Solheim Cup

Gleneagles, Skottland

Søndag 15. september 2019

Jeg er pissnervøs før innspillet på det 18. hullet. Ballen min ligger godt i fairwayen. Til flagget er det 84 meter, så avstanden er komfortabel. Jeg kunne ikke bedt om noe bedre. Det er spot on! Arbeidsoppgavene er også klokkeklare. Bare å gjøre det vanlige med wedgen. Skulder-skulder, ikke full sving. Men pinnen er vanskelig satt, midt oppe på en forhøyning på greenen.

Jeg kan spille på høy risiko, være aggressiv, og gå for pinnen. Men da finnes det ikke rom for å feile. Misser jeg to meter til høyre, spinner jeg av den veien. Til venstre for flagget er marginene enda mindre.

Det er tight, og med såpass mye på spill føler jeg ikke for å spille helten, for kanskje bli stående igjen som en idiot. For å gi meg selv den mest solide sjansen, blinker jeg heller ut et område bak pinnen som siktepunkt. I den fete delen av greenen, hvor jeg har litt mer å gå på sideveis.

Jeg svinger. Ballen kommer av kølla helt perfekt. Jeg har slått dette slaget tusenvis av ganger, så jeg kjenner det. Balltreffet, timingen, alt stemmer. Ballen flyr, og jeg vet at den er innenfor lengdemessig. Jeg har lagt inn spinn slik at den skal rulle tilbake mot hullet. Men jeg ser ikke hvor mye den spinner, fordi greenen ligger opphøyet i terrenget. Alt je g kan se fra min posisjon, er toppen av flagget.

Men jeg hører jubelen fra spillerne på laget mitt, som er ferdige med sine matcher, og som sitter samlet på tribunen bak greenen. Publikum reiser seg og applauderer. Er den så close? Jeg kommer opp på greenen og blir nesten litt skuffet, fordi jeg hadde håpet at den var nærmere enn det den er.

Det er likevel en god birdie-mulighet, og jeg er der jeg aller mest vil være. På historiske Gleneagles i det skotske høylandet, i avgjørende singelmatch mot Marina Alex fra USA, i siste runde av årets Solheim Cup. En turnering som går annethvert år over tre dager, mellom lag fra Europa og USA. Mange av mine beste øyeblikk har ikke kommet i min individuelle karriere, men her i Solheim Cup.

I denne turneringen spiller jeg alltid med hjertet i halsen fra første stund. Det å overvinne min egen nervøsitet og spenning, og levere et godt resultat her, det er en helt enorm følelse.

Vi er tolv spillere på hvert lag. De beste fra hvert kontinent, på den største scenen i internasjonal kvinnegolf. Den viktigste turneringen å vinne, men også den desidert bitreste å tape. Det vet jeg av egen erfaring, for etter debuten min på Interlachen Country Club i Minnesota i 2002 deltar jeg for niende gang.

Men det er første gang jeg deltar som mamma. Det har blitt lite konkurransegolf de siste par årene, men jeg har jobbet steinhardt for å komme tilbake, og jeg er skjønnet inn på laget av kaptein Catriona «Beanie» Matthew denne gangen. Captain’s pick. Fordi hun stoler på meg i kampens hete. Men også et kontroversielt valg. Spørsmålet svirret rundt: «Har hun det fortsatt?»

Med ti minutters mellomrom ble tolv singelmatcher satt i gang fra morgenen av. Min match var den tiende som ble satt i gang, men nå har både den ellevte og den tolvte matchen blitt avgjort før hull 18. Dette kan skje i matchspill der man spiller om hvert enkelt hull og får ett poeng per vunnet hull og et halvt poeng hvis hullet deles.

Som kaptein har Catriona altså hatt tolv matcher å følge med på denne dagen, og hun har hele tiden prøvd å være til stede der hvor stillingen sto mest på vippen, der hvor det trykket mest.

Jeg trengte derfor ikke å være rakettforsker for å forstå alvoret da hun viste seg i min match, for første gang i løpet av dagen, like før utslaget på hull 18. Stemmen var rolig, men budskapet klart og tydelig: «Nå bare vinner du denne matchen Suzann, det var derfor jeg plukket deg på laget.»

            Jeg forstår tegningen og er klar. For gjennom karrieren min har jeg lært meg å elske disse situasjonene, hvor alt ligger i potten. Når presset er som størst på banen, har jeg ofte en total indre ro. Det er en følelse av å kunne drepe med blikket fra et rolig sinn, hvor jeg vet at jeg leverer.  

Skottland er golfens hjemland. Nitti tusen mennesker følger årets Solheim Cup ute på banen. Det er et massivt berg av folk rundt greenen når Marina Alex og jeg kommer opp for å putte. Men det er stille. Helt, helt stille. Du kan droppe hva som helst, hvor enn lett og lite, og du vil høre det. Alles øyne er på oss, for i løpet av de neste minuttene skal det stå igjen en vinner. USA eller Europa. 

Marina Alex har også slått et supert innspill. Men hun får ikke så mye spinn, og blir liggende litt lenger fra pinnen enn meg. På den andre siden av hullet, og med en vanskeligere putt. Hennes heller nedover, jeg skal putte i motbakke. Jeg hadde valgt min putt fremfor hennes hver eneste dag, og hun vet det. Jeg har et overtak. Men setter hun den, er det game over, og USA vinner. Hun putter først, og den er egentlig aldri i. Den er ikke på linjen, den tracker ikke. Jeg ser det med en gang: Hun misser høyre. Skuffelsen står å lese i hele henne, fra topp til tå. Jeg blir stående rolig, i et sekund eller to ekstra. Puster, veksler blikk med caddien min, Mike. Nå ligger Solheim Cup i mine hender.  

Alt har ledet opp til dette øyeblikket.

For mens jeg forbereder meg på min putt, avgjør Bronte Law sin match mot Ally McDonald på det 17. hullet. Hun spiller som en pitbull, har gjort en vill opphenting, og sikrer et fullt poeng for Europa. Nå er det bare én match igjen på banen, og ett slag i hele turneringen. Vår match, og min putt. Setter jeg den, så vinner vi. Misser jeg, står vi med like mange poeng, og USA reiser hjem med trofeet som regjerende mester.

Jeg leser putten, men ser ingenting. Nada! Er jeg blind? Ofte kan jeg se en putt tracke. Jeg ser linjen den vil følge mot hullet, jeg ser alt. Men nå er det fullstendig blankt. Jeg kaller inn Mike og spør ham om han ser noe. Han mener det er rett linje, og siktepunkt i sentrum av hullet. Jeg er enig i linjen, men heller mer og mer mot et annet siktepunkt, noen millimeter til venstre for sentrum. Det er ikke rare uenigheten å snakke om, men jeg vet det kan være forskjellen på himmel og helvete.

Her står jeg over den avgjørende putten i Solheim Cup, og jeg er i tvil!

Det er disse øyeblikkene jeg alltid har elsket og har trent og levd for. Men nå begynner hodet mitt å spinne, og tankene drifter til lørdagens parmatch. Da spilte jeg med nederlandske Anne van Dam, mot Brittany Altomare og Annie Park fra USA. Det var helvetes dårlige forhold, men golfen jeg spilte, var noe av det beste jeg hadde prestert de siste ti årene. Men det var jevnt hele veien, og vi vekslet på å vinne hull. Matchen levde helt frem til greenen på det 18. hullet. Nøyaktig her hvor jeg står nå.

Der endte jeg også med den siste putten for dagen. Satte jeg den, ville vi vinne hullet og dele matchen med USA. Et halvt poeng til hver. Jeg fikk muligheten til å avgjøre, men slo den dårligste putten herfra til evigheten. Det var ikke tvil, den kunne aldri gå inn. Ikke i nærheten! Tapet var smertefullt, og for min del helt krise. Det var jo i slike situasjoner jeg alltid pleide å sette! For det var snakk om en gyllen mulighet, som du sjelden får. Det var mitt øyeblikk, og jeg grep ikke sjansen.

Jeg var så skuffet over meg selv! I klubbhuset var det middag med laget. Folk lo og hadde det gøy. Men jeg ergret meg bare over den putten. Den irriterte meg grenseløst. Jeg spilte jo så bra, men sviktet når jeg fikk et virkelig viktig slag. Jeg leverte ikke! Kunne jeg ha falt ned på det nivået hvor jeg ikke hadde det mer? Hadde jeg mistet det?

Tilbake på hotellrommet ble jeg liggende alene og dvele ved disse tankene. Det var god tid til å tenke, så jeg sugde på skuffelsen til langt på natt.

Nå er det søndag, og nå er jeg her igjen. På det 18. hullet, som ikke skal bli min nemesis. Heldige meg! For jeg har fått en ny mulighet til å avgjøre. En mulighet jeg aldri trodde jeg skulle få igjen. Den skal jeg omfavne. Revansje for lørdagen! Jeg lar ikke to slike sjanser gå fra meg. Blant alle spillerne på laget ville jeg valgt meg selv, hver eneste gang, til å sette denne putten. 

Press? Bare gi meg mer! Hodet er på plass igjen. Jeg føler meg sterk og skarp, og den endelige beslutningen er tatt. Siktepunktet er litt til venstre for sentrum. Sentrum-venstre. 

Jeg har hatt putting-treneren min David Orr med meg i Skottland hele uken. Som trygghet og backup, for å få en god følelse på greenene. Så jeg har en del ferske triggere i banken. Valget faller naturlig på ordene rett tilbake, for tendensen gjennom uken har vært at putteren dropper litt inn på sporet når jeg starter stroken.

Putten er ferdig lest. Jeg stiller meg opp. Mitt eneste fokus er på å føre putteren rett bakover. Rett tilbake, rett tilbake. Jeg er helt i min egen verden nå. Ingenting når inn. Bortsett fra i et ørlite øyeblikk, da jeg hører en TV-kommentator like ved siden av greenen: «Here we have Suzann Pettersen in her ninth appearance in Solheim Cup. This is it!» Så hører jeg ikke mer, fordi jeg trykker på avtrekkeren og setter i spill den viktigste putten i mitt liv.