«Driving is for show, putting is for dough” er et gammelt ordtak. Altså, det er på greenen det gjelder, lange driver er kun for å tøffe seg og vise seg fram. Men alle som har spilt en golfrunde med folk som slår mye lengere enn en selv, vet hvordan det føles å trekke opp et femmerjern for å nå greenen på et par 4-hull, mens partneren din drar opp et åtterjern.

Så jeg fikk en idé: hva om jeg får med meg en proffspiller, og så bytter vi ball etter at vi har slått utslaget? Jeg fikk med meg Espen Kofstad på eksperimentet. Vi slår hvert vårt utslag, og så skal jeg fullføre hullet på Espens ball, mens han skal fullføre hullet på min.

Hva skjer med scoren min? Og hvordan vil det gå med scoren til Espen? Vi fikk oss et par overraskelser, for å si det slik.

Fra «gul» tee på Miklagard

Vi møttes på Miklagard i gnistrende høstvær, og bestemte oss for kjørereglene. Vi spiller fra «mitt» teested, altså det som tilsvarer «gul» tee de fleste steder. Vi skal slå utslagene slik vi ville slått dem om vi skulle spille på vår egen ball, altså ikke ta noen råsjanser eller gjøre tullete ting bare fordi partnereren skal overta ballen.

I spillende stund hadde jeg 8,7 i handicap. Min personlige bestenotering på Miklagard er på 80 slag. Det er omtrent det beste jeg kan spille. Jeg har som regel minst ett hull i løpet av en runde der det blir dobbelbogey eller verre, og selv om jeg spiller på mitt beste og hanker inn mange stablefordpoeng, er det som regel alltid et hull eller to som ødelegger scoren.

Så med det i bakhodet: hvor mange slag vil jeg bruke på denne runden? Og hva ville skje med Espens score når han plutselig må finne seg i å spille mine utslag?

Jeg får æren av å starte ballet på hull 1, og slår så bra drive jeg kan slå. Likevel slår Espen sin ball 50 meter forbi min, slik at jeg har en liten chip inn til greenen, mens han må slå 115 meter fra roughen.

Jeg slår en grufull førsteputt og ender opp med å treputte for bogey, mens Espen sikrer par. Da er vi i gang.

Det viser seg at for Espen utgjør det ikke noen spesiell forskjell å spille på mine utslag. I og med at han vanligivs spiller fra teesteder som er mye lenger bak, ender han opp med å ha ganske lik distanse inn på andreslaget  som det han vanligvis  har. For meg er det derimot ganske annerledes. Jeg har ofte 60-70 meter inn, noe som tilsvarer mindre enn fulle slag – som setter nærspillet mitt på prøve.

Espen Kofstad fikk innspill fra lengder han var vant til – så lenge vår mann traff fairway. Men slik var det ikke hele runden… (Foto: Norsk Golf)

Birdiene lar vente på seg for min del, mens herr Kofstad ruller i to stykker på front nine. Det skal sies at jeg driver veldig bra til meg å være denne dagen, og bommer kun én fairway på de første ni. Men selv om jeg driver opp mot mitt beste, ligger jeg fremdeles 40 meter bak Espen nesten hver gang. På Miklagards hull 6 kommer endelig et par 5-hull der jeg skal få muligheten til å gå for greenen på to. De tilhører sjeldenhetene at jeg kan gjøre, men nå har jeg knapt 200 meter igjen og trekker opp treerwooden.

Den topper jeg, så ballen fyker som et prosjektil i knehøyde og borrer seg inn i en fairwaybunker 70 meter foran meg i stedet. Bye bye eagle-putt. Nå må jeg heller jobbe for å redde par – noe jeg heldigvis klarer.

Når vi runder, og gjør en opptelling er stillingen som følger: Espen Kofstad ligger -2, mens jeg ligger tre over. En god score for min del, men jeg kjenner også meg selv såpass godt at jeg at hvis jeg har spilt såpass bra i starten, vil det sannsynligvis snu på back-nine.

Og når det gjør det, går det ikke bare utover meg, det går utover Kofstad også.

Avkledd på par 3

Vi går i gang med de siste ni på Miklagard, og nå skjer det ting som gir store utslag på resultattavla i løpet av noen få minutter.

På hull 13 kommer nemlig min første elendige drive, den er for sikkerhetsskyld out of bounds, og jeg må slå en ny ball. Det betyr at Espen nå skal spille på min andre ball og nå må jobbe kraftig for å redde par.

Espen har bommet fairway for første gang i dag, men ballen ligger fint, bare en halv meter ut i roughen og jeg har nok et godt utgangspunkt på dette par 5-hullet. Men nå surrer jeg fælt. Slår ballen i bunkeren, deretter langt over greenen og ut på en sti, så kort tilbake mot flagget. Her kom dobbelbogeyen som jeg hadde trodd jeg kanskje kom til å unngå. Og det var selvsagt bare min skyld.

Kofstad må notere seg for en dobbel han også, før vi går opp på det neste hulle, et par tre hull.

Fra 146 meter sender Espen i vei en tynn stripe som lander halvannen meter fra pinnen. En enkel birdieputt. «Tusen takk» sier jeg. Så er det min tur til å slå.

Balltreffet med sjuerjernet er så dårlig at ballen går 40 meter kort og havner nede i noe gjørmete grums. Her har ikke Espen slått mange slag fra tidligere. Og mens jeg ruller i birdien, står golfproffen og stønner og bærer seg nede i dumpa.

Det blir en bogey her også, og nå begynner matchen mellom oss å bli ganske jevn.

Når vi kommer til det attende hullet har jeg «ødelagt» for Espen på nok et par 3-hull, og det skal vise seg at det er her de største utslagene kommer i løpet av en runde. For der jeg er fornøyd bare jeg treffer greenen, har Kofstad gitt meg meget gode birdieputter på hvert eneste par 3-hull. Han er maks fem meter fra flagget, og gjerne så nærme som 1,5 meter.

Mens han, stakkar, må ut i bunkere, rough og det som verre er for å redde seg inn.

Når vi avslutter runden er fasiten 76 slag for Espen Kofstad. Og 77 slag for meg.

Norsk Golfs utskremte med rundens siste putt, og sin beste runde noensinne. Takket være Espen Kofstad utslag. (Foto: Norsk Golf)

77 slag. Det ville vært den beste golfrunden jeg har spilt i hele mitt liv, med god margin.

«Du gjorde det ikke så vanskelig for meg da du traff fairwayer hele tiden, men det sluttet du jo med etterhvert» ler Kofstad, og sikter til flere dårlige lies og ballen jeg slo OB på par 5-hullet.

Tee it forward

Konklusjonen etter eksperimentet vårt må likevel være denne:

Tee it forward. Både for min egen del og for mange flere med meg.

Med mine 8,7 i hcp er jeg langt fra noen god spiller. Men jeg er samtidig bedre enn veldig mange andre glade amatører der ute. Og vi har alle en ting til felles: vi spiller banene for lange. Hva er vitsen med å ha lange jern inn på par 4-hull, og aldri å kunne gå for greenen på to slag på par 5-hullene?

Ligger det for mye stolthet, for mye machokultur, for mye automatikk i at vi automatisk velger det som en gang het «gul tee»?

For én ting er sikkert: det er mye morsommere å få par enn bogeys. Det er morsommere å ha en eagleputt en gang i blant, og å kunne spille til lavere scorer. Det gir mestringsfølelse, og det øker golfgleden.

Legg igjen stoltheten hjemme, og spill banen litt kortere neste gang. Du kommer ikke til å angre.

Se video fra eksperimentet her: