”Elverum er en grøft til høyre for Hamar et sted, det er skog nok her til lands . . . ” Vi kan ikke la være å nynne Ole Paus’ vise fra 1979, i det vi kjører forbi Elgstua, gjennom Leiret i retning Starmoen og Elverum Golfklubb. Den første vi møter denne onsdags morgenen er en smørblid kar som skryter uhemmet av banen. Han har stått opp i otta i Hamar og er allerede på vei ut for å spille de siste ni hullene.

– Dette er den beste banen jeg har spilt i Norge i år, sier han med et bredt smil og slår sikkert over vannet på hull 10 før vi rekker å spørre noe mer.

Sant å si har det tikket inn flere eposter til redaksjonen som anbefaler oss å ta turen, og nå er vi her.

Solen skinner fra knall blå himmel, og det er ikke lett å se hvor ballen blir av i motlyset på det første par 4 hullet. En av oss treffer fairway, den andre havner i roughen med ball nummer to.

– Det er ekstremt velfriserte fairways og greener her. Elverum kommer lett opp i  topp-10 i Norge, kommenterer Norsk Golfs lavhandicaper etter at vi har spilt noen hull. Og banen er virkelig i god stand, inkludert teeområdene.

Golfbanen på Starmoen eies og drives av Elverum Golfklubb. Byggingen av banen ble påbegynt høsten 1987, og klubbhuset og 9-hullsbanen ble offisielt åpnet våren 1990. Utbygging til 18 hull startet samme år og 18 hulls banen ble tatt i bruk i september 1991. Siden dette har banen har blitt kontinuerlig forbedret.

– Vi kan takke greenkeeperne for at banen holder så høy standard, sier head pro Frode Brun. Banen er bygget på sandholdig grunn og tåler dermed vann veldig bra, men den er åpenbart også blitt gjenstand for god skjøtsel. Nesten alle hullene er i lik kondisjon, inkludert de som er mye i skygge, og dette er et  stort pluss. Vi finner bare en dårlig green på banen, hull 14, som er et par 3-hull.

De to siste årene har klubben hatt tilvekst av medlemmer og  teller i skrivende stund 377 medlemmer. Frode Brun tilskriver medlemsveksten et godt miljø og lojale medlemmer som er flinke til å stille opp på såvel turneringer som dugnader.

– Samholdet i klubben er bra, sier headproen. Dog hadde han gjerne sett at det var flere juniorer i miljøet.

– Vi har bare  16 juniorer registrert, og det kan nok tilskrives beliggenheten. Man må ha foreldre som kjører, med mindre kommunen hjelper oss med å anlegge en sykkelvei gjennom skogen, da.

Flere juniorer fikk anledning til å prøve banen, når finalen i Team Norway Region Tour gikk av stabelen i midten av september.

Trangt og langt

De første ni hullene går med liv og lyst. Standardfrasen ”rett og langt” gjelder her i fullt monn.

– Ganske trang i forhold til lengden og såpass voksen lengde på noen av hullene at driver er et must for mange. Samtidig er det veldig overkommelige par 5-hull for de med litt lengde på slagene. Der de klart beste birdiemulighetene er, sier vår mann som spiller fra nest bakerste tee. For damer er det en glede å konstatere at det er fornuftig avstand mellom teestedene.

På flere av hullene straffes man hardt når man bommer på fairway. Mye røde pinner som rammer inn fairwayene.  På de siste begynner blodsukkeret å bli litt lavt, og da går det i hytt og pine, særlig fra rød tee. Ballen søker seg stadig ut i roughen og til slutt, på hull 16, blir den rett og slett borte for godt.

Hull 18 er beregnet til å være banens vanskeligste. 510 meter fra bakerste tee og 410 fra rødt.

– Et vanskelig avslutningshull, men det  spilles kortere enn lengden på scorekortet tilsier, dersom man våger kutte hjørnet litt på andreslaget, sier lavhandicaperen, før han kitter ballen sin elegant ut av mosen på tredjeslaget.  Det må han i så fall vente med til neste gang han tar turen hit.