Q&A med Suzann Pettersen: – Jeg har fortsatt mye å gi

Suzann Pettersen om verdensenerjakten, europeisk lagfølelse, det å spille med smerter, karriereslutt, den yngre garde, Sandra Nordaas og hvem hun tror blir den neste norske Solheim Cup-spilleren.

Publisert

Etter en travel sommersesong er Suzann Pettersen hjemme i Norge for et etterlengtet turneringsavbrekk. Det er imidlertid langt fra noe hvilehjem mens hun er hjemme. Lørdag braker den fjerde utgaven av Suzann Pro Challenge løs i Oslo. Denne gang med en ny vri.

Torsdag møtte Tutta pressekorpset på Hotel Bristol i Oslo sentrum for å promotere årets nye konsept, «Urban Golf Show». Turneringen flyttes i år fra Bogstad til Aker Brygge, og Tuttas LPGA-venninner byttes ut med norske idretts- og kulturprofiler som skal konkurrere mot hverandre i golfrelaterte øvelser med en «urban» vri.

Mens lek og moro er i fokus de neste dagene, er en av sesongens viktigste  – og ikke minst utmattende perioder rett rundt hjørnet. Om to uker starter årets siste major i Frankrike, og uken etter går turen videre til Tyskland og Solheim Cup hvor Europa tar sikte på å vinne for tredje gang på rad.

Vi satte oss ned med Tutta for å prate om ukene som er i vente:

– Det blir en intens høst og to veldig tøffe uker i midten av september. Solheim Cup er veldig moro, men også krevende. Det er så mye som skjer hele uken. Jeg kommer nok til å være ganske tom når siste runde er ferdigspilt.

– Europa sine Solheim Cup-spillere ligger totalt over 300 plasser bak USA sine på verdensrankingen. Er USA enda større favoritter enn tidligere?

Blant amerikanerne er det mer intriger og større egoer. Europeerne er mye mer «laid back» Suzann Pettersen

– USA er alltid favoritter, men akkurat i en uke som Solheim Cup har ikke ranking noe å si. Det betyr for eksempel ikke noe at Paula Creamer har en bra verdensranking, hun har jo spilt elendig den siste tiden. Akkurat som det ikke betyr noe at Caroline Hedwall ligger langt nede på rankingen. Matchspill er en helt annen form for golf, matchene lever sitt eget liv. Mentaliteten til europeerne er veldig tøff, og jeg mener vi har en mye bedre lagfølelse enn amerikanerne.  Den yngre garden vår er ekstremt uredd, og har null respekt for amerikanerne. Se på Charley Hull, som ba Paula Creamer om autografen rett etter å ha knust henne i 2013. Jeg er glad jeg ikke skal møte Charley i match i Tyskland.

– Hvorfor mener du Europa har bedre lagfølelse enn USA?

– Blant amerikanerne er det mer intriger og større egoer. Europeerne er mye mer «laid back». Dersom det oppstår et problem så løses det med en gang i stedet for at den utvikler seg til noe mer. Jeg tror det er en mer naturlig bonding og vennskap mellom europeerne – både på damesiden og herresiden. Det blir ekstra synlig i uker som Solheim- og Ryder Cup.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– Du er Europas høyest rankede spiller, og på mange måter spillende kaptein. Føler du press på å gå foran som et godt eksempel?

– Nei. Og det er ikke alltid jeg klarer å gå foran som et godt eksempel heller. Respekten for veteranene på touren har endret seg ganske mye siden jeg flyttet til USA. De yngre på touren i dag holder et ekstremt høyt nivå, de er målrettede, de vet hva de vil og er ikke redd for noen. Så lenge jeg ikke er eldst på laget (Catriona Matthew journ. anm) ønsker jeg ikke å påta meg noen kapteinsrolle.

– Hva er den viktigste lærdommen din i Solheim Cup som du ønsker å gi videre til de andre spillerne på laget ditt?

– Det samme som jeg lærte av Annika (Sörenstam): Så lenge det er hull igjen er det håp. Ikke gi opp før det ikke er flere hull å spille. Det er nok derfor mange amerikanere synes det er kjedelig å spille mot meg. De vet jeg ikke har gitt opp selv om jeg ligger ned fem hull med fem hull igjen å spille. Den mentaliteten håper jeg smitter over på resten av laget.

Jeg er ikke klar til å si at nok er nok. Jeg ser ikke for meg noe endepunkt etter OL i Rio slik jeg gjorde for noen år siden Suzann Pettersen

– Blir dette ditt siste Solheim Cup?

– Hadde du spurt meg for to år siden hadde jeg vært ganske sikker på at dette skulle bli min siste. Nå har jeg lagt fra meg tanken om at etter OL neste sommer er det nok. Jeg kommer til å fortsette og spille. Jeg har fortsatt veldig mye å gi – alt for mye til å kunne gi meg nå. Jeg er ikke klar til å si at nok er nok. Jeg ser ikke for meg noe endepunkt etter OL i Rio slik jeg gjorde for noen år siden.

– Du har slitt en del med skader det siste året, både i rygg og skulder. Er du omsider kvitt smertene?

– Nei. Jeg har måttet vende meg til å spille med smerter. Jeg balanserer veldig pent, jeg kan ikke gjøre for mye og ikke for lite. Det er dessverre resultatet av lange sesonger med få pauser. Jeg balanserer på en knivsegg. Ryggen føles kjempefin og har gjort det lenge, men betennelser i skulderleddet plager meg. Når den funker går det kjempebra, og når den er halvveis kan jeg fortsatt spille. Men den minste lille ting kan få det til å blusse opp. Det er veldig frustrerende.

– Har du gjort noen endringer i treningsprioriteringene dine etter siste års skader?

– Ja. Det er dog ikke på grunn av skader, men på grunn av hvor jeg har flest slag å hente. Etter jeg begynte å jobbe med Jon Karlsen har jeg lagt ned mye mer tid på greenene. Det er der jeg kan plukke flest slag. Jeg har aldri trent så mye putting som i år.  Den største endringen er i strukturen på treningen. Før stod jeg på green til jeg følte meg fornøyd. Nå står jeg på green til jeg har gått gjennom alle arbeidsoppgavene mine.

– Har alle timene på green gått på bekostning av noe annet?

– Egentlig ikke. Svingendringene jeg har gjort med Butch (Harmon) er veldig lette å vedlikeholde. Det har frigjort meg for masse tid. Den forenklede svingen jeg har under Butch og samarbeidet med Jon har vært en veldig bra kombo.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– Årets siste major er bare et par uker unna. Hva betyr mest for deg på tampen av karrieren: Å vinne flere majors eller å bli verdensener?

– Majors. Uten tvil. Jeg tar hvilken som helst av dem, men jeg har en visjon fra da jeg var tenåring om at U.S. Open var den kuleste. Jeg skulle gjerne vunnet British Open også før jeg blir gammel.

– På papiret bør U.S. Open passe deg bra. Hva er forklaringen på hvorfor du har misset tre cuter på rad?

– I år var jeg skadet. Jeg spilte med store smerter og burde kanskje ikke spilt. Det samme gjaldt i fjor. Da smalt det i ryggen uken før. Det er kanskje den turneringen jeg brenner mest for, og da setter jeg kanskje lista litt for høyt. Det er vanskelig å si. Funker kroppen så vet jeg at jeg er jeg god nok til å vinne den.

– I Solheim Cup får du selskap av en annen norsk spiller, Sandra Nordaas som skal spille Junior Solheim Cup. Hva kan hun forvente seg?

– Jeg spilte aldri Junior Solheim Cup selv. Den turneringen eksisterte ikke da jeg var junior, men jeg deltok i Junior Ryder Cup som er en blandingsturnering for gutter og jenter. Det er en utrolig morsom uke. Ser man på de yngste amerikanerne på LPGA-touren i dag har alle sammen vært gjennom Junior Solheim Cup. Det viser at turneringen samler de beste på den alderen. Vi har flere på samme alder som konkurrerer mot de beste på LPGA-touren, så dette blir en veldig god og viktig erfaring for Sandra.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– Sandra er i gang med siste året på videregående skole. Hvilke råd vil du gi henne og andre spillere i samme situasjon som nærmer seg slutten av amatør-alderen?

Skole er veldig viktig, men dersom man føler man er god nok til å henge med de beste er det bare å hoppe i det Suzann Pettersen

– Det beste rådet jeg kan gi er å alltid lytte til magefølelsen. Det som funker for andre er ikke nødvendigvis hva som er rett for deg. Skole er veldig viktig, men dersom man føler man er god nok til å henge med de beste er det bare å hoppe i det. Da jeg var på Sandras alder utelukket jeg aldri skole, men jeg hadde en klar visjon og magefølelse om at jeg ville satse på golf med en gang. Det valget hadde jeg tatt igjen i dag. Jeg hadde en brennende følelse inne i meg da jeg var ferdig som amatør, som sa jeg kunne jeg klare å holde følge på Europa-touren. Det fikk jeg raskt bekreftelse på at jeg gjorde. Etter et par år var det naturlig å reise videre til USA og LPGA. Det føltes naturlig, fordi jeg har gått gradene hele karrieren. Men det er ikke alle som er like klare til å satse hundre prosent rett etter videregående. Hvis man vet man holder et veldig høyt nivå er det ikke noen grunn til å satse for fullt med en gang. Den eneste som vet hva som er riktig for Sandra er Sandra selv.

– Hvordan opplevde du selv overgangen til proff-livet?

– For meg var det ingen nevneverdig stor overgang. Jeg føler jeg har tatt hele karrieren trinn for trinn. Jeg har konkurrert mot jevnaldrende hele veien gjennom både junior- og amatørkarriere. Hjemme i Norge var jeg overlegen og vant nesten alt som var, men det var veldig viktig for min utvikling. Jeg lærte å vinne. Det er ikke nødvendigvis sunt å hoppe over mange nivåer. Uavhengig av hvor god du er, er det at det er viktig å konkurrere mot jevnaldrende. Se på på Michelle Wie da hun var 13-14 år. Hun var for god i forhold til sine jevnaldrende, men gjorde en feil ved å gape for høyt for tidlig. Det slo tilbake på henne. 

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– Hvem tror du blir den neste norske spilleren vi får se i Solheim Cup-sammenheng?

– Det er umulig å si, det er flere norske damer på høyt nivå enn noen gang tidligere. Heg har veldig sansen for Tonje Daffinrud. Uten å kjenne hennes spill alt for godt har jeg hørt veldig mye positivt om henne. Hun virker gjennomgående profesjonell og seig. Det er en viktig egenskap om man skal lykkes over lang tid.

Powered by Labrador CMS