Fire eksamener skal snart gjøres unna på like mange dager, så selv om jeg er stappmett på alt som heter utdanning, må jeg rett og slett tåle å tilbringe den kommende uka over nitriste skolebøker.

Knusktørre professorers lidenskap for håpløse emner står i enorm kontrast til min hjemlengselspregede likegyldighet, noe som også reflekteres i det faktum at jeg til stadighet dupper av i mine forelesninger.  En rekke av mine medstudenter syns selvfølgelig det er ekstremt underholdende at den blonde innvandreren ikke klarer å holde seg våken på skolen, mens jeg personlig finner mer glede i at jeg får bedre karakterer enn de fleste av dem.

Selv om jeg befinner meg i en råtten periode hvor prøver og prosjekter bokstavelig talt blir kastet etter meg, blir det selvfølgelig tid til litt moro også. På søndag hadde vi julefest med laget hjemme hos vår kjære coach, og det definitive høydepunktet her var den amerikanske julegaveleken ”white elephant.”  Leken fungerer ganske enkelt slik at alle de fremmøtte stiller med en innpakket gave som legges under treet. Etter tur skal man deretter velge sin presang etter beste evne, og hva man enn blir tildelt må man pent finne seg i å ta med hjem.

Mens mine lagkamerater kjørte tradisjonell stil med mer eller mindre useriøse bidrag, bestemte jeg meg for å ta moroa til et nytt nivå i år. Etter en liten tur i dyrebutikken var jeg plutselig den stolte eier av en hårete edderkopp av typen tarantella, som i tillegg til sitt usjarmerende utseende inneholder en dugelig mengde gift.

Med tilhørende bur kostet ikke herligheten mer enn 18 dollar, men komedien jeg fikk med på kjøpet var simpelthen ubetalelig. Synet av min venn Hanks ansikt da han innså hva som skjulte seg bak gavepapiret er muligens noe av det morsomste jeg har sett, og noe jeg mest sannsynlig aldri vil glemme. Det er med stolthet jeg nå erklærer meg selv som hovedansvarlig for årets latterkrampe…Om mannen med nytt kjæledyr er like fornøyd som undertegnede er imidlertid tvilsomt.

 Siden shortsværet bestemte seg for å vare helt til desember i år, har golfbanen blitt hyppig frekventert etter min hjemkomst fra Bahamas. Etter min lille treningspause føles det ubeskrivelig godt å være tilbake på det grønne gress, og tro det eller ei så slår jeg ikke kula så aller verst heller. Nærspillet er selvfølgelig en anelse rustent etter ukevis uten terping, men jeg regner med at også ”touchen” er tilbake på plass i nær fremtid.

Sesongen sparkes ikke i gang før i midten av februar, så hva tid til forberedelser angår er jeg ikke bekymret. Suget etter å konkurrere begynner sakte men sikkert å gjøre seg gjeldende, og jeg har for lengst innsett at livet mitt fort blir kjedelig uten golfturneringer.

Apropos turneringer, så er det veldig hyggelig å se at de norske fikk en fin start på finalekvalet til Europatouren. Thorper’n trenger reisekompanjonger, så forhåpentligvis kan våre deltagende landsmenn kjempe seg gjennom maratonen og skaffe seg status til neste års tour. Har latt meg imponere av Kofstad ved flere anledninger tidligere i år, og vil slett ikke bli overrasket om han går hele veien.

Om litt over en uke får jeg endelig reise hjem til vidunderlige venner og rykende varm kebab. Den eneste delen av min etterlengtede hjemkomst jeg ikke ser frem til er det røffe klimaet, men det har vel for så vidt sin sjarm det også.

Mikkelsen jr. er tilbake med mer svada her på bloggen neste mandag. Takk for seg!