Torsdag er det klart for den uhyre spennende avslutningsrunden av årets europatour-kvalifisering, der vi skal få svaret på om Norge får én, to, tre – eller null– spillere på European Tour neste sesong.

Dersom Kristoffer Reitan, Kristian Krogh Johannessen og/eller Eirik Tage Johansen skulle klare den bragden, vil norske golfinteresserte utvilsomt ha mye å glede seg til fremover.

Men utfordringen som vil vente dem i året som kommer, er også ganske så formidabel.

En gjennomgang av q-school-systemet i Europa gjort av Golfweek.com i fjor illustrerer nemlig hvordan spillerne som har kommet seg gjennom q-school-finalen, befinner seg på helt bunnen av næringskjeden på europatouren. Og situasjonen endret seg spesielt med innføringen av de prestisjetunge Rolex Series-turneringene i fjor – som er der hvor de virkelig store premiepengene deles ut.

Frem til 2017 måtte man spille inn cirka 250 000 euro i premiepenger i løpet av en hel sesong for å klare å beholde kortet på europatouren (topp-110 på rankingen), men etter at Rolex Series ble innført, har denne summen plutselig økt med hele 100 000 euro.

Det gjør det bare tøffere og tøffere for nykommerne på europatouren å etablere seg: I fjor var det bare TRE (!) av de 30 spillerne som kom seg gjennom q-school-finalen året før, som klarte å fornye arbeidstillatelsen på europatouren. Det var det laveste antallet noensinne.

Denne sesongen var tallene noe høyere, men uttellingen var fortsatt veldig lav: kun fem av de 33 spillerne som kvalifiserte seg til europatouren gjennom fjorårets kvalifisering, lyktes med å komme topp-110 på pengelisten i år og forlenge spillerettighetene sine på touren.

Til sammenligning var det ni av de 27 spillere som kom seg gjennom q-school, som klarte å beholde kortet i 2016 – året før Rolex Series ble innført.

Ingenmannsland

Fellesnevneren for de fem spillerne som har klart å beholde kortet denne sesongen, er at de har hatt velfylte kalendere med minst 25 spilte turneringer i løpet av sesongen. Snittet for de øvrige spillerne er på cirka 19 turneringer.

Hovedutfordringen for de som kommer seg gjennom q-school, er likevel ikke antallet turneringer de spiller, men hvilke.

Kun et fåtall av spillerne som har kommet via q-school, får spilt Rolex Series-turneringene. Dermed må de ta til takke med mindre turneringer med mye lavere premiesummer.

Alle de åtte Rolex Series-turneringene har en samlet premiepott på minst 6,2 millioner euro hver seg, og bare man klarer cuten her, er man garantert en utbetaling den uken på minst 11 600 euro.

I de mindre turneringene, hvor q-school-spillerne er sikret start, er premiepotten ofte bare en syvendedel av dette.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

En anonym europatour-spiller beskriver situasjonen slik overfor Golfweek.com:

«Man svever på en sky når man får kortet, men det blir fort en nedtur når man innser at man kommer til å slite med å få nok starter til å beholde kortet. Man kan gå i mange uker uten en eneste start på europatouren, så det er vanskelig å komme inn i rytmen, og man har press på seg på å levere hver eneste gang man pegger opp. Og de fleste av oss spiller ikke Rolex-turneringene. Man ender opp med å bli fanget i ingenmannsland mellom europatouren og Challenge Tour, og man må bestemme seg for hvilken tour man ønsker å konsentrere seg om.»

Kofstad: – Færre proffer våger å følge drømmen

Espen Kofstad var i en slik situasjon på starten av årets sesong. Han hadde i utgangspunktet kategori for å spille på europatouren, men ettersom mulighetene til å hevde seg var såpass begrenset, valgte han heller å prioritere et fullt turneringsprogram på Challenge Tour.

Nå hører det med til historien at også årets sesong ble ødelagt av skader for Kofstad, men når han nå snart gjør turneringscomeback, er han tilbake i samme situasjon.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

I et intervju med Norsk Golf i januar sa Kofstad at han så med bekymring på hvor stort gapet er i ferd med å bli mellom European Tour og Challenge Tour.

– Det blir mer og mer spisset i toppen, og det er helt riktig at nåløyet der skal være trangt. Men det er en stor utfordring for utviklingen av golf i Europa at det er for få arbeidsplasser for å tjene penger på de lavere tourene. På europatouren er det ofte ti ganger så høyere premiepenger som på Challenge Tour. I dag er det kun de fåtall beste spillerne på Challenge Tour som har mulighet til å leve av golf. Det er mange veldig gode golfspillere som aldri gir golfdrømmen en ordentlig sjans, fordi de føler veien opp blir for lang. Jeg tror ikke det er sunt hvis europatouren fortsetter å ta en enda større del av kaka av de totale premiepengene.

– Dersom Challenge Tour ble en mer attraktiv arbeidsplass hvor 50-60 spillere hadde kunnet leve av det, tror jeg flere europeiske spillere hadde våget å jage drømmen. Da hadde nivået og interessen blitt selvforsterkende. Ambisjonen for European Tour på sikt bør være å få til det samme som de klarer i USA, hvor Web.com Tour (nivået under PGA Tour) også er en tour hvor mange spillere klarer å ha golf som levebrød. 

På spørsmål om det er realistisk å få til noe lignende i Europa, svarer Kofstad at det i så fall er «mange år frem i tid».

– Det avhenger helt av økonomien i Europa. Man reiser dit hvor pengene er, og for øyeblikket er det ikke veldig stor interesse for å sponse golf i Europa. Nesten alle de største turneringene på europatouren spilles i Asia, og uten turneringene der borte hadde man nesten ikke hatt europatourturneringer som var verdt å spille.