Hadde en kjempetrivelig tur på mange måter, men syns fortsatt det er noe som ikke stemmer når golfkøllene ikke er en del av reisefølget. For selv om det er deilig å ha tid og anledning til å gjøre helt andre ting, er det vanskelig å holde golflysten i sjakk når solen skinner fra skyfri himmel og gradestokken viser 28 grader.

Man skal derfor ikke se bort fra at det vil bli hyppige turer til golfbanen fremover, på tross av både eksamener og semesterprosjekter som ligger og lurer rett rundt hjørnet. 3 drøye uker uten ballklasking har nok vært nyttig med tanke på motivasjon og energinivå, men nå får det altså være nok.

Svingplanet som ble flatere og flatere utover sesongen må tas tak i og fikses, og dessverre gjøres ikke denne jobben av seg selv. Regner egentlig ikke med at mine lagkamerater vil røre køllene før på nyåret, så den siste lille tiden her borte må jeg nok belage meg på noen ensomme timer i vårt lille svingstudio.

Har for øvrig noen splitter nye Cleveland wedger som venter i skapet mitt på klubben, så sannsynligheten for at disse skal lekes med er vel også relativt stor. I all min golferske barnslighet finner jeg stor glede i å eksperimentere med forskjellige slag og ballbaner, og med splitter nytt utstyr i kriblende hender kan det i grunn ikke bli stort bedre.

Den fysiske treningen går sin vante gang med daglig tøying og mageøvelser hjemme på rommet, kombinert med hyppige besøk i vårt velutstyrte styrkerom. I egne øyne er ikke formen helt der den bør være enda, men med kontinuerlige joggeturer og intense internmatcher på bandybanen i juleferien, bør jeg absolutt være klar når sesongen starter på nyåret.

En kjapp titt på kalenderen er nemlig det gledelige beviset på at jul og nyttår bare er noen uker unna, og for undertegnedes del betyr dette at en lenge etterlengtet hjemkomst nærmer seg med stormskritt. Før den tid skal jeg i regi av golflaget gjennomføre ulike former for samfunnstjeneste, og bakgrunnen for denne plutselige kjærligheten for våre omgivelser kommer ikke nødvendigvis av at vi er så utrolig hyggelige mennesker, men heller at skolen er svært opptatt av sitt image.

I løpet av mine to år her har vi blant annet jobbet på suppekjøkken, holdt juleverksted for vanskeligstilte barn og hjulpet til med husbygging for underprivilegerte familier i Waco-området. Som bortskjemte, golfspillende studenter på et privat universitet synes jeg vi har godt av å se elendigheten som herjer kun noen kvartaler unna, så på sett og vis er disse aktivitetene øyeåpnende tankevekkere i vår hverdag med langt mindre ”problemer.” At avisoverskrifter og egen fortjeneste er de underliggende grunnene til vår bunnsolide barmhjertighet, er et dobbeltmoralsk dilemma jeg bare må leve med.

I frykt for kritikk og misnøye blant mine lesere prøver jeg så godt det går å holde mine romantiske anliggender for meg selv, men at nye og gamle kvinnelige bekjente til stadighet trer inn og ut av mitt liv, er et faktum jeg verken benekter eller skammer meg over. Den stakkars brasilianske nabojenta som aldri vet hva hun vil har på ny trådt inn i en masefase, og siden vi har ”nada” til felles på verken personlige, religiøse eller intellektuelle plan, har dette utviklet seg til et formidabelt irritasjonsmoment i mitt ellers så fredelige liv.

Hvordan jeg skal håndtere dette er i skrivende stund uvisst, men siden jeg snart pakker sekken og forlater Texas for en lengre periode, håper jeg ideelt sett at tidsmessige og geografiske faktorer egenhendig vil ta hånd om den kinkige situasjonen.

Før mine digresjoner tar oss med på en lang reise ut i det usaklige og meningsløse, legger jeg nå ned pennen og ønsker min enorme leserskare en fortreffelig uke i kulda.

Vi hørs igjen neste mandag!