10. Masters-comebacket i 2010

Det har aldri vært så mye oppmerskomhet rundt The Masters som i 2010. Et snaut halvår tidligere hadde Tigers privatliv, i all offentlighet, gått i oppløsning, og ryktene verserte om Tiger kom til å spille en eneste turnering i hele 2010.

Men Tiger kom tilbake til The Masters, omringet av den største mediastormen i golfhistorien. Med en rusten golfsving kjempet han seg til en delt fjerdeplass, en av hans mest undervurderte prestasjoner. Det offentliges syn på Tiger var for alltid endret, men uansett om man elsker ham eller hater ham; Golfturneringer er alltid mer interessante når Tiger står på startstreken.

9. «Tiger-slam» i 2001

Da Tiger vant The Masters i 2001 med to slag over David Duval, markerte det ikke bare hans sjette majorseier, men også en unik bragd i golfhistorien.

Etter seierne i U.S. Open, British Open og PGA Championship året før, hadde Tiger nå trofeene til alle de fire moderne majorene på peishylla samtidig- som første og eneste spiller noensinne. For å vinne «The Grand Slam», må man vinne alle fire i samme kalenderår, så prestasjonen ble passende omdøpt til «The Tiger Slam».

8. Et rivaleri blir født 

Tiger Woods trakk det lengste strået i duellen mot Sergio Garcia. (Foto: Getty Images)

Tigers årelange rivaleri med Sergio Garcia kan spores tilbake til 1999, og PGA Championship på Medinah. Den gang 19 år gamle Garcia, forsøkte å stoppe den fire år eldre Woods i å vinne sin andre major. I en elektrisk avslutningsrunde, ble Tiger satt på prøve av Sergio Garcia gang på gang. Og da Tiger trodde luften skulle til å gå ut av ballongen til Garcia, vartet «El Niño» opp med dette slaget:

Garcia hisset på seg Woods, som irriterte seg over spanjolens teatralske feiringer etter hvert eneste gode slag.

Duellen, som senere har blitt omdøpt til «Battle at Bighorn», markerte starten på en ny æra, der de unge spillerne i stadig større grad skulle vise seg som en maktfaktor i golfen. Garcia ble spådd som en av Tigers største utfordrerere i årene som kom. Det skjedde aldri.

7. Historisk igjen i «golfens vugge» 

Dersom en golfer kan velge ett sted å vinne en major i løpet av karrieren, vil de fleste velge The Open på sagnomsuste Old Course på St Andrews, hjemme i «golfens vugge».

Tiger Woods vant sin første British Open nettopp her i år 2000, den siste majoren som gjenstod i samlingen. Med seieren ble 24 år gamle Woods den yngste spilleren til å vinne «the career grand slam» – alle de fire store i løpet av karrieren. Woods var hele to år yngre enn Jack Nicklaus var, da han satte rekorden 33 år tidligere.

Woods vant på St Andrews med åtte slags margin over Thomas Bjørn og Ernie Els, og satte samtidig rekorden for den laveste vinnerscoren i en major, med 19 under par.

Rekorden stod helt frem til august i år, da Jason Day vant PGA Championship med -20.

6. David mot Goliat på Valhalla

Den dag i dag beskriver Tiger Woods fortsatt duellen mot den ukjente Bob May i avslutningsrunden av PGA Championship i 2000 som hans mest intense i karrieren.

Tiger var overveldende favoritt. Han hadde U.S. Open og British Open den samme sommeren fortsatt friskt i minne. De turneringene vant han med en samlet margin på 23 slag. Alt lå til rette for totalslakt av syv år eldre May, som aldri hadde vunnet på PGA-touren.

Mens Tigers nærvær har vært nok i seg selv til å få konkurrentene til å kollapse på søndagene, viste May seg, til de flestes overraskelse, som en verdig motstander for Woods. De to spilte forrykende golf, utvekslet birdie etter birdie, og rykket fra resten av feltet.

På det 17. hullet hadde Tiger kniven på strupen, ett slag bak May. Woods stod over en vrien birdieputt på drøye to meter, som falt fra venstre til høyre.

Caddie Steve Williams var uenig i hvordan Tiger leste greenen, og overtalte ham om å sikte på innsiden av venstre hullkant. Woods lyttet til sin caddie, og senket putten. På det 18. hullet kontret May med en vanvittig birdieputt, men nok en gang svarte Woods med birdie for å tvinge matchen ut i tre hulls omspill.

Der festet Tiger grepet med en lang birdieputt på det første omspillshullet. Denne gangen ga han ikke ledelsen fra seg.

Dette var første gang siden 1937 at noen forsvarte seieren sin i PGA Championship, og første gang siden 1953 (Ben Hogan) at en spiller vant tre majorer i samme kalenderår.

5. Den første seieren etter farens død 

I en karriere fylt av spesielle øyeblikk, vil Tiger huske The Open i 2006 som et av de mest spesielle.

Tigers mentor og viktigste støttespiller gjennom hele karrieren, pappa Earl, måtte gi tapt i kampen mot kreften i mai 2006. Tidligere det samme året, var første gang han ikke var frisk nok til å overvære The Masters på Augusta National for å heie på sønnen sin. 

Mens hetebølgen lå over Englands nordvest-kyst, ble de brunsvidde fairwayene og greenene på Royal Liverpool harde som betong. Toerjernet ble Tigers trofaste følgesvenn fra tee hele uken, og verdenseneren plukket banen fra hverandre med laserpresisjon fra tee og en vanntett spilleplan.

Tiger vant til slutt med to slag over Cris DiMarco, 18 under par sammenlagt. Tigers daværende trener, Hank Haney, skrev i ettertid i sin biografi, at Tigers uke på Royal Liverpool var «golfhistoriens beste ball-striking-uke».

Tigers jernslag var så finstilte den uken, at han fikk beskjed fra treneren om ikke å sikte rett på pinnen på korte jernslag; Sannsynligheten for å treffe flagget og rikosjere ut i trøbbel var rett og slett for stor!

Seieren var Woods sin første etter farens bortgang. Turneringen ble ekstra minneverdig for norske golfentusiaster. 18 år gamle Marius Thorp fra Bærum vant «The Silver Medal» for beste amatør, og fikk dele rampelyset med Woods under premieutdelingen.

4. U.S. Open 2000: Tidenes beste golf

Ingen har vært så overlegen i en major som Tiger Woods var på Pebble Beach i 2000. (Foto: Getty Images)

Hvis det er en turnering som står igjen som symbol på Tigers storhetstid, må det være U.S. Open på Pebble Beach i juli 2000. Tiger vant sin første U.S. Open med en rekordmargin på 15 slag (!) over Ernie Els og Miguel Angel Jimenez, tidenes mest dominante oppvisning i en major. «Tiger-mania» herjet, og Tigers navn ble allerede nevnt i samme åndedrag med navn som Jordan, Ali og Gretzky.

Etter Masters-seieren i 1997, bestemte Woods seg for å gjøre en totalrenovering av golfsvingen. Woods ønsket en mer stabil bevegelse, og sammen med Butch Harmon bygget de opp en helt ny sving. I 2000 høstet han fruktene av det harde arbeidet. På sine syv første turneringer dette året, kunne Tiger bokføre tre seiere, tre andreplasser og en femteplass i Masters.

I U.S. Open på Pebble Beach klaffet alt på en gang. Han åpnet han med en 65-runde, men i perfekte værforhold var ledelsen bare ett slag.

På andrerunden blåste det kraftig opp, og mens Tigers nærmeste utfordrere hadde en snittscore på fire over par, satte Tiger inn støtet med en 69-runde. Herfra og inn fortsatte han å tråkke på gassen. Resten av feltet hadde på sin side mer enn nok med å håndtere vinden, som pisket inn fra Stillehavet.

På hull seks på andrerunden, et par-5, hadde Tiger en dårlig lie i roughen etter utslaget. Da han dro opp syverjernet fra bagen, tok Golf Channel-kommentator Roger Maltbie det for gitt at Tiger skulle legge seg opp. Men ballen fløy hele veien opp til green. Syverjernslaget fra roughen målte 190 meter, og greenen lå attpåtil i kraftig oppoverbakke.

«It’s not a fair fight», sa Maltbie etter det mirakuløse slaget.

Golf-verden hadde aldri sett noen dominere en turnering på samme måte tidligere.

3. Den magiske Masters-chipen i 2005

The Masters 2005 vil ikke bli husket for putten som avgjorde turneringen, men for chippen alle trodde kom til å avgjøre turneringen.

Etter nesten tre års major-tørke, var Tiger endelig tilbake på topp på Augusta National i 2005. 

Turneringen startet ikke spesielt bra for Woods. Han åpnet med en 74-runde, som inkluderte en putt i vannet (!) ved Amen Corner. De to neste rundene slo han knallsterkt tilbake med runder på 66 og 65.

Kraftig regnvær satte sitt preg på denne Masters-uken, og stoppet spillet flere ganger. På «moving day» gjorde Tiger utrolige syv birdies på rad, en tangering av rekorden for flest birdies på rad i en major, for å sikre seg en ledelse på tre slag over Chris DiMarco før siste runde.

Den forrykende avslutningsrunden ble en jevnspilt affære mellom de to amerikanerne, og DiMarco viste seg å være en tøff nøtt å knekke. Avstanden mellom Woods og DiMarco hadde krympet til ett slag, da matchen så ut til å vippe i DiMarcos favør på det 16. par 3-hullet; Han stod over en birdieputt på bare fire meter, mens Tiger slo over green, og hadde en tilsynelatende umulig chip tilbake.

Da vartet Tiger opp med sitt livs beste nærspillsslag; Han siktet i motbakken langt venstre for hullet, og ballen lugget tak gresset på akkurat riktig tidspunkt. Den satte så kursen mot hullet, la seg til hvile på hullkanten med Nike-logoen smilende mot kameraet, før den lente seg over kanten og duppet ned i mørket.

Mange trodde dette skulle være game-set-match, men Tiger fulgte ukarakteristisk opp med to bogeys, og måtte ut i omspill med DiMarco.

Der klarte han endelig å avslutte jobben, og han kunne juble for sin niende majortriumf.

2. Den første major-seieren i 1997

Tiger Woods sitt inntog i golfverden førte til tidenes høyeste seertall for golfsendinger verden over. Bare i USA var hele 44 millioner mennesker vitne til 21 år gamle middelklassegutten med minoritetsbakgrunn vinne stort i «den hvite og rike manns sport». 

Woods, som hoppet ut av college og debuterte som proff året før, fikk imidlertid katastrofal start på Augusta. Han gikk de ni første hullene på 40 slag (+4), men våknet til liv ved runding. Han brukte hele ti slag færre på de siste ni hullene, og avsluttet dagen bare tre slag bak toppen av leaderboardet. Han fulgte opp med runder på 66, 65 og 69 slag (-18), og vant med vanvittige 12 slag over Tom Kite.

Woods ble tidenes yngste major-vinner, satte ny rekord for laveste totalscore og største seiersmargin. Regjerende mester Nick Faldo misset cuten med syv slag, og kontrasten mellom de to stod som symbol på at golfen nå var på vei inn i en ny tid.

Colin Montgomerie pratet på vegne av hele feltet før avslutningsrunden, der Woods tok med seg en ledelse på ni slag:

– Det er ingen mulighet for at alle vi som spiller her er mennesker. Og det er ingen menneskelig mulighet for at Tiger kommer til å tape denne turneringen, sa skotten.

– Med mindre de bygger egne teesteder for Tiger 50 meter lenger bak, kommer han til å vinne turneringen de neste 20 gangene, sa Jesper Parnevik, som til slutt endte 19 slag bak Woods.

1. U.S. Open-seieren «på ett ben» i  2008

Tigers 14. og foreløpig siste majortriumf er etter vår mening hans mest imponerende prestasjon noensinne. Tiger stilte opp på Torrey Pines i juni 2008 med røket korsbånd og tretthetsbrudd i venstrebenet. Han gjennomgikk en kneoperasjon bare to måneder tidligere etter The Masters, og doktorene var samstemte i å fraråde Tiger fra å stille opp i U.S. Open. 

Tigers beskjed tilbake var klokkeklar:

– Jeg skal spille, og jeg kommer til å vinne.

Etter noen ukers rehabilitering etter operasjonen, var Tiger tilbake i rolig trening bare noen få uker før U.S. Open. Der var det lite som tilsa at han kom til å ha mulighet til å vinne. Bare to uker før turneringsstart forsøkte han seg på ni hull på sin hjemmebane i Florida, Isleworth, med støtteskinne på kneet. Tiger, som vanligvis kunne spille den banen «i blinde», gikk på 54 slag på ni hull, og mistet åtte baller. Støtteskinnen hemmet svingen hans, og Tiger slo den ene monsterhooken etter den andre. Da bestemte han seg for å kaste skinnen og bite i seg smerten. 

Under åpningsrunden på Torrey Pines var Woods sine smerter åpenbare. Da han åpnet turneringen med dobbelbogey, var det ingen som kunne forestille seg hva vi hadde i vente resten av uken.

USGA-president Jim Vernon fulgte Tiger gjennom hele torsdagen. Etter å ha sett Tiger skjære grimaser og stønne av smerter etter nesten hver eneste sving, var han overbevist om at Tiger kom til å trekke seg.

Tiger kjempet seg likevel inn til en åpningsrunde på en over par, kun fire slag bak teten.

– Jeg var forbløffet over at han fullførte runden. Og jeg var forbløffet over at han kom tilbake på fredagen. Jeg kunne ikke begripe hvor mye smerte han var i, og hva han utsatte kroppen sin for. Det var spesielt i seg selv. Det var forferdelig å se på, sa Vernon etter turneringen.

Ellevill avslutning

Runde 2 startet ikke mye bedre for Tiger. Der gjorde han bogey på to av sine tre første hull, og var +3 ved halvspilt runde. En tidlig birdie på starten av back nine vekket imidlertid både publikum og Tiger – og markerte starten på Tigers ferd mot toppen av leaderboardet.

Tiger gjorde fem birdies på back nine, og klatret til delt andreplass, ett slag bak lederen Stuart Appleby. Woods fortsatte å halte, men nå hadde rovdyret fått blod på tann.

«Moving day» ble en berg-og-dalbane uten like. Nok en gang startet Tiger Woods med dobbelbogey på åpningshullet. Han slet med å komme inn i rytmen, og var tre over for dagen etter 12 hull, tre slag bak den nye lederen Rocco Mediate. Tiger, som aldri har vunnet en major etter å ha startet sisterunden bak teten, visste at han måtte skjerpe seg i innspurten. Og skjerpe seg gjorde han så til de grader.

De seks siste hullene den lørdag ettermiddagen vil bli husket som en av de villeste innspurtene i en majorrunde. Woods gjorde eagle på hull 13, svarte med bogey på hull 14, så ut til å slå chippen sin på det 17. alt for langt, før ballen dunket i flagget og ned i koppen for en ny eagle, før han senket en 20-metersputt for nok en eagle på det 18. Tre eagles på de seks siste hullene.

– Det er den sykeste runden jeg noensinne har sett. Det var virkelig utrolig. Jeg tror dette vil stå som et av mine beste minner fra golfen når jeg ser tilbake. Det var ellevilt rundt oss, og helt fantastisk å få være del av, sa Tigers spillepartner Robert Karlsson.

For 14. gang i karrieren var Tiger Woods på toppen av leaderboardet før siste runde av en major, denne gang sammen med 45 år gamle Rocco Mediate, som ikke mange levnet store muligheter til å nedkjempe den mektige Goliat.

Selv ikke «kraften» fra Tigers ikoniske røde skjorte klarte imidlertid å hindre ham i å gjøre ukens tredje dobbelbogey på hull 1 på Torrey Pines på søndagen. Med ny bogey på det andre, tapte han tre slag til Mediate på to hull. Birdier på hull 9 og 11 sendte Woods tilbake til toppen, men med kostbare bogeys på 13 og 15 var Tiger avhengig av birdie på det 72. hullet for å tvinge Mediate ut i 18 hulls maraton-omspill på mandagen.

Caddien løy om avstanden

Woods, som gjorde eagle på det samme hullet drøye 24 timer tidligere, slo et elendig utslag i fairwaybunkeren og ble tvunget til å legge seg opp.

Med 90 meter inn på tredjeslaget, viste Woods sin caddie, Stevie Williams hvor tøff også han kunne være i kampens hete: Han visste at Tiger vanligvis ville slå en sand-wedge i denne situasjonen, men ønsket at Tiger skulle slå mer aggressivt, for å sette mer spinn på ballen fra roughen. Han løy (!) om avstanden til flagget, og Tiger dro isteden opp sin 60 graders lob-wedge. Han klinte til, og slo ballen på green, fire meter fra hullet. Slaget så kanskje ikke så vanskelig ut på TV-skjermen, men de som var der visste hvor tøff roughen på Torrey Pines var.

– Jeg trodde ikke han skulle komme seg ut av roughen, sa Geoff Ogilvy.

– Da han slo sitt lay-up-slag i roughen, trodde jeg turneringen var over, sa Tom Lehman.

Stående over det som forhåpentligvis skulle bli hans siste slag for dagen, innså Tiger hvor vanskelig den 12 fot lange putten var. Greenene var fulle av spike-merker, og ballen kunne vente seg en humpete ferd på vei mot hullet.

– Jeg fortalte meg selv at jeg skulle gjøre et rent «stroke». Om ballen spratt inn eller ut fikk så være, i det minste kunne jeg da holde hodet høyt og si at jeg slo et bra slag, sa Tiger.

Men det var tross alt Tiger Woods vi snakket om. Var det i det hele tatt noen tvil om at den ballen ville gå i?

Synet av Tiger Woods sitt dyriske brøl mot himmelen etter at ballen forsvant ned i mørket vil stå igjen som et av golfhistoriens mest dramatiske øyeblikk. Tiger var historiens beste golfspiller. Han visste det selv. Fansen visste det. Alle motstanderne visste det. 

Med unntak av Rocco Mediate, som tydeligvis ikke hadde fått memoet.

Mediate ikledde seg sin rødeste skjorte før den avgjørende mandagsrunden. Var det et signal til Tiger om at han ikke lot seg skremme?

Han havnet riktignok tre slag bak Tiger etter ti hull av omspillet, med med noen kjappe birdies var han plutselig i ledelsen igjen med ett slag før det siste hullet – et deja vú fra dagen før.

Mediate hadde mulighet til å slå Tiger med en mellomlang birdieputt på hull 18, men maktet ikke å senke den. Tiger slo en perfekt drive, nådde greenen på to slag, og toputtet for birdie. De to matchet hverandre med hver sin runde på par, og satte seg på golfbilen på vei til det syvende par-4-hullet for sudden death play-off. Der kom omsider avgjørelsen.

Mens Tiger nådde green på to slag, rotet en utslitt Mediate det til til venstre for fairway. Han pitchet seg inn på green, og måtte senke sin par-putt fra fem meter for å forlenge duellen. Det klarte han ikke, og Tiger kunne juble for sin mest imponerende seier i karrieren.

– Det var en golf-opplevelse for livet. Det var fem dager med kontrollert galskap. Spesielt på mandagen. Det var vilt på mandag. Jeg fikk teste alt jeg noensinne har lært om golf på en dag. Og det fungerte nesten fantastisk, sa Mediate, som vant mange golf-hjerter den mandagen.

Året etter var det en annen usannsynlig helt, sør-koreaneren Y.E. Yang, som klarte det Mediate akkurat ikke klarte; Å beseire Woods, etter at han holdt ledelsen før siste runde i en major. Yang gruset Tiger i innspurten av PGA Championship 2009 på Hazeltine. November samme høst gikk Tigers privatliv i oppløsning, og i dag, syv år senere, er Tigers triumf mot Mediate fortsatt hans friskeste minne fra en majorseier. 

Tiger nektet å la den skadeskutte kroppen ham stoppe ham i å vinne U.S. Open. Dessverre virker det stadig mer sannsynlig at den hindrer ham i å nå hans ultimate mål for karrieren; Å ta igjen Jack Nicklaus sin rekord på 18 majorseiere.