Rent golfmessig var det foregående året ganske varierende for min del, men når alt skal oppsummeres er det faktisk mye positivt å ta med seg videre. Selv om de store resultatene uteble har jeg tatt flere skritt i riktig retning, og selv om man gjerne skulle ønske at alt gikk fortere, må man tross alt være fornøyd med at det går fremover.

 
På grunn av forsinkelser i visumprosessen på starten av året, ble mine sesongforberedelser med gress under bena noe kortere enn planlagt. Da jeg stilte til start på Web.com Tour i Chile i starten av mars, var jeg fremdeles ganske rusten, og det merket jeg først og fremst på nærspillet.
I min andre og foreløpig siste turnering på denne touren, i Brasil noen uker senere, gjorde jeg for mange dumme feil og var rett og slett ikke god nok.
 
Selv om min korte visitt på Web.com ikke gikk som jeg ønsket, er jeg fremdeles stolt av å si at jeg er den eneste nordmannen som har kvalifisert meg til å spille der siden Henrik Bjørnstad!
 
Min sesong på Challenge Tour´en bød heller ikke på det helt store, men om man sammenligner med 2012-sesongen, var det en klar forbedring å spore.
 
I 2012 spilte jeg 5 turneringer på CT, og klarte kun én cut med en gjennomsnittscore på 73.33.
I år spilte jeg åtte turneringer på denne touren og klarte cuten i fem av disse forsøkene med en gjennomsnittscore på 71.54.
 
Dette er ikke sensasjonelle resultater på noen måte, men man må jo tross alt måle seg mot seg selv!
 
Ved et par anledninger var jeg med og snuste i toppen innledningsvis på CT, blant annet i Norwegian Challenge og turneringen i Bretagne. På Losby dabbet jeg imidlertid av og havnet midt i feltet, og i Bretagne klappet jeg sammen som en billig campingstol . . .
Selv om dette ikke var noe gøy der og da, forstår jeg jo nå hvor lærerikt det var å gå skikkelig på trynet.
 
Neste gang jeg kommer i lignende situasjoner, vil jeg være bedre forberedt og sannsynligvis også takle det bedre.
Å starte opp som proff kan på mange måter sammenlignes med å ta steget fra juniorgolf til å spille på college, i den forstand at det er mye nytt man må lære seg å bli komfortabel med.
 
Når man starter opp på college, hvor nivået er høyere enn man er vant til og man ikke vet hvordan alt fungerer, blir man naturligvis litt nervøs. Etter hvert som man bryter barrierer og får til noen gode resultater, føler man seg naturligvis mer og mer hjemme.
 
Når man er ferdig på college og starter som proff, tar man på nytt steget opp på et høyere nivå hvor det gjerne tar enda lenger tid å bli komfortabel. Forhåpentligvis vil min utvikling følge en lignende kurve som den gjorde på college, men det gjelder å smøre seg inn med en god dose tålmodighet.
 
Jeg gleder meg til 2014, og håper på gode resultater for både meg selv og de andre norske. På kvinnesiden ligger vi godt an med Tutta i front, og to Europatour-spillere i Caroline Martens og Marianne Skarpnord. Dette er selvfølgelig veldig positivt, og jeg tar av meg hatten for det disse jentene får til.
 
Samtidig blir jeg litt matt når ”golfvitere” på nettet og andre steder påpeker at vi gutta har så utrolig mye å lære av jentene.
Når jentene lykkes, gleder jeg meg selvfølgelig med dem fordi jeg vet hvor mye arbeid de har lagt ned for å nå sine mål. Men samtidig vet jeg godt hva slags treningsmengder som legges ned av mange andre, uten at dette nødvendigvis har vist seg i resultater på høyeste nivå.
 
Det er sikkert ikke alle som liker å høre det, men på herresiden er det langt flere om beinet og dermed tøffere konkurranse. Dette betyr ikke at jentenes resultater på noen måte skal dysses ned, men samtidig syns jeg det blir feil å bruke deres fremgang som et argument ”i mot” herresiden, da dette rett og slett ikke er sammenlignbart.
 
Selv brenner jeg for alt av norsk golf, og gleder meg stort over alle fremganger – uavhengig av kjønn. Derfor krysser jeg fingrene for et fremgangsrikt nytt golfår sett med norske øyne – for både proffer, amatører, juniorer og hobbyspillere.
 
Jeg ønsker alle en fredfull og hyggelig feiring, og et godt nytt år!
 
Joakim