Årets kvalifisering startet med over 9000 spillere, men til slutt er det bare 76 som får være med på Olympic Club i San Francisco om noen uker. Det spilles på 11 forskjellige baner samtidig, og det deles ut et varierende antall plasser basert på de ulike startfeltenes størrelse og antatte styrke.


I skrivende stund er det søndag kveld her i Texas, men det drar seg nok gruelig raskt mot den meget omtalte mandagsmorgenen der hjemme i fedrelandet.


Innspillsrunden er allerede unnagjort, og jeg tror i det minste jeg har god oversikt over hva Lakeside Country Club har å by på av både muligheter og problemer. Om det blåser like sterkt som det gjorde i dag blir det nok mest av sistnevnte, men tøffe forhold velger jeg alltid å se som en fordel.


Banen er relativt trang, med vann, bunkere og trær finurlig plassert på alle kanter. Det blir viktig å kontrollere ballen først og fremst fra tee, da de fleste greenene er ganske ”snille” sammenliknet med resten av banen. Driveren har imidlertid vært relativt stabil i hele år, så forhåpentligvis er den i godt humør også denne mandagen.


At dette er et trangt nåløye er det ingen tvil om, og det er vanskelig å spå verken det ene eller det andre på forhånd. Jeg stiller imidlertid opp med en offensiv holdning, og føler at jeg ikke har så veldig mye å tape i dette selskapet. 

36 (veldig) gode hull er nå alt som kreves for en plass i en major-turnering, men jeg er mest opptatt av å gjøre mitt beste og spille mitt eget spill. ”Man får gjøre så godt man kan, så teller vi opp til slutt,” som fatter´n alltid sier . . .


Som jeg nevnte forrige uke skal jeg spille med PGA Tour-veteranen Bob Estes, så om ikke annet blir dette en morsom og lærerik opplevelse å ta med seg videre. I ballen foran oss går ingen ringere enn Tom Kite, som har vunnet U.S. Open, spilt Ryder Cup syv ganger, og var kaptein for det amerikanske laget i 1997. Todd Hamilton, som vant British Open i 2004, spiller noen grupper tidligere. Jeg har med andre ord mer enn nok å bryne meg på i varmen!


Varmen, som vil være en stor faktor siden vi spiller to runder om dagen, håper jeg i likhet med vinden at jeg kan bruke til min fordel. Det høres kanskje fjernt ut at en frossen nordmann skal tjene på varmt vær, men i motsetning til noen av disse ”gamlingene” har jeg en ung kropp som er vant til å rusle 36 hull.


En liten ulempe er det at min caddie valgte å bli hjemme i Waco, men jeg er vant til å bære bagen selv så jeg tror ikke dette vil by på noen større problemer.


Noe mer uvant er det å reise på turnering mutters alene, uten coacher og lagkamerater på slep. Selv om det skal bli deilig å få mer i frihet i hverdagen, blir det definitivt en stor overgang å fikse alt selv og trave rundt på egenhånd. 


Denne uka har jeg fått bo i huset til en kompis her i Houston, og det eneste familiemedlemmet som er hjemme for øyeblikket, er labradoren Juliette. Her i Texas er det en åpenhet og gjestfrihet jeg aldri har sett maken til hjemme, for det å låne bort huset sitt på denne måten vet jeg ikke om det er så mange i Norge som ville ha gjort!


Å forholde seg til trafikken her er for øvrig en del verre, da nærmere seks millioner mennesker i samme byområde gjør kjøreopplevelsen relativt kaotisk. Dette er en smule mer stressende enn å finne veien i Drammen, men takket være GPS´en har det faktisk gått relativt smertefritt.


Starttider og livescore herfra 


Nå er det leggetid i Houston, men jeg er tilbake med nytt blogginnlegg her på norskgolf.no neste mandag. Følg med!