Avslutningsrunden av The Masters i 2015 ble en komfortabel og problemfri affære for Jordan Spieth.

Årets utgave var alt annet enn det for 22-åringen fra Texas.

I løpet av 30 elleville minutter gikk Spieth fra å lede turneringen med fem slag til plutselig å ligge tre bak. Synet av Spieth som dumper en ball i bekken på på hull 12, for deretter å slå en ny ball i vannet etter å ha droppet, vil stå igjen som et ikonisk øyeblikk over golfsportens mest spektakulære kollapser – på høyde med da Jean Van de Velde rotet vekk The Open Championship på Carnoustie i 1999. 

Jordan Spieth hadde sitt livs verste dag på jobb under finalerunden av The Masters. (Foto: Getty Images)

Jordan Spieths caddie, Michael Greller, gjorde sitt beste for å trøste Spieth i det de gikk av green på hull 18 og tårene presset på. For å gjøre vondt verre var det nettopp Spieth som måtte overrekke den grønne jakken til vinneren, Danny Willett.

Etter runden ønsket ikke Greller å gi noen intervjuer til pressen. Nå som den verste stormen har lagt seg, har han skrevet et lengre innlegg på sin Facebook-konto om det som skjedde på søndagen på Augusta.

Les innlegget i sin helhet under:

«En fredag ettermiddag i U.S. Amateur Championship på Erin Hills i 2011 ble et slags fremtidssyn på en scene jeg i ettertid har sett utspinne seg mange ganger.

Jeg husker det helt klart, og jeg lærte så mye om meg selv og den gang 17 år gamle Jordan Spieth den dagen. Vi hadde nettopp møttes noen uker tidligere under U.S. Junior Amateur, hvor han vant tittelen for andre gang. Veiene våre krysset hverandre igjen på Erin Hills, i det som er årets viktigste amatørturnering.

Jeg var heldig som fikk gå caddie for Justin Thomas under tre av disse turneringene, inkludert dette året på Erin Hills. Justin spilte fantastisk golf i slagspillet og kvalifiserte seg til andre runde av sluttspillet – ingen liten prestasjon.

Det var der en engelskmann ved navn Jack Senior slo ut Justin, og dermed endte også mitt ukelange eventyr vekk fra jobben som sjetteklasselærer. Jeg var bitter, sint og ikke i nærheten av å være et forbilde for hvordan man skal håndtere nederlag.

Dette handler ikke om liv eller død. Det er langt større problemer i denne verden enn ikke å vinne The Masters

Michael Greller

Jordan, som hadde sin far Shawn på bagen, fortsatte å avansere videre i U.S. Amateur. Jeg bestemte meg for å holde meg i nærheten og følge dem. Han avanserte til kvartfinalen. Der møtte han ingen ringere enn Jack Senior. Mine følelser var i høygir. Jeg ønsket meg ikke noe annet enn at Jordan skulle overkjøre Jack.

Jack skaffet seg imidlertid en stor ledelse før runding og Jordan slet med å holde følge. Jeg kokte innvending, mumlet ting lavt og opptrådte som en sår taper. Men Jordan kjempet seg tilbake og delte etter hvert matchen før det avsluttende par-5-hullet. Jordan var ett hull og enda en match unna å sikre seg billetten til The Masters.

Jeg ble kvalm da Jordan gjorde bogey på det siste hullet. Jack hadde to putter for å avansere til semifinalene, og fortsette videre i den største turneringen i amatørgolf. Jack slo sin førsteputt til to og en halv fot.

Det som skjedde etterpå og senere den kvelden sjokkerte meg. Jordan tok av seg hatten og sa «Den er grei». Han gikk bort til Jack, så ham rett i øynene og ristet ham i hånden som en gentleman. I stedet for å løpe til garderoben og rømme åstedet, ble han værende for å takke vennene som fulgte ham. Denne gutten som jeg bare hadde møtt noen uker tidligere, inviterte meg til middag med ham og faren. Vi lo og fortalte hverandre historier fra U.S. Junior Amateur og U.S. Amateur til langt på natt. Han sa aldri et vondt ord om Jack. Det var ikke noe panikk, sinne eller sorg. Jordan ønsket ikke noe sympati etter tapet i U.S. Amateur. Hans tro på seg selv og sin karakter vaklet aldri.

Et par uker senere slo Jordan Jack i singlematchen under Walker Cup. Etterpå sa Jack følgende ord om Jordan:

– – –

«Han er et stortalent. Han har er i besittelse av så mye talent og frykter ingenting. Men han er en veldig hyggelig og jordnær fyr. Jeg vet at hvis jeg kvalifiserer meg til U.S. Open og ser ham der, vil han komme bort til meg for å slå av en prat. Det er en slik type person han er. Da vi vant Walker Cup, var han en av gutta som kom for å feire med oss. Han er en hedersmann.»

– – –

Jeg har vært så heldig som har kunnet kjøre «shotgun» på bagen til Jordan i hvert eneste steg av hans PGA Tour-karriere. For en reise han har hatt med meg, min kone, hans familie og venner. Etter tapet på Erin Hills har han vunnet ni ganger rundt om i verden. To majors. En Fed Ex Cup-tittel. Han har vært nummer én i verden. Vært med på to President’s Cup-lag. Ett Ryder Cup-lag. Han er en fremtidig olympier. Og erfaringene utenfor banene har vært helt uvurderlige.

Gjennom alt dette har det vært mange tøffe nederlag, og det vil helt sikkert bli fler. Etter at jakten hans på en «grand slam» endte på det siste hullet av The Open i fjor, var Jordan der for å gratulere sin venn Zach Johnson – og fløy til og med hjem sammen med ham. Neste måned da Jason Day vant sin første major, var Jordans oppførsel førsteklasses. Han var respektfull overfor Jason gjennom hele finalerunden.

The Masters 2016 svir. Hatten av til Danny Willett for en utrolig finalerunde, og enda viktigere: med å bli far. Det har strømmet på med støtteerklæringer og omtenksomme meldinger. Men ikke synes synd på oss. Vi setter oss ikke fast i øyeblikket, og det bør ikke du heller. Vi vil jobbe hardere, kjempe hardere og bli bedre på grunn av dette. Vil vil slå tilbake slik vi har gjort mange ganger.

På slutten av dagen er golf bare en sport. Jeg er spesielt takknemlig for å ha en betingelsesløst kjærlig kone, Ellie Greller, familie og venner som behandler oss på nøyaktig samme måte uavhengig av om vi vinner eller taper. Dette handler ikke om liv eller død. Det er langt større problemer i denne verden enn ikke å vinne The Masters. Vi er mer enn velsignede som kan gjøre det vi gjør. Vi er takknemlige for å kunne jobbe sammen med verdens beste golfspillere og caddier. Det er en utfordring vi verdsetter. 

En klok trener minnet meg nylig på at seier viser litt av din karakter, mens tap eksponerer alle sider av den. Jordan fortsetter å bygge sin karakter gjennom å være ydmyk etter seiere og spesielt tap. Studenten fortsetter å lære læreren, og nå millioner av andre, akkurat som han gjorde på Erin Hills.

Jordan Spieth er den samme genuine, jordnære og ydmyke personen han var for fem år siden. I seier eller nederlag.»