– Ingen andre gir utøverne bedre forutsetninger for å lykkes

Dette er landslagstrenerens forklaring på hvorfor ikke juniorsuksessen har latt seg overføre til proffgolfen.

Publisert

Norsk Golf presenterte mandag en oversikt over hvilke nasjoner som er størst i internasjonal amatør-golf.

Oversikten, som er utarbeidet av landslagstrener Niklas Diethelm, viser at Norge for første gang i historien nå har seks spillere blant de 300 beste amatørspillerne i verden.

Les også: Historisk stor bredde på amatør-rankingen

Til tross for den imponerende bredden på amatørsiden, har ikke suksessen latt seg overføre til proffene. Norge har i dag bare to aktive spillere med poeng på den offisielle verdensrankingen for proffer, med Espen Kofstad som bestemann på 875. plass.

Landslagstrener Niklas Diethelm sier til Norsk Golf at han utarbeidet topp-300-listen for å vise hvor skoen trykker.

– Disse tallene beviser at vi leverer amatør-resultater helt på høyde med store golf-nasjoner. Isolert sett har det liten betydning at vi har seks spillere i topp-300 på WAGR (amatørrankingen journ. anm.), men det gir likevel en pekepinn på tingenes tilstand. Vi har like stor bredde blant de beste amatørene som både Sverige, Finland og Danmark, men de får likevel frem langt flere proffer enn oss, sier Diethelm til Norsk Golf.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

UTFORDRING: Landslagstrener Niklas Diethelm mener det norske arbeidsmarkedet gjør det lite attraktivt å satse som profesjonell golfspiller. (Foto: Benjamin A. Ward/Norsk Golf)

Sverige har i dag fire spillere blant topp-300 på WAGR, to færre enn Norge. Under andresteget av denne ukens Europatour-kvalifisering hadde Sverige likevel hele 29 spillere på startstreken, mot Norges tre.

– Jeg tror arbeidsmarkedet i Norge er for lett. Spillerne vet at de kan falle tilbake på gode jobber. De har ikke det samme privilegiet i andre land. Derfor får de også flere utøvere som kjemper seg videre med nebb og klør, til tross for noen år med motgang på golfbanen. De føler rett og slett ikke at de har et bedre alternativ å falle tilbake på. Dette gjelder ikke bare golf, men alle andre idretter, forklarer Diethelm, og føyer fleipende til:

– Det er nesten så jeg håper på en ny finanskrise i Norge!

College-paradokset

Diethelm har sammen med toppidrettssjef Jon Karlsen analysert bakgrunnen til de beste golfspillerne i verden. Der kom det frem noen interessante tall:

Av de 12 europeerne som deltok i årets Ryder Cup, har bare en av dem gått college. Blant de 50 aktive europeiske tour-spillerne som har tjent mest i verden, har bare fire av dem kombinert golf og studier i USA. 

Ser vi tilbake på de tre beste norske spillerne gjennom tidene, Suzann Pettersen, Henrik Bjørnstad og Per Haugsrud, gikk heller ingen av dem college.

– Skal vi tolke disse tallene, betyr vel det at man bør styre unna college dersom man vil nå verdenstoppen?

– Nesten alle de beste amerikanerne har gått college, men for europeernes del ser vi at det ikke er en nødvendighet med college for å bli god. College er likevel en veldig riktig arena for mange spillere. Når man er ferdig på videregående skole er tiden inne for å ta et valg. Hver enkelt spiller må da spørre seg selv «Hvor god er jeg?», sier Diethelm og legger til:

– Spillere som Andreas Gjesteby, Mikkel Bjerch-Andresen, Sondre Ronold og Ole Ramsnes behøvde de ekstra årene med modning college har gitt dem. De var ikke klare for profflivet da de var 19 år gamle, og for disse spillerne var college et veldig klokt valg.

– Men ser vi på spillere som Kristoffer Reitan, Viktor Hovland og Andreas Halvorsen er ikke college nødvendigvis riktig vei å gå. Når de fyller 19 år er de sannsynligvis allerede gode nok til å hevde seg i Nordic League-turneringer.

Les også: Halvorsen takket nei til 20 collegetilbud

Diethelm viser til engelskmannen Max Orrin, som gjennom amatørkarrieren har prestert på forholdsvis samme nivå som de beste norske amatørene. Han hoppet over college, og sikret seg i år rettigheter til European Tour 2015 – i en alder av bare 20 år.

– Det er flere veier til Rom. Vi har kanskje vært litt for bastante med å pushe college på alle spillere som er ferdig med videregående. Det som er riktig for en spiller, er ikke nødvendigvis riktig for en annen.

Både Kristian Krogh Johannessen og Andreas Halvorsen har forøvrig bestemt seg for å hoppe over college.

Les også: Krogh Johannessen hopper over college

(Artikkelen fortsetter under bildet)

HAR LAGT OPP: Knut Børsheim la opp som golfspiller i desember 2013. Nå er golfkøllene byttet ut med kuleramme og datamaskin.. (Foto: Benjamin A. Ward/Norsk Golf)

Diethelm sier det store paradokset med college er at det som gjør det til en attraktiv arena å satse på, er det samme som får mange spillere til å legge opp før de har gitt proffdrømmen en reell sjanse.

De fire årene på college gjør at man vokser som menneske, øker livserfaringen, modner på og utenfor golfbanen og får en utdannelse å falle tilbake på.

Å ha en slik lukrativ hvilepute er imidlertid ikke utelukkende positivt.

– Knut Børsheim visste at han var garantert en god finansjobb hvis ikke golfkarrieren gikk som forespeilet. Det samme visste både Joakim Mikkelsen og Anders Engell. Da er ikke veien lang fra en sesong med lave inntekter til å legge opp.

Les også: Komplett oversikt over Norges collegespillere

Bygger bredden

– Hva gjør Norges Golfforbund for å stimulere norske spillere til å satse videre som proff?

– Den nye struktureringen av toppidretten handler mye om nettopp dette. Vi har inngått avtale med GPS Andalucia som gir norske spillere mulighet til å trene nesten gratis i Spania om vinteren. Nå kan også flere proffer benytte seg av et veldig bra trenerapprat med både teknisk, fysisk og mental hjelp – et apparat som tidligere bare var forbeholdt de få i Team Norway.

Les også: Avtale sikrer norske spillere trening i Spania

– NGF gjør alt vi kan for å legge til rette for at det skal være attraktivt å satse som profesjonell i Norge. Jeg tror ikke det er noen andre land som gir utøverne sine bedre forutsetninger for å lykkes enn det vi gjør nå, konkluderer Diethelm.

I Norge er det i dag bare drøye 400 juniorer som deltar aktivt i turneringer. Oddsen taler dermed ikke i Norges favør for å få frem en stor bredde i verdenstoppen blant amatører.

Diethelm mener forklaringen på hvorfor Norge likevel har klart å trosse denne oddsen er enkel.

– Siden vi har så få spillere, får spillerne veldig bra oppfølging og informasjon om hva som kreves for å lykkes sammenlignet med unge golfere i andre land. Vi har vært flinke til å gi de få spillerne vi har i toppen gode tilbud.

Diethelm sier et av hovedmålene til golfforbundet er å tilby også spillerne på nivået under de få antatt beste spillerne, både på amatør og proffnivå, attraktive muligheter for oppfølging.

På amatørsiden vil de seks regionale kompetansesentrene (RKS) spille en viktig rolle for å bygge en enda større bredde av nordmenn som satser på golf.

– Historisk sett har det bare vært de syv-åtte beste juniorene som har fått virkelig bra oppfølging. Jeg har veldig tro på RKS-satsingen som nå gjøres. Ambisjonen er å gi 50, 60 og 70 juniorer de samme mulighetene som bare en håndfull spillere har hatt tidligere.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

TEAMET: Flere norske proffer kan nå lene seg til dette trenerteamet for hjelp. Fra venstre Lars Hefte (fysisk trener), Cecilie Ystenes (mentaltrener), Jon Karlsen (toppidrettssjef), Darren-Webster Clarke (golf-pro), Jonas Lilja (golf-pro). (Foto: Benjamin A. Ward/Norsk Golf)

Ikke forvent for mye

At en spiller hevder seg høyt oppe på verdensrankingen for amatører, er langt fra noen garanti for at spilleren også vil få en vellykket proffkarriere.

Av spillerne som har vært innom topp-10 på amatørrankingen i 2009, 2010, 2011 og 2012, har under 20 prosent av dem lykkes bra som proffer så langt, sier Diethelm.

Med tanke på at Norges beste amatør i dag er ranket som nummer 90 i verden, bør man derfor være forsiktig med å forvente at de seks norske blant topp-300 på amatørrankingen får vellykkede proffkarrierer.

– Det er et ekstremt trangt nåløye, og det er ytterst få lykkes. NGFs hovedoppgave er å bygge bredden, men til syvende og sist er det enkeltspilleren som selv må ta seg den lange veien til toppen.

–  Det er ikke NGF sin fortjeneste at Suzann Pettersen har nådd så langt. Personer som henne når toppen uansett, uavhengig om de var fra USA eller Kambodsja. Men ved å få frem flere spillere som velger å satse på golf, øker vi forhåpentligvis sannsynligheten for å få flere «Tuttaer» i fremtiden.

Powered by Labrador CMS