Pines ble til slutt Tiger Woods. Han slo Nathan Green og Jose Maria Olazabal i omspill. Fire år tidligere var det nettopp Olazabal som forhindret Henrik Bjørnstad å ta tidenes første norske europatour-seier. På turneringens siste hull vartet spanjolen opp med sitt livs beste slag, mens Henrik og Adam Scott stod ved siden av og måpte.

Henrik sier han ikke hadde revansje i bakhodet da han så Olazabal sitt navn igjen på leaderboardet på Torrey Pines.

– Jeg tenkte ikke på det der og da, men vi spilte sammen på Bay Hill noen uker senere. Han husket godt Hong Kong og det som skjedde der. Han slo jo sitt beste slag noensinne, så det er kanskje ikke så rart.

Men mot Tiger led Olazabal samme skjebne som de fleste andre som har møtt ham ansikt til ansikt.

(Artikkelen fortsetter under)

(Litt høye skuldre og røde kinn da Henrik spilte med Tiger for første (og eneste) gang. Til venstre har han broren, Marius, på bagen. (Bildet er hentet fra Facebook-profilen til Marius Bjørnstad, og publisert med hans tillatelse)

Henrik sier det er en helt spesiell aura i turneringene der Tiger deltar. Han er navnet som er på alles lepper: publikum, journalister, frivillige, spillere, banemannskaper og caddies.

Henrik spilte side om side med Tiger under en europatour-turnering i Tyskland i 2002. Det var første gang han fikk oppleve det unike talentet tett på.

– Det var så nær fryktløs golf som det er mulig å komme. Absolutt alle slagene hans satt som en kule. Balltreffet var helt vilt, lyden var av en annen verden. Han hadde en selvtillit på et helt annet nivå, og et spill som backet det opp. Det var stort å oppleve tett på. Jeg har aldri sett noe lignende, verken før eller siden.

Mens Henrik slet seg inn til en runde på én over par, cruiset Tiger inn til åtte under par for dagen. Og runden kunne ikke vært et eneste slag dårligere, sier Henrik.

– Han misset faktisk ganske mange putter den dagen. Etter runden sa han at han aldri har slått ballen så bra som han gjorde den uken. Han misset fire greener på fire dager. Han var aldri preget av situasjonen og bare pumpet på. Ledet han med tre, jobbet han for å lede med ni.

– Jeg kan ikke se for meg at noen golfer kommer til å være i nærheten av å spille slik golf igjen. Han er tidenes beste.

Tutta-drama

Bare dager før PGA Tour-sesongen slo i gang på Hawaii i januar, sto Henrik helt uten caddie. Han hadde tenkt at det var noe som ordnet seg av seg selv. Da det ikke var tilfelle, måtte Jan-Erik Aalbu kaste seg rundt.

Han ringte Suzann Pettersen, som på det tidspunktet var langtidssykemeldt, og spurte om Henrik kunne låne hennes caddie, Mark Fulcher. Tutta sa ja, men da Fulcher noen uker ut i PGA Tour-sesongen leverte sin oppsigelse til Tutta, brøt helvete løs.

– Han fortalte meg på onsdagen før Phoenix Open at han hadde tatt avgjørelsen om å jobbe videre for meg. Jeg sa det var helt fint, men ba ham ringe Suzann og prate med henne. Det gjorde han, og da var dramaet i gang, forklarer Henrik.

– Det ble krisestemning. Jeg skulle begynne turneringen dagen etter, så jeg orket ikke å håndtere det der og da.

Det måtte derimot Aalbu. Tutta var overbevist om at det var han som hadde regissert Fulchers oppsigelse.

– Jeg sa til «Fooch» at han ikke kunne gjøre det. Tutta hadde bare vært grei med ham. Men han hadde allerede sagt opp. Jeg og Tutta fikk et ekstremt vanskelig forhold etter det. Vi skværet opp senere, men det var jævlig tøft mens krangelen pågikk. Men sånn er det sirkuset. Spillere bytter caddier hele tiden. Det vet jo Tutta alt om, sier Aalbu.

Henrik følte også at han hadde sitt på det tørre.

– Jeg spurte ham aldri selv om han ønsket å jobbe fast for meg. Det var han som kom til meg. Jeg ringte Suzann mandagen etter Phoenix Open. Det var nok en av de mer opphetede telefonsamtalene jeg har hatt.

For Mark Fulcher ble det i det minste en lykkelig slutt. I dag går han caddie for Justin Rose.

(Artikkelen fortsetter under)

Gjerne rik, men ikke berømt

Henrik lot seg ikke forstyrre av dramaet i Phoenix. I Arizona-ørkenen var han bare ett slag unna en ny topp-ti-plassering. Med nok en sjekk på over 100 000 dollar med seg i bagasjen hadde bankkontoen plutselig noen flere nuller enn da han jobbet som snekker et år tidligere.

Da han spilte Pebble Beach Pro-Am uken etter Phoenix Open, havnet han i pro-am-gruppe med to menn med ytterligere noen nuller på bankkonto: popstjerna Justin Timberlake og den kjente MTV-programlederen Carson Daly.

De holdt seg litt på avstand de fire-fem første hullene og følte seg inn i turneringen. Så begynte det å skli ut.

– Da var det deres tur til å overta showet, ler Henrik. – Det er sånn den turneringen er. Jeg kan skjønne hvorfor mange spillere velger grupper som gjør at de slipper å spille med de største kjendisene.

Turneringen ble spilt uka etter den (in)famøse Super Bowl-episoden da Justin Timberlake og Janet Jackson fikk hele nasjonen på nakken etter et mislykket puppestunt i pauseshowet.

Rundene med Timberlake ga Henrik et innblikk i hva det virkelig innebærer å være berømt.

– Timberlake fikk mye pes i tre dager på rad. Publikum slang så mye dritt til ham at du aner ikke. På vei opp hull 14 den siste dagen sa han til meg at jeg skal være fornøyd med å være en helt vanlig person. Han gikk av på hull 18 før vi kom til green. Da hadde han fått nok.

– Han levde et veldig slitsomt liv.

Det er nok av eksempler på PGA Tour-stjerner som lar stjernelivet gå dem til hodet. Henrik sier det er vanskelig å svare på om han ble forandret selv.

– Man blir fort godt vant når man blir behandlet så bra. Du blir ordentlig bortskjemt. Jeg savner masse ved det livet. Ikke nødvendigvis golfen, men friheten. Jeg var min egen sjef, og det var et veldig privilegert liv.

– Men da jeg spilte med Timberlake, var jeg veldig glad for at jeg bare var en normal fyr fra Drøbak.

Nedturen

Etter å ha seilet på en bølge av selvtillit i flere måneder ble det etter hvert lenger og lenger mellom de gode rundene til Henrik. Under Honda Classic i Florida i midten av mars merket han at noe var galt.

– Jeg husker den uka veldig godt. Fra å kunne «shape» ballen enkelt begge veier uten problem slet jeg plutselig med å slå en draw. Slagene begynte å lekke ut litt til høyre. Det ble starten på en enorm leteprosess etter å finne tilbake til den gode følelsen igjen. Det pågikk i mange år. Jeg aner fortsatt ikke hva som var grunnen til at det skjedde, forteller Henrik.

Jan-Erik Aalbu husker Henrik var nedstemt etter tredje runde. Selv om han klarte cuten med glans, var han ikke fornøyd.

«Fy faen, golf er kjedelig ass», uttalte en sliten og oppgitt Henrik til Aalbu den ettermiddagen.

– Det provoserte meg! For ett år siden surret han rundt som snekker i Drøbak. Nå var han på PGA-touren. Hvis han bare visste hvor mange hundre tusen golfere som hadde drept for å være i hans sko. Jeg ba ham hente badebuksa når vi kom tilbake i hotellet. Jeg kjøpte oss litt å drikke, vi satte oss i boblebadet og hadde en lang prat. Målet mitt var å få ham i bedre humør, sier Aalbu.

– Jeg tror budskapet mitt nådde frem.

Henrik avsluttet turneringen med tre sene birdies og kom seg inn på en høyst respektabel 16. plass.

– Min viktigste rolle på den tiden var å være en motivator og samtalepartner for Henrik. Han så at jeg brydde meg veldig om han. Det slo meg hvor viktig det er at utøverne har med seg et støtteapparat som reiser med de rundt hele tiden.

– Enten du heter Northug, Kjus, Ingebrigtsen eller Ljøkelsøy, reiser de med store team rundt seg til en hver tid. Henrik hadde dessverre mange perioder han var dønn alene. Jeg hadde ikke mulighet til å reise med Henrik hver eneste uke, selv om jeg veldig gjerne skulle ha gjort det.

Generaltabbe av manageren

Selv om Henrik kjempet seg tilbake i Honda Classic, ble det starten på en nedadgående formkurve. Henrik beskriver seg selv som en «cutsliter». Når spillet ikke var hundre prosent på, merket han det raskt i form av arbeidsledige helger.

– Etter å ha holdt på en eventyrlig form i åtte-ni måneder begynte det å dabbe av litt. Nivået på PGA-touren er skyhøyt, og det spillet jeg hadde levert siden sommeren 2005 var så bra som jeg kan klare. Så bra måtte jeg spille hele tiden for i det hele tatt å sjans til å hevde meg på det nivået.

– Når spillet plutselig ikke var like skarpt lenger, ble banene og nivået rett og slett for tøft for meg. Det føltes som om jeg måtte spille feilfritt bare for å komme meg til helgen.

Henrik avsluttet året på 152.-plass på pengelisten – kun to plasseringer bak plassen som hadde sikret arbeidsrettighetene for neste sesong.

Da han avsluttet PGA Tour-sesongen på Walt Disneys resort i Orlando, var tankene hans allerede fokusert på Q-School. Kort tid etter fikk han en telefon fra sin manager, Johan Elliot.

Den alvorlige stemmen på andre siden av røret ba Henrik om å sette seg ned.

«Du er ikke med på Q-School», lød beskjeden.

«HVA?!», svarte Henrik.

Han hadde gitt Elliot ansvaret for å sende inn påmeldingen til Q-School-kvalifiseringen. Elliot håndterte også søknadene til en rekke andre spillere, men Henriks var den eneste som ikke dukket opp i riktige hender.

– Han mente det var FedEx som hadde klusset det til. Jeg aner fortsatt ikke hva som skjedde.

– Plutselig var det ikke noe å spille for resten av året. Det var helt sprøtt ikke å få muligheten til å kvalifisere seg. Det var et stort sjokk.

Rundt samme tid var også Jan-Erik Aalbu på vei ut av golfforbundet. De siste ukene hadde det versert mange rykter om at Vålerenga Fotball ønsket ham som sportssjef. 1. desember kom bekreftelsen på at han hadde takket ja til jobben.

Krangelen med Tutta i kjølvannet av caddiebråket tidligere på året markerte starten på slutten på tiden hans som sportssjef.

– Tutta og jeg fikk et veldig vanskelig forhold etter det. Når jeg ikke følte meg ønsket av Norges beste golfspiller, følte jeg meg ikke hjemme som sportssjef. Da det i tillegg gikk som det gikk med Henrik og kvalifiseringen, føltes det som en lett beslutning.

(Artikkelen fortsetter under)

(Henriks avslutning på 2006-sesongen ble av den verst tenkelige sorten. (Foto: Getty Images)

Gode minner

De tre påfølgende sesongene konkurrerte Henrik på Nationwide Tour (nå Web.com Tour journ. anm.), andredivisjon i USA. I 2009 skrev han norsk golfhistorie på ny da han kvalifiserte seg til PGA-touren igjen – denne gang via 18. plassen sammenlagt på Nationwide. Ett år etter var likevel golfkarrieren over for godt.

2011 ble starten på et nytt kapittel i livet hans, da han begynte å jobbe som landslagstrener i Norges Golfforbund. Der ble han værende frem til slutten av 2014 før han hadde fått nok av golf for denne gang.

Da PGA Tour endret kvalifiseringssystemet i 2012, fjernet de muligheten til å kvalifisere seg direkte via Q-School, slik Henrik gjorde i 2006. Nå er det «bare» arbeidsplass på Web.com Tour som står på spill i høstkvalifiseringen.

– Det er synd at det ikke kommer noen slike Askeladd-historier lenger. Det beste med golf er når underdogs kommer fra ingenting og plutselig dukker opp blant de beste. Det er en av de største fascinasjonene ved sporten.

I Norge må han dessverre konstatere at det er tynt i rekkene på herresiden. Han frykter det er lenge til noen kopierer bragdene hans på den andre siden av Atlanteren – men håper han tar feil.

– Det virker som om vi har gått fra å alltid ha noen spillere på europatouren, til å være tilfredse med gode resultater i tredjedivisjon i Nordic League. Det har ikke vært noe fremgang på de elleve årene siden Team Norway ble startet opp.

– Det er spillerne sitt ansvar. De må rett og slett bli bedre.

Henrik sier det hadde vært ”forfriskende” om golfforbundet brukte mindre ressurser på proffspillerne, og heller brukte de frigjorte midlene på juniorgolf.

– På et tidspunkt må man se seg selv i speilet og spørre seg hva man har fått ut av satsingen. De spillerne som har det i seg, vil komme seg opp og frem uansett. Er du god nok, så er du god nok. Det er ikke forbundets ansvar å gjøre gutta gode. Det må de greie sjæl. Det er sånn dette gamet er. Tøft, men rettferdig.

Nytt kapittel

I fjor høst ringte telefonen igjen fra hans gamle venn, Jan-Erik Aalbu, som nå styrte TV-kanalen Discovery Networks/Eurosport Norge sin sportssatsing. Han lurte på om Henrik var interessert i å kommentere PGA Tour-sendingene etter nyttår.

(Artikkelen fortsetter under)

Hver torsdag til søndag kveld er det nå de to tidligere europatour-kollegaene Bjørnstad og Per Haugsrud som kommenterer PGA-sirkuset for det norske golf-publikum.

– Hver gang jeg setter meg i boksen og ser bildene fra USA, er en tur ned «memory lane». Det er en veldig spesiell følelse med alle minnene som dukker opp fra den tiden.

– Det er først når man ikke er der lenger at man får øynene opp for hvor godt man hadde det.

– – –

(Denne reportasjen sto på trykk i  Norsk Golf #2 2016.)