Det er helt topp å ha muligheten til å kunne tilbringe tiden her borte mens det verste vinterværet rår hjemme i Norge, men samtidig skal det bli deilig å komme hjem noen dager før turen går videre til Spania.
Av flere ulike grunner har jeg valgt å kun trene her borte, fremfor å spille en rekke turneringer. Dette har gitt meg god tid til å fokusere på de oppgavene jeg ønsker å få på plass, noe jeg forhåpentligvis kan nyte godt av når sesongen settes i gang.

Etter en lang turneringspause kjenner jeg imidlertid at jeg kribler veldig etter å få kommet meg ut på konkurransearenaen igjen, men med tanke på hvor fort tiden går unna, så er det ikke lenge til jeg står på første tee igjen med baneguide og scorekort i baklomma.

Mesteparten av tiden min her borte har jeg tilbrakt sammen med min tidligere lagkamerat fra Saint Mary’s, Ben Geyer. Etter en veldig solid amatørkarriere, som blant annet ble toppet med tittelen «NCGA Nord-Californias beste amatør» i 2013, har han nå tredd inn i de profesjonelles rekker, og allerede vunnet sin første turnering på mini-touren eGolf Tour West.

Som den meritterte amatørspilleren han var, med to college-seiere, en rekke NCGA seiere, og en 16-dels finaleplass i US Amateur på Erin Hills (hvor han til slutt måtte gi tapt i matchen mot den nye PGA-Tour yndlingen Jordan Spieth), kommer det ikke som noe overraskelse at han allerede nå også har satt navnet sitt på et trofe i en proffturnering.
Noe som kanskje er mer overraskende for mange er hvordan han faktisk har blitt så god…

Etter å ha tilbragt mange timer med Ben på treningsfeltet og på banen den siste tiden, kan jeg ikke unngå å legge merke til hvor forskjellige vi er i måten vi tenker rundt golfsvingen og det å spille golf.

Jeg, som har brukt videoanalyse av svingen min så lenge jeg kan huske, føler at det alltid er et par posisjoner i svingen som bør være på plass for at jeg skal oppnå et ønsket resultat. Jeg er nok på ingen måte like «teknisk» som mange andre norske golfspillere, men jeg ble fortsatt «lært» hvordan jeg skulle svinge og spille golf helt fra begynnelsen av.
Ben derimot, har nemlig aldri sett sin egen sving på video, og har heller aldri hatt noen svingtrener. Faren hans spilte golf på et relativt greit amatørnivå, så han har garantert hjulpet til og gitt noen pekepinner tidlig i Bens junior-karriere, men utover det har han mer eller mindre bare klart seg selv.

Mens jeg jobber med å få en sving som er «på planet» både tilbake og gjennom, og i tillegg få underkroppen til å jobbe mer effektivt og i riktig retning, ser Ben bare etter hvor ballen flyr og justerer litt etter det. Om ballen starter for mye venstre med en «draw», prøver han bare å svinge følelsesmessig litt mer innenfra og ikke «release» hendene like fort. Om ballen starter for mye høyre, svinger han bare følelsesmessig noe mer venstre. Og sånn fortsetter han til han har den gode følelsen.

Jeg er på ingen måte ute etter å fortelle folk hvilken metode eller filosofi som er «den riktige», for det er uten tvil spillere som har lykkes på begge måter. Blant golfens verdens elite er det nok en overvekt av spillere som bruker den «tekniske tilnærmingen» til golfsvingen, ved hjelp av teknologiske nyvinninger som millimeterpresise høyhastighetskameraer og såkalte «launch monitorer» som TrackMan. Disse spillerne er imidlertid avhengige av å være flinke til å balansere mellom teknikk og følelse, og man ser ofte at selv de beste i verden kan slite hardt i perioder de gjennomgår store tekniske forandringer.

Om Ben kan gå -17 på 3 runder, og vinne på mini-touren med 4 slag uten å noen gang ha brukt hverken TrackMan, videoanalyse, eller en svingtrener,  ser man derimot at man slettes ikke trenger å ta i bruk alle nye hjelpemidler for å spille fantastisk golf. I og med at golf er en langt mer populær sport i USA enn hva den er i Norge, og mange flere starter å spille golf i en tidlig alder, finnes det overraskende mange gode spillere her borte med «rare» svinger bestående av mye kompensasjoner.

Ettersom de har brukt ekstremt mye tid på golfbanen, og lært seg å spille med det de har, har det seg ofte sånn at selv spillerne med høyst utradisjonelle svinger signerer for vel så lave scorer som de som svinger «etter boken». Noe jeg tror kommer av den følelsen de opparbeider seg ved å lære spillet på egenhånd, kontra å bli lært hvordan man skal spille golf.

Suzann Pettersen sa at det mest sentrale for å fremme juniorgolferne i Norge bør være å la dem ha det gøy på trening, så treningen føles mer som lek enn jobb. Om det er nettopp videoanalyse av svingen juniorene synes er mest morsomt, så kan man jo bruke mye tid på det. Men jeg tror det er vel så viktig å bare la de tilbringe tid sammen ute på golfbanen. Oppleve spenningen ved det å konkurrere, mens de samtidig opparbeider seg en følelse og forståelse av spillet.

Underveis i utviklingen møter man mange ulike mennesker som har innvendinger om hvordan man bør gjøre ting og hva som skal til. Mye kan helt sikkert være riktig, og jeg tror definitivt det er lurt å være åpen for å gjøre endringer om man har troen på dem. Men helt bakerst i bakhodet bør det alltid være en stemme som påminner deg om at det finnes «mange veier til Rom», og at det aller viktigste er å finne sin helt egen vei.

Vi snakkes.

Anders