Den siste uka har gått med til utallige timer med puttetrening, og forhåpentligvis vil dette gi utslag på scorekortet i tiden fremover. Arbeidsoppgavene fra Doktor Putting er relativt enkle i seg selv, men dette betyr på ingen måte at det ikke er tidkrevende og utmattende å få alt på plass.

Fremgangen har vært veldig tydelig bare på den korte tiden jeg har jobbet med Jon Karlsen, og det er ingen tvil om at denne fyren har full kontroll på det han driver med. Det er ikke uten grunn at de beste svenskene henter han inn til forskjellige turneringer på PGA Tour og European Tour og lytter iherdig til det han har å si.

Rent teknisk har jeg egentlig ikke forandret på så veldig mye, men det har skjedd litt med både sikte og fremgangsmåte. Hvor raskt jeg klarer å få dette til å fungere i konkurranse gjenstår selvfølgelig å se, men nå har jeg i alle fall noe å jobbe i mot. Etter å ha vært ”lost” med putteren i hele år, er det veldig fint å ha noen helt konkrete metoder hvor fremgangen enkelt kan måles fortløpende.

Banen i Skottland vet jeg veldig lite om, da jeg aldri har spilt denne turneringen før. Jeg regner imidlertid med at det blir kjølig med en del vind, så det det blir nok viktig å holde ballen lavt og tunga rett i munnen.
Utover det kan man ikke gjøre så mye mer enn sitt beste, og nettopp det kan jeg faktisk love å få til!

Ellers syntes jeg det var moro at Justin Rose vant U.S. Open etter litt om og men på Merion. Det hadde selvfølgelig vært gøy om Mickelson vant på bursdagen sin også, men så bra som Rose har spilt over lengre tid, var det i grunn bare et spørsmål om tid før han tok sin første major-tittel.

Etter en eventyrlig amatørkarriere med blant annet en 4.plass i The Open som 17-åring, var Rose spådd en smertefri overgang til de profesjonelles rekker. Slik ble det imidlertid ikke, og det er nok ikke alle som vet at han misset hele 21 (!) cutter på rad i oppstartsfasen som proff. Dette beviser nok en gang at det er mange veier til toppen i denne mystiske idretten, men som oftest hører man jo bare om de som har danset seg inn på de store tourene.

En annen historie som er ganske morsom, er en jeg hørte av landslagstrener Øyvind Rojahn for noen år siden. I sin tid som proff hadde han støtt på en kar som struttet av selvtillit i en kvalifisering til The Open. Sammen med en av sine kompiser hadde denne karen utfordret Øyvind og hans reisekamerat til match på innspillsrunden, og match ble det.

Øyvind og hans kompis innså raskt at disse raringene ikke hadde nubbsjans, og vant til slutt veddemålet relativt enkelt. Det komiske var imidlertid at typen som tilsynelatende hadde altfor mye selvtillit, fortsatte å lire av seg store ord om at han hadde tenkt til å bli best i verden. Dette hørtes naturligvis litt dumt ut, og det var vanskelig å ta det seriøst – spesielt med tanke på at han signerte for en runde høyt oppå 80-tallet i selve kvalifiseringen dagen etterpå.

Folk som snakker høyt om seg selv og sitt eget spill er selvfølgelig ikke noe nytt, men det morsomme med akkurat denne historien er at figuren med store ord og tilsvarende skeive slag het Ian Poulter . . .
(Poulter har til gode å bli verdensener, men har som kjent oppnådd ganske mye. Ikke verst for en som hadde mer enn nok med å komme under 90 slag!)

Nok om det.

De som fulgte med på U.S. Open la garantert merke til den spinkle Michael Kim, som ble beste amatør og var med helt i toppen ganske lenge. Denne karen vurderte å komme til Baylor for å spille collegegolf, og da han besøkte skolen var jeg hans vert i et par dager.

Min coach var veldig opptatt av at Kim skulle få den beste behandlingen som fantes, slik at han skulle få et godt inntrykk av skolen. På tross av min aller beste innsats valgte han University of California til slutt, og i år ble han Player of the Year på college. Jeg begynner å forstå veldig godt hvorfor Coach Priest var ute etter å signere denne guttungen . . .

Nå bærer det av sted til en runde på Drammen Golfbane før jeg setter kursen mot Skottland. Forholdene på Drammen er helt fantastiske om dagen, så om du er på utkikk etter en bane å spille, ville jeg tatt turen så fort som mulig!

Scorer fra Scottish Hydro Challenge blir som vanlig å finne på www.europeantour.com.

Jeg er tilbake her på bloggen neste uke, men inntil da kommer det sikkert noen oppdateringer på www.twitter.com/j_mikkelsen. Følg med!