Etter forrige ukes innlegg bør de fleste ha oppfattet hva jeg syns om norske treningsforhold, så jeg lar den ballen ligge død. At det er frustrerende å ikke få utføre den treningen jeg ønsker, skal jeg likevel ikke legge skjul på.

For å døyve den verste kjedsommeligheten har det blitt noen turer på skøyteisen, hvor jeg har børstet det verste støvet av mine bandyferdigheter. Med tanke på at jeg slår baller med en kølle til daglig er det kanskje ikke noe sjokk at jeg skyter dugelig, men utover det er det dårlig med finesser.

Det har vært hyggelig å få litt tid med familien i rolige omgivelser, men selv om jeg er på ”juleferie” har det ikke vært helt golffritt. I tillegg til noen økter på både Fornebu og Imjelt, var jeg gjest på Team Rios samling forrige uke.

Over noen dager på Olympiatoppen ble forskjellige ting tatt opp og diskutert, og alt i alt syntes jeg det var noen nyttige dager. Etter det hele var over dro gjengen til et gokartsenter på Alnabru, hvor det tidvis gikk litt for kjapt i svingene.

Mine småkrasj kjennes fremdeles i nakken, men heldigvis slapp vi unna de verste skadene. På resultattavla tronet Knut Børsheim helt øverst, etter at han stakk av med seieren rett foran ringreven Bjørnstad i finalen.
Selv havnet jeg et stykke ned på lista, og selvfølgelig skyldtes det kun uflaks da de fleste vet at jeg vanligvis er en eminent sjåfør. Spør bare min stakkars far som fikk æren av å være min kjørelærer…

Et intervju med lokalavisa har det også blitt tid til, da jeg visstnok er en drammenser de har tro på i 2012. Slikt er selvfølgelig alltid hyggelig, og det blir et spennende 2012.  Det er nyttig å se hva en golfuavhengig journalist har å si om meg og mine tanker.

3. juledag venter et annet intervju med NRK Buskerud, som hadde fanget opp at jeg ble utnevnt til Årets Talent. Det er begrenset hvor mye spalteplass golfspillere får i norske medier, så jeg stiller velvillig opp i et lite håp om å øke interessen i fremtiden.

Jeg innrømmer gledelig at jeg kjeder meg uten konkurranse i hverdagen, og følgelig gleder jeg meg stort til sesongåpning i februar. Man blir fort rastløs av å traske rundt hjemme, og hvor absurd det enn måtte høres ut så lengter jeg litt tilbake til tidsklemma på Baylor.

Først og fremst skal det bli deilig å komme seg ut og se ballen fly igjen. Det er mye jobb som skal til før jeg er klar til å vinne turneringer, men jeg ser som alltid frem til treningsprosessen!

I frykt for å være for positiv og ambisiøs for Jante-Norge, bør jeg nok kanskje gi meg der og heller konkludere med at ”det er dritvanskelig å vinne, og at jeg er fornøyd med å være med i det hele tatt.”

Fra spøk til alvor: Jeg gleder meg veldig til å se hvor bra jeg kan gjøre det i mitt siste semester på college. Både jeg og coach Priest drømmer om en plass på det europeiske Palmer Cup-laget, og håper i det lengste at jeg vil bli utnevnt som en ”All-American.”

Sjefen mener jeg burde ha oppnådd begge deler de to siste sesongene, og at det derfor er på tide å ”take care of business.”
Dette er jeg for øvrig helt enig i, men siden slike utmerkelser baseres helt og holdent på resultater, må jeg gripe muligheten og gjøre det bra i de rette turneringene.

Uansett vil jeg benytte muligheten til å ønske alle et godt, nytt golfår!
Dere blir ikke kvitt meg her på norskgolf.no neste år heller . . .