Foregående torsdag var jeg pent nødt til å pakke sekken og sette kursen mot USA, nærmere bestemt den lille byen Waco i hjertet av Texas, hvor et nytt år med studier forhåpentligvis skal overleves.

Så langt har det vært veldig hyggelig her i cowboyland. Om dette kan skyldes at skolen ikke har kommet ordentlig i gang er foreløpig uvisst, men uansett er det jo trivelig å gjenforenes med gamle kjente.

Etter noen måneder hjemme, hvor været har lignet alt annet enn sommer, tar det selvfølgelig litt tid å bli vant til den ekstreme heten her borte. Gradestokken har vist over 40 grader hver dag siden jeg kom hit, så da sier det seg egentlig selv at man er rimelig utslått etter noen timer på golfbanen.

Selv om varmen kanskje er litt i det meste laget skal jeg på ingen måte klage, da tragiske forhold i Norges beste by fremdeles ligger friskt i minnet.

Siden Baylors første turnering for året går av stabelen i Verona, New York den 4. september, starter vi opp med internt kvalifiseringsspill allerede på onsdag. For de som ikke er så innsatt i collegegolf, så har det seg slik at man vanligvis har amerikansk uttak til alle turneringer her borte.

Av de ti spillerne på laget er det bare fem som får være med på tur, så med høyt nivå på lagkameratene må man levere ganske solid golf bare for å få være med. Denne ordningen er smertelig brutal, men som regel så er det jo de potensielt beste spillerne som gjør seg fortjent til sin plass.

Det konstante presset som kommer med dette kvalsystemet er utrolig bra trening for vinnerskallen, og har en forberedende og utviklende effekt som man definitivt ikke finner på drivingrangen. Denne unorske treningsfilosofien, hvor konkurranse står i sentrum, har hjulpet meg og mange andre til å ta store steg videre i løpet av bare noen få år.

Det spesielle med collegegolf kontra profesjonell golf er uten tvil at man er heltidsstudent i tillegg. Nå som jeg har kommet inn i alt av rutiner går det egentlig veldig greit, men jeg innrømmer gledelig at jeg ikke var så høy i hatten da jeg reiste hit med begrenset livserfaring som 18-åring.

At man daglig skal fungere i et lag i en så ekstremt individuell idrett er også krevende, men samtidig er jo dette en gyllen mulighet til å skape positiv vinnerkultur.

Det var dagens lille tankevandring til collegegolfens hverdagslige anliggender. Når man tenker over det er det ganske utrolig at man får utdannelsen dekket kun fordi man knakker en hvit ball rundt på gressplenen, men jeg takker og bukker for muligheten.

Nå som Mikkel (Bjerch-Andresen) også har kommet seg på plass her borte, ser jeg frem i mot et fantastisk år både på og utenfor golfbanen.

Siden jeg ikke har noe mer å melde, rent bortsett fra en solbrent nakke og et slitent hode, går det nå mot slutten av ukens blogginnlegg.

Neste gang dere hører noe fra meg har jeg fylt 22 år, uten at dette vil ha noen større innvirkning på verken min modenhet eller mine syn på livet.

”Vi blogges!”