Jeg husker hvor jeg var alle gangene. Og jeg vet at jeg for alltid kommer til å huske hvor jeg var da Viktor Hovland ble historiens første norske vinner på PGA Touren. 

Jeg satt i et forsinket fly på Værnes og ba til høyere makter om at flyet bare skulle være litt forsinket til, slik at jeg rakk å se den avgjørende putten på telefonen før flyet begynte å takse og mobildekningen forsvant. 

På den lille, svarte, høyteknologiske dingsen så jeg en ung gutt i blå skjorte sette seg selvsikkert ned bak ballen. Sikte. Ta et par prøvesvinger. Før han banket ballen hardt i bakkant. Birdie. Seier. Norsk idrettshistorie. 

Historien om Viktor Hovland er historien om den blide, ærgjerrige, målbevisste, dedikerte gutten fra Oslo som ga blanke i at han kommer fra et av de landene i verden som er minst egnet til å spille golf. Som ikke bryr seg om hindringer og kronglete forutsetninger, men som ser muligheter og brede fairways. Som viste at det faktisk går an. Uten å glemme hvem han er og hvor han kommer fra. 

Gjennombruddet på Pebble Beach

Første gang jeg var på Augusta og dekket Masters i 2016, husker jeg vi som var der lekte med den utopiske tanken; tenk om vi noengang kunne hatt en norsk spiller med her? Vi hadde sett Søren Kjeldsen fra Danmark og Henrik Stenson fra Sverige. Hvorfor skulle vi ikke ha noen fra Norge her? Men vi hadde ingen umiddelbare utsikter til å feire. Vi konkluderte med at det var lov å drømme, men ikke noe vits i å håpe for sterkt. 

Men mye kan skje på kort tid. For meg var det første tegnet på at noe spesielt var i ferd med å bygge seg opp da Viktor Hovland møtte kompisen Kristoffer Reitan i åttedelsfinalen i U.S. Amateur på Pebble Beach i 2018. 
Norsk golfs to største talenter. Diskusjonen gikk blant de aller mest golfinteresserte. Hvem er egentlig best av de to? Reitan hadde blant annet vunnet Orange Bowl og var av mange regnet som den mest talentfulle. Men Hovland hadde noe som var litt vanskelig å definere. I tillegg til å slå ballen veldig bra var det noe med lynnet, vesenet, fremtoningen. 

Det skulle være en jevn match på papiret. Reitan mot Hovland. Men det ble det ikke. Hovland knuste kompisen 7&6, noe som fikk mange, inkludert meg selv, til å sperre opp øynene. For det var tydelig at tiden på Oklahoma State hadde gjort noe med den smilende guttungen fra Ekeberg. 

Vi vet alle hva som fulgte. Han valset gjennom resten av turneringen og vant den mest prestisjetunge amatør-tittelen som finnes. En tittel som åpnet utallige dører og ga invitasjoner til både Masters og U.S. Open. 

Men det finnes mange som ikke har klart å ta karrieren videre derfra. Det var ingen automatikk i at Viktor Hovland skulle lykkes heller. Men det var hele tiden noe litt annerledes, noe udefinerbart. Som vi etterhvert har klart å definere likevel. Fordi det er Viktor Hovland. Den løsslupne, konsentrerte, selvsikre, smilende snikmorderen av en golfspiller som hugger nådeløst til når anledningen byr seg. 

En episk søndag i februar

Så er vi kommet fram til søndag 23. februar. Dagen Viktor Hovland går ut i lederballen i en PGA Tour-turnering. Kunne det gå? Kunne det virkelig gå?

Det får være at de aller største stjernene spilte WGC-turnering i Mexico denne helgen. For det handler å gripe sjansen når den byr seg, og det var et kobbel av sultne og meget gode golfspillere som så muligheten til å sikre seg en seier, sikret PGA Tour-kort i to år, deltagelse i Players Championship, PGA Championship, en bråte FedEx Cup-poeng og et byks på verdensrankingen. 

Et kobbel spillere som har vært ute på denne touren i årevis. Som har vunnet før, som vet hva som skal til, som vet hvor mye hardt arbeid som kreves.

Dramaturgien var perfekt. Viktor havnet på etterskudd. Viktor chippet i for birdie. Viktor gjorde en trippelbogey på et et par 3-hull. Viktor mistet ledelsen. Og tok den tilbake igjen da han chippet i for eagle på hull 15.

Så kom regnet. Det var noe gammeltestament-aktig over vannet som falt fra himmelen og oversvømmet fairways og greener. Det var nesten så en ventet å se dyr komme to og to for å ta plass i en ventende ark et eller annet sted langs banen. 

Hvorfor stopper de ikke spillet? Skal det avgjøres av tilfeldigheter? 

Konkurrenten senker en birdieputt på hull 17. Viktor bytter hanske til en som tåler regnet litt bedre, holder utstyret tørt og slår av en spøk og ler under den store Ping-paraplyen. Han vet han vinner om han setter birdieputten på 18. Han vet han skriver norsk idrettshistorie om ballen går i hullet. At det venter omspill i ufyselige forhold om den ikke gjør det. 

Men det var vel aldri noen tvil om hvordan det skulle ende? Da han satte seg ned bak ballen og siktet som en skarpskytter der på den attende greenen? Da han gikk opp til ballen, selvsikkert, før han trakk av?

Jeg satt i et forsinket fly på Værnes. Mobilen skulle egentlig vært skrudd av for lengst, men jeg kunne ikke la være. 

Jeg jublet høyt. For den første norske seieren på PGA Touren. En milepæl, en merkedag, et evig idrettsøyeblikk. 

Som da Oddvar Brå brakk staven, da Kjetil Rekdal satte straffen, da Vebjørn Rodal løp først over mål i Atlanta.

Så fort «fest setebeltet»-skiltene var slukket spurte jeg crewet om jeg kunne få kjøpe en flaske musserende. Det kunne jeg ikke. Salget var stengt. Det var for sent, og flyturen var for kort. Men jeg fikk et glass vann. 

Det nøt jeg på turen mot Oslo mens jeg spilte den siste putten om og om igjen inne i hodet mitt. 

Et magisk øyeblikk signert en 22 år gammel fyr fra Ekeberg. 

Det går an selv om vi kommer fra lille Norge. Casper Ruud har vist det, Karsten Warholm har vist det, Suzann Pettersen har vist det, brødrene Ingebrigtsen har vist det. 

Og Viktor Hovland. Gratulerer alle sammen. Det er bare å glede seg til fortsettelsen.