Knut Børsheim har bestemt seg for å legge opp. I den forbindelse har vi har gravd frem denne saken fra november 2012, om alle de norske talentene som har sluttet de siste årene

– Gir vi opp for fort?

Det er spørsmålet Niklas Diethelm stiller seg. Svensken er inne i sitt tiende år som landslagstrener. Mens han har blitt værende, har han sett talenter komme og gå. Noen fortere enn andre.

Innerst i golfforbundets lokaler, prydes den vestlige veggen av lagbildene fra de siste ti års guttelag i EM. Vi finner både gull- og sølvvinnere. En titt på bildene viser flere ansikter som nå er vekk fra golfradaren. Mest profilert av dem alle er Marius Thorp. Bæringen var bare 23 år da han bestemte seg for å legge golfkøllene på hylla – mange år før en golfspillers gullalder.

Niklas Diethelm synes utviklingen er alarmerende. Først og fremst fordi Norge mangler bredden i toppen som andre nasjoner kan skilte med når en av deres stjernespillere legger opp.

– Situasjonen med at mange unge gutter slutter er ikke unik for Norge. Men vi er ekstra sårbare siden vi har så få spillere i toppen. Jeg har nå vært med i ti EM mot både Sverige og Danmark, og når de mister en god spiller kan de erstatte han med en som er like god. Vårt dyp i bredden finnes nesten ikke. Om vår sluttprosent er den samme som våre naboer, skader det oss mye mer enn dem, fastslår Diethelm overfor Norsk Golf.

Diethelm har rett i sin påstand om at situasjonen ikke er unik for Norge. Eliteansvarlig i det danske forbundet, DGU, Claus Mølholm sier til Norsk Golf at også dan-skene opplever høyt frafall hos golferne som nærmer seg eller har passert myndighetsalder.

– I nyere tid har vi hatt to talentfulle spillere som har kvalifisert seg til Challenge Tour via Nordic League. Etter første sesong med motgang på Challenge Tour stoppet golfkarrieren, eller de skiftet til trenerutdannelsen – Joachim H. Larsen og Morten Hedegaard. I det ene tilfellet var det indre moti-vasjon som var problemet. I det andre var det nok manglende sponsorer, sier Mølholm.

– Vi har opplevd at mange av juniorspillerne på høyt internasjonalt amatørnivå sluttet kort tid etter overgangen til senior amatørgolf, og vi har flere europamestere for gutter som har sluttet å spille eller har store problemer med karrieren, fortsetter Mølholm.

Slutter før de vet

Men hva får spillerne til å slutte i så ung alder?

Derfor river landslagstreneren seg i håret når hans spillere gir opp mange år før de i det hele tatt vet om de er gode nok.

– Ingen sport i verden får frem flere «late bloomers» enn golf. Dette er sporten man KAN blomstre sent. Kofstad og Børsheim er begge 25 – de ligger fem år foran skjema. Men livet er ikke slutt bare fordi du ikke kommer på EM boys. Da er det jo så lenge til du egentlig er voksen! bedyrer Diethelm.

Landslagstreneren trekker frem Anders Engell, som du kunne lese portrett av i forrige utgave av Norsk Golf, som et eksempel til etterfølgelse. Engell vokste opp i samme generasjon som blant annet Børsheim, Kofstad, Thorp, og fikk aldri noen plass på guttelaget i EM. Han var rett og slett ikke god nok.

Noen år senere, og med fullførte studier på Saint Mary’s College i California på CVen, er 23-åringen nå å regne som en av våre mest lovende unggutter.

– Anders er et veldig interessant tilfelle. Hva var det som gjorde at han kjempet på? Han var under radaren, og vokste opp med en gjeng som var faste på landslaget. Men likevel hadde han driv til å fortsette.

En annen spiller som dro nytte av noen modningsår på college var Espen Kofstad. Vår nye Europatour-stjerne var aldri helt sikker på hvor langt han ønsket å ta golfsatsingen. Diethelm sier han trodde han hadde «mistet» Kofstad da han flyttet til Denver. I stedet var det der Kofstad fant ut at han skulle trykke inn gasspedalen for fullt.

– Det er eksemplene jeg vil frem til. Mange gir opp før de vet om de har det i seg. Nå har vi lært at college er veien å gå for å utvikle bredde i toppen, slik at også vi en dag kan erstatte en førstelagsspiller med en som er like god. Men vi har et stykke igjen, sier landslagstreneren.

Landslagstreneren for det svenske guttelandslaget, Jonnie Eriksson peker på en rekke årsaker til hvorfor mange spillere slutter tidlig. Han sier at den sene utviklingstiden for golfere byr på spesielle problemer. Om en golfer slår gjennom når han er 30, betyr det at vedkommende vil slite med å få det til å gå rundt de ti første årene etter videregående. Eriksson sier alderen 20-26 år er en spesielt kritisk periode.

– Det finnens ingen klubber eller «kloster» som kan ta hånd om spillerne på beste måte i alderen 20-26 år. Proen er ofte ikke utdannet til å jobbe med eliten, i tillegg til at de har 1000 andre medlemmer å ta hånd om. Det finnes ikke noe nettverk med fysikktrener, mentale rådgivere og teknikkspesialister som er berette på å jobbe gratis i den fem- til tiårsperioden som spillerne ikke drar inn penger, sier Eriksson til Norsk Golf.

Barnstjerner slukner

Å være juniorlagets store stjerne betyr ikke nødvendigvis at man fortsatt er en stjerne når man nærmer seg 30-årene. Ofte er det heller tvert imot.

En titt på statistikk fra andre idretter viser at det ofte er de som er «nest best» som juniorer som hevder seg best når de stiger over i de profesjonelles rekker. Deres talent er udiskutabelt, men deres viktigste egenskap går på vilje og arbeidsmoral.

I Olympiatoppen og Idrettshøgskolens undersøkelse fra 2010, «Hvorfor de beste ble best», ser vi at det er langt fra gitt at barnestjernene ender opp som de beste.

I reportasjen «Talentløs talent- jakt» fra Aftenpostens A-magasinet i mai 2011, er undersøkelsen tatt under lupen. Her kommer det frem at Vebjørn Rodal, som stod for et av de største øyeblikkene i norsk idrettshistorie da han tok gull på 800 meter under OL i 1996, ikke er å finne på statistikken over tidenes beste tider i Norge på distansen for 13,- 14- eller 15-åringer. Grete Waitz er ikke inne på en eneste topp 20-liste for 13-, 14-, 15- og 16-åringer.

Ser man på Drillos beste lag fra 90-tallet, var det kun et fåtall av førstelagsspillerne som var juniorlandslagsspillere noen år tidligere.

Den høye snittalderen for å lykkes i golf gjør at Diethelm nå anbefaler collegegolf for alle sine spillere. Ikke bare for å utvikles som golfer, men også som menneske. Han trekker parallellen til sitt hjemland Sverige.

– Ser vi på spillere fra Sverige som har lykkes den siste tiden, Alex Noren, Joel Sjöholm, Jonas Blixt og David Lingmert, ser vi at alle har gått college. De som slo gjennom før, spillere som Edfors og Hedblom gikk ikke college. Det at flere tar noen år med skolegang i USA er et tegn på at det tar lang tid å slå gjennom. Man behøver den modningen. Når våre da slutter med golf som 18- og 19-åringer får vi aldri vite om de kommer til å bli gode nok!

Stimulerer skolegang

Spillere som Marius Thorp, Elias Bertheussen og Anders Kristiansen gikk alle rett på profflivet etter fullført grunnskole- og videregående. Slik er ikke situasjonen i dag. Med Norges to mest lovende unggutter om dagen, Kristoffer Ventura og Kristian Krogh Johannessen har ikke Niklas Diethelm bare anbefalt, men krevd videregående skole. NGF oppfordret ikke til skolegang i utstrakt i grad tidligere, men ser nå hvilken betydning det kan ha. 

– Nå har jeg jobbet her i ti år, og selvfølgelig visste vi ikke alt vi vet i dag i begynnelsen. Det jeg vet i dag visste jeg ikke helt da, så jeg pushet ikke Anders og Elias mot college. Nå pusher jeg Krogh og Ventura mye hardere med videregående, og jeg krever at de skal ha bra karakterer. Før fikk de ikke den coachingen fra oss på skolebiten fordi vi skjønte ikke da hvor viktig det er.

– Jeg deltar på møter på skolen for å treffe lærerne til Krogh og Ventura. Jeg merker hvor viktig skolen er for å utvikles som menneske. Da blir det mye mer naturlig for dem å teste ut college etterpå. Om det så blir ett eller fire år i USA vet vi ikke, men da har de i hvert fall prøvd.

Resultatet av det målrettede arbeidet med å få spillerne til college, har vært et rekordår for 2012-13 sesongen. 22 gutter og 15 jenter som kombinerer golf og studier i USA er rekord i norsk sammenheng. Diethelm ser gjerne at det tallet blir tresifret i fremtiden. Beholder man fortsatt en frafallsprosent på 30 vil det ikke da svi like mye når en spiller slutter.

– Hva er alternativet til college?

– Jeg pratet med Krogh om det her om dagen. Han var enig i at han ikke kunne bo i Norge. Han var også enig i at han er en sosial fyr som ikke kan bo alene. Per i dag har vi ikke noe bedre alternativ en college. Jeg har ingen tro på å bo i Norge å satse, det er for mye snø. Får vi flere på college, vil bredden i toppen også følge etter.

At Norge har levert imponerende resultater de siste årene på amatørfronten hersker det liten tvil om. Tre av de 25 guttene Diethelm har trent siden han begynte i jobben har fått status som Europatour- spillere. De norske landslagsspillerne får en oppfølging de fleste spillere bare kan drømme om. Det kan gjøre overgangen til profflivet krevende.

– Syr dere puter under armene på spillerne?

– Det er ingen hemmelighet at overgangen er vanskelig når du har vært på et landslag og begynner som proff. Alt blir mer alvorlig. Vi skjemmer de bort på et sett, men så er det også vanskelig å gjøre det på et annet vis. De er for unge til å reise selv. Når de går på college blir de enda mer bortskjemte. Alt ligger til rette for dem der, og alt ligger til rette for dem i Norge. Men vi skaper ikke bortskjemthet. Det er en bortskjemthet som har vært der hele tiden.

Vi ber Diethelm forklare hvorfor så mange i Norge slutter. Han tror mye av forklaringen ligger i det norske samfunnet som kan tilby et sikkerhetsnett andre land misunner. Men det kan også komme på bekostning av dyrkingen av idrettstalenter.

– Det er et dødsdømt prosjekt om vi skal forsøke å få alle til å fortsette. Det handler om å ha tilstrekkelig mange og ta høyde for at mange faller fra. Mye av forklaringen på hvorfor mange slutter er hvor godt vi har det i Norge. I England, Spania og andre europeiske land finnes det knapt jobber. I Norge vet de at med litt utdanning så får de en bra jobb. Det er vanskelig å bli idrettsstjerne, og mange synes det er for tøft. Som med Thorp er det mange som finner ut at de ikke er villige til å legge ned det arbeidet som kreves. Da går det ikke på hva vi gjør, men på spillerens egenskaper som menneske.

– Vi kan løfte frem spillere på juniornivå. Men å løfte en spiller til Europatournivå må mennesket gjøre selv. Det krever et jævlig indre driv.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– Gjør det fordi vi er små

– Hvilke tiltak gjør dere når en spiller mister motivasjonen?

– Marius Thorp og Henrik Bjørnstad kjempet vi som f… med, og la ned betydelige ressurser for å få dem til å fortsette. Men det er ikke NGFs oppgave å få folk til å fortsette. Vi skal få frem spillere som vil satse. Mye av ansvaret ligger også hos klubbene, vi har ikke ressurser til å følge opp alle.

Golfforbundet engasjerte en mental trener for å hjelpe Marius. Han ble ansatt på et visst antall dager per uke for å hjelpe ham å finne tilbake til motivasjonen. Men uten hell.

– I Marius sitt tilfelle er det veldig spesielt at vi har ansatt en person på et vist antall dager for å få ham til å fortsette med golf. Men til syvende og sist går det på hva man vil selv. Man kan ikke tvinge noen. Der har NGF virkelig kjempet for at de skulle fortsette.

– Om Joel Sjöholm skulle legge opp tror jeg ikke det svenske forbundet hadde jobbet veldig hardt for at han skulle fortsette. De har andre spillere. Vi har gjort det vi har gjort fordi vi er små.

Plan med fokus på bredde

Forbundets arbeid med å stimulere til økt bredde i elitesatsingen gjennom sportslig plan som ble presentert på Golfforum, er en konsekvens av å gjøre oss mindre sårbare for den høye frafallsprosenten blant elitespillerne.

– Arbeidet med å få frem regionale kompetansesentre har med dette å gjøre. Klubbmiljø har utrolig mye å si. Ser vi på våre beste spillere de siste årene kommer mange fra samme klubb, og dette i stor grad klubbene med de mest sammensveisede miljøene.

Økt mestringsfølelse er et annet element i å skape bredde. Henrik Bjørnstad skrev i Norsk Golf #5 om fordelene med å lage mer tilrettelagte baner for barn- og unge. Det er en tanke Diethelm sier han støtter hundre prosent. Han etterlyser også flere turneringer for våre yngste. Av de om lag 10 000 registrerte juniorgolferne i Norge, er det per i dag er anslagsvis bare 500 av dem som deltar aktivt i turneringer.

– Det er et latterlig lavt antall. Vi burde få det opp til nærmere 2000, konkluderer Diethelm.

Hva er din mening om saken? Er du enig i Diethelm sine uttalelser? Bruk kommentarfeltet under og si din mening!