LPGA Tour blir yngre og yngre for hvert år som går. I 2016 er gjennomsnittsalderen på de ni vinnerne 20 år. Gjennomsnittsalderen på topp-10 i verden er 23 år.

Så hva betyr dette for de norske jentene som ønsker å slå gjennom?

I 2011 ble Lexi Thompson tidenes yngste LPGA vinner i en alder av 16 år. Lydia Ko slo den rekorden året etter med sine 15 år. I 2015 vant Brooke Henderson sin første i en alder av 17 år.

Flere og flere tenåringer dropper nå college og tar fatt på profftilværelsen med en gang. Av de siste 44 vinnerne på LPGA-touren har kun to av dem gått på college i USA.

Meghan Khang droppet tilbud fra omtrent samtlige topp-universiteter og ble proff. Hun debuterte med 11. plass på Bahamas og ble nummer fire en måned senere i Phoenix. Hannah O’Sullivan, som er den beste amerikanske amatøren, droppet nylig også college for å blir proff til høsten. Hun vant på Symetra touren i fjor – som 16 åring.

Dette er min sjette sesong som caddie på LPGA-touren. Spillerne har utviklet seg enormt på disse seks årene. Nivået den gang og nå kan nesten ikke sammenlignes. For seks år siden kunne noen spillere kanskje cruise seg gjennom en sesong, uten å fokusere noe særlig på fysisk trening, mental trening og kosthold.

I dag har disse spillerne null sjans.

Så hva betyr dette for de norske jentene som en dag ønsker å lykkes på LPGA Tour? Veien til LPGA touren aldri vært tøffere, men det handler ikke bare om å få kortet.

Det handler om å beholde det og etablere seg på verdens beste dame-tour.

I år er det er tre norske spillere med rettigheter på Symetra Tour, nivået under LPGA: Marita Engzelius (28), Caroline Martens (29) og Caroline Westrup (30 – har også en LPGA kategori).

Engzelius og Westrup har spilt flere sesonger på Symetra uten å ta steget opp. Martens er «rookie» på Symetra touren, og hun har allerede fått merke hvor høyt nivået er med to missede cuter og en 39.plass.

Tiden er i ferd med å renne ut for disse jentene. LPGA-nivået blir høyere og høyere – og de beste spillerne yngre og yngre.

Jeg mener det er viktig for Norges Golfforbund og landslagene at de tar en fot i bakken og erkjenner hvilket nivå den neste generasjonen norske damespillere må opp på for å kunne hevde seg på det aller høyeste nivået. Det som gjaldt for noen år siden, gjelder ikke nødvendigvis i dag.

Kronikk: Derfor dominerer koreanerne kvinnegolf 

Junior-jenter som satser i dag, har beintøff konkurranse fra titusenvis av spillere fra Kina, Korea, Japan, Thailand, Taiwan og andre asiatiske land. Og da har jeg ennå ikke nevnt nasjoner som USA, Canada, Australia og sør-amerikanske land.

Se for eksempel på Thailand. De har i år ni spillere med full LPGA kategori og tre til med svakere kategori. Da jeg flyttet til USA i 2010, var det ingen fra Thailand på LPGA Touren. De har altså utviklet ni til tolv toppspillere på seks år! Det er ikke overraskende at Thailand fikk sin første LPGA-vinner noensinne forrige helg.

Så hva skal til for at den neste generasjonen med norske kvinnelige spillere skal lykkes? Jeg mener de bør jobbe enda hardere og på en annen måte enn i dag.

Tror du jentene som vokser opp i enkle kår i Taiwan og Thailand vokser opp med Trackman, 3D sving-analyse og «force plate»? Nei. De spiller golf i timesvis hver eneste dag, de trener på samtlige slag og bruker mye tid ute på banen for å lære seg strategi, utvikle et sterkt mentalt spill og lære seg kunsten og få ballen i hullet uansett om de slår ballen bra eller dårlig den dagen.

For noen uker siden spilte vi med en ung jente fra Korea. Hun misset cuten etter en svak og nervøs start, men bortsett fra det var det mye som tydet på at hun kommer til å bli en topp-spiller. Imponerende ball-striking, solid nærspill og en dødelig putter. Jeg tipper hun er på LPGA Tour innen tre år.

For meg er kunsten å score blitt feid under teppet og helt glemt bort de siste årene. Kanskje ikke så rart.

Sist jeg sjekket var det ikke en knapp på Trackman-maskinen hvor det stod: «Learn how to score».

Det å kunne sette sammen en brukbar score på en dårlig eller middels dag er en uhyre viktig egenskap på touren. Noen slår langt, andre er bedre med jernkøllene, enkelte er best med wedgene mens noen tjener flest slag med putteren. Uavhengig av hva som er deres styrker eller svakheter: Evnen til å score selv på dårlige dager – å få en 77-runde til å bli en 72-runde – er noe alle toppspillerne har til felles. De har alle sine dårlige dager, men etter runden leverer de et scorekort med en respektabel score.

Så hvordan trener de på dette? De spiller rett og slett mye mer golf på banen enn de står på rangen. Driving-rangen kan gi en falsk følelse av å prestere. Det er ute på golfbanen, der man hele tiden må tilpasse spillet sitt etter vekslende forhold, underlag, gresstyper og situasjoner, at man bygger opp evnen til å score.

Gjør man dette fra ung alder, vil man ha en stor fordel over de «moderne» long hitterne, som slår driveren 280 yards med ”2200 rpm spin”, ”12,7 grader launch”, ”100 mph køllehastighet” og «+4 path» med «+1,8 face angle» 

For ikke å glemme ”+2,3 i attack angle”

Andreas